De seiler trofast på Marshalløyene
Når vi seiler gjennom livets steinete grunner, har vi alle nytte av å få veiledning fra trofaste medlemmer som hjelper oss å finne veien tilbake til vårt himmelske hjem.
Før i tiden navigerte sjøfarere havene ved hjelp av solens, månens og stjernenes posisjon. Om natten fulgte de nøye med på Polarstjernen, ettersom dens faste posisjon ga sjømennene et himmelsk anker og hjalp dem å holde stø kurs mot sitt bestemmelsessted.
På Marshalløyene i Stillehavet oppdaget sjømenn en annen teknikk. Der følger bølgene, eller dønningene, et fast mønster mellom atollene og øyene. En erfaren sjømann kan seile hundrevis av kilometer ved å følge et intrikat nett av dønninger – hver av dem lik en enveiskjørt gate – fra en øy eller atoll til den neste. De som vet hvor dønningene er og hvor de går, kan lede andre reisende trygt til sine bestemmelsessteder.
På samme måte er Jesus Kristus det fullkomne eksempel hvis sanne lys veileder oss. Hans lover og ordinanser kan, i likhet med havets dønninger, lede oss trygt til vårt himmelske hjem. Vi har imidlertid alle andre, hvis tjeneste og støtte virker sammen med Mesternavigatorens rolle. I de følgende historiene forteller tre marshallesiske medlemmer hvordan andre har hjulpet dem å navigere gjennom livets steinete grunner og stormer for å komme til Kristus.
En rettferdig kvinnes innflytelse
Hirobo Obeketang lener seg tilbake i sofaen sin og smiler. Han og hans kone Linda har nettopp hatt familiens hjemmeaften med fire av deres barn og søstermisjonærene. De har også spandert fiskemiddag på misjonærene, komplett med øyne og hale – en tradisjon i Majuro, Marshalløyenes hovedstad. Mens Hirobo forteller om sitt liv, uttrykker han hvor takknemlig han er for Kirken, evangeliet, sin familie og ikke minst sin kone.
Det er juni 2009. Bare et døgn tidligere ble Majuro Marshalløyene stav opprettet, og Hirobo ble kalt som stavens første utøvende sekretær. Hirobo, slik den nye stavspresidenten Arlington Tibon beskriver ham, «er veldig, veldig sterk,» en av de trofaste lederne på øya.
Hirobo er imidlertid den første til å påpeke at inntil nylig var ikke det tilfelle. Han sier at hans kone er den sterkeste av dem – og den som har gjort utslaget i hans liv. Han forklarer: «Jeg ble døpt da jeg var åtte år gammel, men som 16-åring ble jeg mindre aktiv.»
Noen år senere begynte han og Linda å bo sammen, selv om de ikke var gift. Linda var ikke medlem av Kirken. I 2000, kort tid etter at Linda fant ut at Hirobo var blitt døpt som barn, ble hun interessert i Kirken og begynte å møte søstermisjonærene.
«Hun studerte i to år før hun bestemte seg for å bli døpt,» forteller Hirobo. «Vi måtte gifte oss først, men jeg var ikke interessert i å gifte meg. Jeg var forvirret, for verdens fristelser hadde et godt grep om meg. Jeg forsto ikke hvor viktig familien er, og jeg hverken brydde meg eller lyttet til noen.»
Selv om Linda ikke var døpt, oppdro hun barna i Kirken. Hvert år spurte hun Hirobo om han ville gifte seg med henne slik at hun kunne bli døpt. Hver gang sa han nei. Etter hvert ble to av deres døtre døpt, men Hirobo var ikke tilstede.
Så, i 2006, døde deres ni år gamle sønn Takao av et anfall og høy feber. Rundt 300 medlemmer fra Majuro distrikt kom i begravelsen for å støtte familien.
«Deres støtte var svært viktig for meg,» sier Hirobo. «Det begynte å gå opp for meg at Gud trolig fortalte meg noe.»
Han begynte å tenke på at han var årsak til at hans kone ikke kunne bli døpt, selv om han var medlem av Kirken. «Hun ble stadig sterkere. Hun var virkelig en inspirasjon for meg,» forteller han.
«Så jeg satte meg ned og tenkte på at jeg var kommet halvveis i livet. Jeg tenkte: ”Vil jeg fortsette å gjøre det jeg gjør? Har jeg en mulighet til å arbeide for Gud i den andre halvdelen av mitt liv?” Jeg begynte å be og vurdere å komme tilbake til Kirken og begynne å arbeide for Gud.»
Hirobo begynte å studere med misjonærene og bli kjent med læren på nytt. President Nelson Bleak i Marshalløyene Majuro misjon ble venner med ham, i likhet med andre medlemmer, heriblant daværende distriktspresident Arlington Tibon. Til slutt bestemte Hirobo seg for å komme tilbake, og før han visste ordet av det deltok han ikke bare på nadverdsmøtet, men også i Søndagsskolen og på prestedømsmøtet. Til slutt hadde Hirobo bestemt seg.
«Da jeg kom tilbake, sa jeg: ”Nå er det alvor. Det er dette jeg vil.”Og det forandret livet mitt fullstendig.»
Hirobo og Linda giftet seg 30. august 2008. Han mottok snart Det aronske prestedømme og døpte sin kone. To måneder senere mottok Hirobo Det melkisedekske prestedømme og ble kalt som distriktets utøvende sekretær.
Hirobo ser på sin kone og smiler. «Hun kunne ikke tro at det var jeg som døpte henne,» sier han. «Tenk dere – det tok åtte år, fra 2000 til 2008. Hun er fantastisk.»
En rettskaffen fars eksempel
Noen ganger arbeider veilederen vår, i likhet med en sjømann, tett med oss og lærer oss det vi trenger å vite slik at vi trygt kan navigere gjennom livet. I mange tilfeller klarer sjømannen dette ved å sette et eksempel vi kan følge. Dette var tilfellet med Patricia Horiuchis far, Frank.
Etter å ha møtt misjonærene, begynte Frank å invitere dem på middag regelmessig. Snart begynte han å ta leksjonene. Men ingen andre i familien hans ville ha noe med Kirken å gjøre. «Når vi så misjonærene komme,» sier Patricia, «løp vi vår vei – jeg og mine yngre brødre og søstre.»
Så ble Frank døpt i juli 2007 av misjonspresidenten, Nelson Bleak. Det ble et skjellsettende øyeblikk for Patricia og søsknene hennes.
«Jeg så min far begynne å forandre seg,» sier hun. «Jeg visste at om evangeliet kunne røre ved min fars hjerte, kunne det røre ved mitt og forandre mitt liv. Så jeg bestemte meg for å studere med søstermisjonærene, og de utfordret meg til å studere Mormons bok og Bibelen. Min bror og jeg hadde kranglet tidligere, og jeg hadde aldri tilgitt ham. Så leste jeg i Skriftene at dersom vi tilgir andre, vil Gud tilgi oss.» (Se 3 Nephi 13:14–15.)
Patricia innså at hun måtte tilgi sin bror for å kunne begynne å forandre sitt liv, bli ren og få fred. Og det gjorde hun.
«Etter å ha kvittet meg med min dårlige innstilling og blitt et nytt menneske som holdt budene, var jeg svært entusiastisk. Jeg visste at jeg måtte bli døpt for å få tilhøre den sanne kirke,» sier hun. «Kirken fikk meg inn på rett spor. Den fikk meg bort fra negative innflytelser. Den lærte meg å respektere mine foreldre, fortsette på skolen og holde meg på rett spor.»
En rettferdig manns innflytelse
I likhet med Hirobo Obeketang ble Lydia Kaminaga født inn i Kirken, men ble mindre aktiv i tenårene. Historien om hennes vei tilbake er imidlertid like bemerkelsesverdig som den er særegen.
Lydia og hennes mann, Kaminaga Kaminaga, vokste begge opp i Kirken. «Jeg tvilte aldri på Kirkens lære,» sier Kaminaga. «Jeg har alltid trodd på den.»
Men livet forløp annerledes for Lydia. Da hun gikk i syvende klasse, sier hun, «var jeg den eneste siste-dagers-hellige på min skole, og jeg følte meg utenfor. Jeg gjorde det vennene mine gjorde. Prioriteringene mine ble snudd på hodet.»
Lydias foreldre sendte henne til Provo, Utah for å bo hos familiemedlemmer, i håp om at deres innflytelse kunne påvirke Lydia til å etterleve evangeliet. Selv om hun lærte ting som har hjulpet henne senere i livet, var hun ikke særlig interessert i kirkeaktiviteter den gangen.
Lydia flyttet tilbake til Marshalløyene i januar 2002, bare en måned etter at Kaminaga kom hjem etter endt misjon i Japan. De møttes kort tid senere. Selv om Lydia ikke etterlevde Kirkens normer, fortsatte Kaminaga å komme hjem til henne idet han lot som han skulle besøke nevøen hennes, Gary Zackious.
Til slutt bestemte Kaminaga seg for å snakke med foreldrene hennes om å be Lydia ut på stevnemøter – sømmelige og sunne aktiviteter. Selv om de til å begynne med prøvde å overtale ham til å la være, sier Kaminaga at han «til slutt sa til dem: ”Hun kan fremdeles forandre seg.” Da jeg sa det, forandret hele stemningen i rommet seg. Faren hennes gråt og sa: ”Jeg har alltid ønsket å få henne tilbake til Kirken. Du kan prøve.”»
Til å begynne med tok ikke Lydia Kaminaga på alvor. Han var tross alt en velstelt hjemvendt misjonær, og hun hadde ikke vært aktiv.
«Men han så noe jeg ikke så,» forklarer Lydia. Ettersom hun ikke hadde fast følge, gikk hun med på å gå ut med ham. «Han fikk meg tilbake. Som hans kjæreste måtte jeg ta meg sammen. Han minnet meg på de paktene jeg hadde inngått i dåpen. Han minnet meg på alt det som jeg egentlig hadde savnet veldig, som å lese i Skriftene og familiens hjemmeaften. Kaminaga og jeg utførte tjenesteprosjekter sammen. Vi leste Mormons bok. Vi gikk på temakvelder. Han viste meg hvordan jeg kunne leve på en annen måte. Det å gå i kirken var ikke bare nadverdsmøtet, men også Søndagsskolen og Hjelpeforeningen.»
Etter hvert som de tilbragte mer tid sammen på stevnemøter som var sunne og oppbyggende, begynte Lydias liv å forandre seg, og hennes vitnesbyrd vokste. Hun hadde imidlertid visse ting hun måtte ordne opp i.
«Det var vanskelig å komme tilbake,» innrømmer hun. «Omvendelse er ikke lett, men jeg har et virkelig sterkt vitnesbyrd om omvendelse. Våre stevnemøter handlet på mange måter om å bli bedre kjent, om å få meg tilbake til kirken og om å se annerledes på ting.»
«Det handler om mellommenneskelige forhold,» tilføyer Kaminaga.
Lydia og Kaminaga giftet seg 28. november 2002. Et år senere ble de beseglet i Laie Hawaii tempel og studerte ved Brigham Young University–Hawaii. Nå bor de på Marshalløyene sammen med sine tre barn. Lydia er søndagsskolelærer for ungdommene i menigheten, og Kaminaga er Unge menns president.
Slik Hirobo, Patricia og Lydia vitner om, er mye mulig hvis vi er tålmodige og standhaftige og søker Herrens velsignelser. De som følger Frelseren og lytter til Den hellige ånds tilskyndelser, kan, i likhet med de gamle sjømennene som ledet reisende hjem, gjøre stort utslag i en annens liv.
Over t.v.: Hirobo Obeketang (også vist sammen med sin familie på de foregående sidene) arbeider som hotellsjef. Under: Patricia Horiuchi var en av lederne under Marshalløyenes første konferanse for unge enslige voksne i juni 2009 (nederst t.h.).
«Jeg har et sterkt vitnesbyrd om omvendelse,» sier Lydia Kaminaga, som her er vist sammen med sin mann Kaminaga og deres datter Wellisa.
Fotografier: Joshua J. Perkey, unntatt der annet er oppgitt; foto av seilbåt © Getty Images