Seminar eller sport?
Jeg følte ikke at jeg hadde balanse i livet lenger. Jeg kunne ikke fortsette å håndtere både kirke, skolegang og sport.
Da jeg begynte på videregående skole, deltok jeg på skolens idrettslag. Å løpe var min lidenskap – jeg hadde løpt siden jeg var ni år gammel – og jeg brukte mye tid på det. Jeg var med på trening minst tre ganger i uken på kveldstid. Jeg fikk til og med anledning til å representere byen min under Costa Ricas landskamper.
Ofte trente vi til sent på kveld. Det gjorde det ekstra vanskelig å stå opp tidlig til Seminar, som begynte kl. 5, men jeg fortsatte å ofre meg for det.
Men halvveis i skoleåret, da jeg var 16 år, innså jeg at jeg ikke gikk helhjertet inn for Seminar. Jeg dro dit, men var ikke så godt uthvilt, forberedt og oppmerksom som jeg kunne ha vært. Jeg visste også at å være så utkjørt av svært sene og svært tidlige timer påvirket mine fysiske prestasjoner, noe som ikke var riktig overfor laget mitt.
Selv om jeg alltid hadde likt å delta i mange aktiviteter og hittil hadde mestret kirke, skole og sport, følte jeg ikke lenger at jeg hadde riktig balanse i livet. Jeg begynte å lure på om jeg måtte gi opp noe. Å løpe var en sunn aktivitet, og jeg var flink til det. Det ga meg anledning til å bruke mine talenter og etablere et mønster for selvdisiplin. Og på skolen var det vel ansett å være idrettsutøver. Jeg hadde gode venner på laget, og hvis jeg sluttet, ville jeg savne dem.
På den annen side hadde jeg som mål å fullføre Seminar, og jeg visste at hvis jeg ble værende på laget, ville jeg ikke være i stand til det.
Mens jeg veide for og imot, tenkte jeg over hva som ville være mest nyttig i alle livets faser for meg, både i løpet av skoleårene og resten av livet. Jeg tenkte på mine langsiktige mål. Jeg forsto at min holdning med hensyn til Seminar hadde betydning for resten av livet – faktisk for evigheten. Jeg forsto hva jeg måtte gjøre.
På slutten av det andre året på videregående skole fortalte jeg treneren min og lagkameratene at jeg ikke ville være med på laget mer. De ble sjokkert. Ingen forsto hvorfor jeg ville gi opp min lidenskap for løpskonkurranser – noe jeg hadde deltatt i nesten halve livet – «for å gå i kirken kl. fem om morgenen». Jeg forklarte dem at det var mitt ansvar og min prioritering, og at ved å velge disse rette tingene ville jeg bli lykkeligere. Selv om de ikke forsto avgjørelsen min, respekterte de fleste av min kamerater den heldigvis.
I løpet av de neste to skoleårene hadde jeg mer tid til å lese Skriftene og grunne på dem. Fordi jeg ikke hadde det så travelt hele tiden, ble jeg oftere inspirert. Dette sørget for en balanse, fred og lykke i livet som jeg aldri hadde opplevd før.
Ved avslutningen av videregående skole fullførte jeg Seminar. Det betydde mye for meg at jeg gjennomførte dette. Jeg ble glad i Skriftene og historiene og leksjonene de inneholder, jeg lærte selvdisiplin ved å stå opp tidlig, og jeg ble velsignet med gode venner styrket ved disse tidlige morgenene vi tilbragte sammen hver dag. Men det viktigste er at jeg gjennom Seminar lærte å forsikre meg om at jeg alltid setter Herren først.
Dette mønster velsigner fortsatt mitt liv nå som jeg studerer ved et universitet. Fagene mine er vanskeligere enn de var på videregående skole. Jeg har flere ansvarsoppgaver i Kirken. Men fordi jeg vennet meg til å sette Herren først, har det blitt lett å fortsette å prioritere riktig, og jeg håper jeg kan fortsette med det resten av livet.
Illustrert av Scott Greer