Han er ikke her, han er oppstått

Av president Thomas S. Monson

I dag er det bare ruiner igjen av Kapernaum, byen ved innsjøen og sentrum for Frelserens virke i Galilea. Her forkynte han i synagogen, underviste ved innsjøen og helbredet i hjemmene.

I begynnelsen av sin virksomhet brukte Jesus en tekst fra Jesaja: «Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne» (Jesaja 61:1; se også Lukas 4:18) – en tydelig erklæring om en guddommelig plan for å redde Guds sønner og døtre.

Men Jesu forkynnelse i Galilea var bare en innledning. Menneskesønnen hadde alltid visst at han skulle til et fryktet sted på en høyde kalt Golgata.

Etter å ha blitt arrestert i Getsemane have etter det siste måltid, sviktet av sine disipler, spyttet på, anklaget og ydmyket, vaklet Jesus under sitt store kors mot Golgata. Han gikk fra seier til forræderi, tortur og død på korset.

Med ord fra sangen «Den hellige stad»:

Snart min drøm forandret ble …
I mørket solens lys forsvant, frem steg en morgen grå,
da skyggen av et kors som reistes
til min gru jeg så.1

Vår himmelske Fader ga sin Sønn for oss. Vår eldre bror ga sitt liv for oss.

I det siste øyeblikket kunne Mesteren ha snudd. Men det gjorde han ikke. Han steg ned under alle ting så han kunne frelse alle ting: Menneskene, jorden og alt liv som noensinne har bebodd den.

Ingen ord i kristenheten betyr mer for meg enn de som ble uttalt av engelen til den gråtende Maria Magdalena og den andre Maria, da de kom til graven for å stelle sin Herres legeme: «Hvorfor søker dere den levende blant de døde? Han er ikke her, han er oppstått» (Lukas 24:5–6)).

Med denne erklæringen var de som hadde levd og dødd, de som nå lever og en dag vil dø, og de som kommer til å bli født og dø, nettopp blitt reddet.

På grunn av Kristi seier over graven skal vi alle oppstå. Dette er sjelens forløsning. Paulus skrev:

«Det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen.

Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene – stjerne skiller seg fra stjerne i glans.

Slik er det også med de dødes oppstandelse» (1 Korinterbrev 15:40–42).

Det er den celestiale herlighet vi søker. Det er i Guds nærhet vi ønsker å være. Det er i en evig familie vi ønsker å være medlemmer.

Jeg vitner om ham som befridde oss alle fra en uendelig død, at han er en sannhetslærer – men han er mer enn en lærer. Han er eksemplet på det fullkomne liv – men han er mer enn et eksempel. Han er den store lege – men han er mer enn en lege. Han er i bokstavelig forstand verdens Frelser, Guds Sønn, Fredsfyrsten, Israels hellige, ja, den oppstandne Herre, som erklærte: «Jeg er den første og den siste, jeg er han som lever, jeg er han som ble slått i hjel, jeg er deres talsmann hos Faderen» (L&p110:4).

«I glede synges disse ord: ”Han lever, min Forløser stor!”»²

Dette vitner jeg om.

Illustrert av Steve Kropp