Unik, men forenet
Å være sammen for evig begynner med å være forenet nå.
Diana Vasquez hadde ingen mulighet til å si farvel til sin far. Hun visste ikke at hun trengte å gjøre det. Da hun og hennes to brødre gikk til skolen 9. juni 2007, så han ut til å være i fin form. Men før hun kom hjem, la han seg ned for å hvile og våknet ikke.
«Det var så uventet,» sier Diana, som var 16 år da. «Til å begynne med kunne jeg ikke akseptere det.»
Også de som vet at familier er ment å være sammen for evig, tar somme tider sin familie for gitt. Sant nok, søsken kan være plagsomme, foreldre og barn har ikke alltid samme syn, og det synes ofte morsommere å være sammen med venner.
Men når en tragedie rammer uten forvarsel, slik det gjorde i Dianas familie, blir plutselig det som egentlig teller – som familie – viktigere.
Å være forenet her og i livet heretter var heldigvis noe Dianas familie allerede arbeidet med. Å holde sammen når vanskelige tider kunne ha splittet dem, har bragt fred og lykke i dette liv og håp om at de kan være sammen i det neste.
Hva er enhet?
Diana og hennes familie bor i Cusco, en by høyt oppe i Andesfjellene i Peru, midt i oldtidens Inkarike.
I årene før hennes far døde, fant Dianas familie et favorittsted for landturer ved Sacsayhuamán, ruinene etter en inkafestning ikke langt fra deres hjem. Murene som inkaene bygget, er så sterke at de har overlevd mer enn 500 år og utallige jordskjelv.
For Diana er familien som en av disse murene. Utfordringer har rystet dem, men de har ikke falt.
Steinene i murene til Sacsayhuamán er forskjellige i størrelse og form. Noen er høye, noen er korte, noen er firkantet og andre bare enorme. Men selv om hver stein er forskjellig, svekkes ikke muren. Når de plasseres riktig, bidrar de forskjellige størrelsene til å holde byggverket sammen. Forskjellene i steinene hjelper faktisk til å oppnå deres felles hensikt.
Det samme kan sies om våre forskjeller.
«Vi har alle forskjellige gaver og talenter,» sier Diana. «Vi skulle bruke dem til å hjelpe andre» (se 1. Korinterbrev 12).
Etter Dianas fars død påtok hun og moren og de to brødrene seg forskjellige roller, som passet deres talenter og ferdigheter, men alle arbeidet i en felles hensikt: å ta vare på hverandre. Etter hvert som de gjorde det, ble deres hjerter «knyttet sammen i enighet og i kjærlighet til hverandre» (Mosiah 18:21).
President Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, forklarer: «Vår himmelske Fader ønsker at vi skal være forenet i våre hjerter. Denne forening i kjærlighet er ikke bare et ideal. Det er en nødvendighet.»1
Hvordan blir vi forenet?
I sitt beste arbeid i stein brukte ikke inkaene mørtel. De tilpasset steinene så omhyggelig til hverandre at det ikke er mulig å stikke et papir inn mellom dem. Denne ualminnelig tette tilpasningen er mulig fordi disse byggmesterne kunne se hvor hver stein skulle legges, og hvordan den skulle formes så den passet inn i det hele.
Når vi lar Mesteren forme oss, kan vi bli ett med hverandre og med ham.2 President Eyring sier at slik enhet vil finne sted når vi etterlever evangeliets ordinanser og pakter.3
Å motta evangeliets ordinanser og holde pakter hadde en dramatisk innflytelse på Dianas familie. Diana og hennes yngre bror, Emmanuel, var de første til å slutte seg til Kirken. Diana sier at før den tid kranglet familien mye. Hun visste at foreldrene ønsket det beste for henne og brødrene, men de var strenge.
«Vi hadde mer frykt for min far enn kjærlighet til ham,» sier hun.
Noen måneder etter at hun var blitt døpt, sluttet hennes far og eldre bror, Richard, seg til Kirken, og over et år senere fulgte moren etter.
«Min far forandret seg,» sier Diana om farens omvendelse. «Når vi gjorde noe galt, snakket han med oss om det. Vi kranglet mindre. Det var mer harmoni i vårt hjem.»
Å inngå en pakt om å følge Jesus Kristus hadde ført dem nærmere Ham og hverandre. De hadde et felles mål: Å bli en evig familie. Et år etter at Dianas mor var blitt døpt, ble familien beseglet i templet.
«Det var en vakker opplevelse,» sier Diana. «Jeg kan ikke forklare hva jeg følte da vi gikk inn i beseglingsrommet og så mine foreldre der. Jeg ønsket ikke å gå derfra.»
Etterpå hadde familien et enda større ønske om å holde budene så de kunne være en evig familie. Mindre enn en uke før Dianas far døde, holdt han en familiens hjemmeaftenleksjon om å være forenet og holde paktene, så de kunne være sammen for evig. «Morgendagen er ikke garantert for noen,» sa han. «Vi må være forberedt, slik at hvis en av oss dør, kan vi likevel være sammen.»
Å holde pakter forandrer hjerter
Diana har lært hvordan det å arbeide sammen for å holde evangeliets pakter kan føre en familie sammen, og hun er takknemlig for at hun lærte det før det var for sent.
Det siste Dianas far sa til henne da hun dro hjemmefra til skolen den dagen han døde, var: «Te quiero mucho, Dianita.» (Jeg er veldig glad i deg, lille Diana.)
Diana har tillit til Herrens løfte om at familien vil være sammen igjen hvis de fortsatt holder sine pakter.
«Jeg har sett hvordan vår himmelske Fader har bragt oss nærmere hverandre fordi vi følger Frelseren,» sier hun. «Jeg må tro at han også vil holde sitt løfte om at vi kan være sammen for evig hvis vi holder budene.»
«Jeg vet at våre familier virkelig kan være evige takket være den guddommelige plan.
Jeg vet at vi kan oppnå den evige herlighet vår himmelske Fader lover. Bare ved å holde ut til enden, sette vårt hjerte til det som hører Gud til, og hjelpe hverandre kan vi nå vårt mål om å bli en evig familie.»
Etter farens død lærte Diana Vasquez noe viktig om enhet av murene ved Sacsayhuamán, en 500 år gammel inkafestning i Peru.
T.h.: Diana, hennes mor, Duvalie, og hennes brødre, Richard og Emmanuel (øverst), har fått bedre samhold ved at de har støttet hverandre i å holde budene.
Fotografier: Adam C. Olson, unntatt der annet er oppgitt
Fotografi av president Eyring: Craig Dimond