Til vi ses igjen
Knytt en knute og hold fast
Jeg vokste opp i en liten by i Canada. Da jeg var 13, mistet min far jobben, og familien slo seg ned i Edmonton for å overleve. Noen måneder etter at vi flyttet til byen, hadde mor og far en voldsom krangel som førte til at mor ble liggende på sykehus i seks måneder. Etter en tid lot hun far komme tilbake til oss. Dette gjorde meg fortvilet, og jeg begynte å bruke alkohol og stoff for å slippe bort fra sinnet som bygget seg opp i meg.
Akkurat på denne tiden fant misjonærene meg. Da jeg møtte familier i den lokale menigheten, ble jeg imponert over den respekt ektefellene hadde for hverandre og den kjærlighet foreldrene viste sine barn. Da jeg var 16, ble jeg døpt.
Mitt første år som medlem viste at jeg måtte tåle noen voksesmerter. Jeg hadde forlatt vennene og livsstilen som hadde vært min tilflukt fra volden i mitt hjem. Det syntes dessverre ikke som menigheten kunne gi meg trøst i form av nye venner som kunne fylle tomrommene. Jeg følte meg ikke akseptert og var klar til å vende tilbake til min gamle livsførsel da en misjonær utfordret meg til å være trofast mot min dåpspakt. Nølende forpliktet jeg meg igjen, men følte det som om jeg hang i et tau som gled gjennom fingrene mine.
Like etterpå ble jeg kalt til klassepresident for laurbærpikene. Jeg følte meg svært utilstrekkelig. Det var flere laurbærpiker i menigheten som var langt bedre kvalifisert. Da det nye kallet ble bekjentgjort, uttrykte en av pikene i menigheten sin misnøye. «Hvordan kunne de kalle deg?» spurte hun. «Du kommer jo nesten ikke til kirken. Hva vet du?»
Hun hadde rett. Jeg visste ingenting. Jeg var sikker på at kallet mitt kom til å gjøre mange av laurbærpikene inaktive – meg selv inkludert. Hele situasjonen syntes for vanskelig. Hvis noen hang i enden av tauet, var det jeg.
Da jeg hadde møte med klasseveilederen, Marlene Evans, fortalte jeg henne at noen hadde begått en stor feil. Men hun forsikret meg om at jeg var blitt kalt av en bestemt grunn. Hun begynte å arbeide utrettelig med meg, og jeg dro regelmessig hjem til henne for å lære om mine ansvarsoppgaver. Med hennes oppmuntring kunne jeg til slutt lede et møte uten at knærne slo mot hverandre.
En gang ga søster Evans meg et kort der det sto: «Når du kommer til enden av tauet, skal du knytte en knute og holde fast.» Hun sa at tauet forestilte livet, og når vi ikke handler riktig, lar vi livet gli gjennom fingrene våre. Knuten forestilte avgjørelsen om å holde fast ved evangeliet og den sikkerhet det gir.
Jeg husket denne lærdommen gjennom de neste månedene. Jeg gikk på videregående skole i tillegg til at jeg tok korrespondansekurs. Jeg arbeidet om kveldene og på lørdager. Jeg betalte selv skolepenger, avgifter, bøker, klær og kost og losji. Mange ganger føltes det som jeg var i enden av tauet. Var jeg et superbarn som gjorde alt selv? Nei, men jeg knyttet en knute og holdt meg fast.
I dag har jeg fullført en universitetseksamen og arbeider som sosialrådgiver. Jeg har giftet meg i templet og har fire barn. De har vært i templet og har vært på misjon. Og jeg har hatt lederstillinger i Unge kvinner. Hver gang jeg virker der, benytter jeg enhver anledning til å dele søster Evans’ budskap med de unge. Hennes omsorg og budskap forandret mitt liv.
Jeg ville ikke hatt de rikelige velsignelsene jeg nyter godt av i dag, hvis jeg ikke hadde lært å knytte en knute og holde fast.
Foto: John Luke