En del av noe helt spesielt
Sent på våren 1967 ble menigheten vår bedt om å velge 16 ungdommer til å danse under Kirkens dansefestival. Dette var et eventyr for vår lille by i det landlige Idaho. Festivalen skulle finne sted på University of Utahs enorme stadion med tusener tilstede. Jeg var ingen danser og var nølende da vi begynte å trene, men snart likte jeg å være sammen med gode unge menn og kvinner som forberedte seg til dansefestivalen. Tanken på å reise til den store byen Salt Lake City og bo på hotell med svømmebasseng motiverte oss.
Vi kom til Salt Lake City den aktuelle dagen og begynte å kle oss om til opptredenen vår. Plutselig gikk det opp for meg at jeg ikke hadde med meg den sorte buksen jeg skulle ha på under selskapsdansen vår. Jeg hadde glemt den hjemme. Vi tenkte ikke engang på å gå i en forretning og kjøpe en bukse, for det ville ha vært altfor kostbart. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.
Løsningen kom da Unge menns leder, bror Lowe, tilbød meg å låne hans mørke bukse. Da jeg tok buksen på, var jeg glad for at lengden var omtrent riktig. Men jeg innså raskt at jeg hadde et problem: Buksen var mange centimeter for vid rundt livet. «Hva skal jeg gjøre?» tenkte jeg. Jeg var takknemlig for at bror Lowe var så snill, men var svært flau over å bruke den store buksen. Bror Lowe og mine venner forsikret meg om at ingen ville merke noe, for buksen ville nesten skjules av dressjakken min, og jeg kunne bruke et belte for å holde den oppe.
Jeg kan ennå minnes hva jeg følte da jeg kom inn på stadionet og så hundrevis av unge menn og unge kvinner fra hele landet som delte min tro og overbevisning. Det var et stort øyeblikk for meg da jeg innså hvor viktig Kirken var for så mange.
Da det ble vår tur, gikk vi ut på banen. Da dansen begynte, kjente jeg til min store skrekk at den store, posete buksen begynte å gli. Det var ikke tid til å bøte på situasjonen. Musikken hadde startet. Dilemmaet tilføyde nye trinn til min selskapsdans-erfaring. Ikke bare var det nødvendig å huske alt vi hadde lært, men jeg måtte også finne opp noen bevegelser for å holde buksen på plass. Til tider forferdet disse trinnene min talentfulle partner, men de reddet meg fra en mer pinlig avslutning.
Jeg har aldri glemt mine korte prekære minutter med selskapsdans. Det som er viktigere, er at jeg aldri har glemt følelsen av at vi alle var en del av noe helt spesielt – ikke bare en dansefestival, men den gjenopprettede kirke og Jesu Kristi evangelium.