Evangeliets klassikere
Getsemanes rensende kraft
Bruce R. McConkie ble født 29. juli 1915 i Michigan, USA. Han ble oppholdt til De syttis første råd 6. oktober 1946 og ble ordinert til apostel 12. oktober 1972. Han døde 19. april 1985 i Salt Lake City, Utah. Denne talen ble holdt under generalkonferansen 6. april 1985.
Jeg føler, og Ånden synes å bekrefte dette, at den viktigste læresetning jeg kan forkynne og det kraftigste vitnesbyrd jeg kan bære, er om vår Herre Jesu Kristi sonoffer.
Hans forsoning er den mest transcendentale begivenhet som noensinne har funnet sted og som vil finne sted fra skapelsens morgen og gjennom evighetens uendelige tidsaldre.
Det er den gode og nådefylte gjerning som bare en gud kunne utføre. Gjennom den trådte alle vilkår og betingelser som finnes i Faderens evige frelsesplan, i kraft.
Gjennom den tilveiebringes mennesker udødelighet og evig liv. Ved den blir alle mennesker frelst fra død, helvete, djevel og uendelig pine.
Og takket være den skal alle som tror på Guds strålende evangelium og adlyder det, alle som er sanne og trofaste og som seirer over verden, alle som lider for Kristus og hans ord, alle som blir tuktet og pint for hans sak – alle disse skal bli som sin Skaper og sitte med ham på hans trone og regjere med ham i all evighet og i evig herlighet.
Når jeg taler om disse fantastiske ting, skal jeg bruke mine egne ord, selv om dere kanskje tror at det er Skriftenes ord, ord som ble talt av andre profeter og apostler.
Riktignok ble de uttalt av andre først, men de er nå mine, for Guds hellige ånd har båret vitnesbyrd for meg om at de er sanne, og det er nå som om Herren hadde åpenbart dem for meg for første gang. Jeg har derved hørt hans røst og kjenner hans ord.
I Getsemane have
For to tusen år siden lå det en vakker have utenfor Jerusalems murer. Den het Getsemane, og det var hit Jesus og hans nære venner pleide å trekke seg tilbake for å meditere og be.
Der underviste Jesus sine disipler i rikets læresetninger, og de var alle sammen med ham som er vår alles Fader, i hvis tjeneste de var og hvis arbeid de utførte.
På dette hellige sted, som kan sammenlignes med Eden, der Adam bodde, med Sinai, der Jehova ga sine lover, med Golgata, der Guds Sønn ga sitt liv som en løsepenge for mange, i denne hellige haven var det at den evige Faders syndfrie Sønn påtok seg alle menneskers synder på betingelse av omvendelse.
Vi vet ikke, vi kan ikke si, og intet dødelig sinn kan fatte hvor viktig det Kristus gjorde i Getsemane, egentlig var.
Vi vet at han svettet store bloddråper fra hver pore da han tømte den bitre kalk som hans Fader hadde gitt ham.
Vi vet at han led både legemlig og åndelig, mer enn det er mulig for et menneske å lide uten å dø.
Vi vet at på en eller annen uforståelig måte tilfredsstilte hans lidelse rettferdighetens krav, befridde angrende sjeler fra syndens smerte og straff, og gjorde barmhjertighet tilgjengelig for alle som tror på hans hellige navn.
Vi vet at han lå på bakken da smerten og pinen ved denne uendelige byrden fikk ham til å skjelve og ønske at det ikke måtte være nødvendig for ham å drikke den bitre kalk.
Vi vet at en engel kom fra herlighetens saler for å styrke ham i hans ildprøve, og vi antar at det var den mektige Mikael som kom, han som falt for at mennesket skulle bli til.
Så vidt vi vet, fortsatte disse uendelige, ubegripelige lidelser i tre til fire timer.
Arrestasjon, rettergang og pisking
Etter dette – og med et legeme som da var utkjørt og tømt for styrke – sto han overfor Judas og de andre inkarnerte djevler, noen av dem fra selve Sanhedrin, og han ble ført bort med et rep rundt halsen som en vanlig forbryter for å bli dømt av de virkelig store forbryterne, som satt som jøder på Arons sete, og som romere som håndhevet Cæsars makt.
De førte ham til Annas, til Kaifas, til Pilatus, til Herodes og tilbake til Pilatus. Han ble anklaget, forbannet og slått. Deres slimete spytt rant nedover ansiktet hans mens onde slag ytterligere svekket hans lidende legeme.
Med vredens stokker lot de det regne med slag nedover ryggen hans. Blod rant nedover ansiktet hans da en tornekrone trengte inn i hans skjelvende panne.
Men på toppen av det hele ble han pisket, førti slag på ett nær, hudflettet med en fler-remmet svepe med skarpe ben- og metallbiter vevd inn i læret.
Mange døde av hudfletting alene, men han reiste seg opp etter lidelsen og piskingen, så han kunne dø en skammelig død på Golgatas grusomme kors.
Deretter bar han sitt eget kors inntil han falt sammen under vekten og pinen og økende lidelse av det hele.
På korset
Til slutt, på en høyde kalt Golgata – utenfor Jerusalems murer – la romerske soldater ham på korset mens hjelpeløse disipler bevitnet det og følte pinen ved selv å stå på dødens terskel.
Med store hammere drev de nagler gjennom føttene og hendene og håndleddene hans. Han ble i sannhet såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger.
Så ble korset hevet, slik at alle skulle få se og spotte, forbanne og latterliggjøre. Dette gjorde de med giftig tunge i tre timer fra klokken 9 til 12.
Så ble himlene mørke. Mørket dekket landet i tre timer, slik det også gjorde hos nephittene. Det kom et kraftig uvær, som om selve naturens Gud led.
Og det gjorde han, for mens han hang på korset i ytterligere tre timer, fra klokken 12 til 15, vendte all den uendelige og nådeløse lidelsen han gjennomgikk i Getsemane tilbake.
Og til slutt, da de forsonende smerter endelig hadde krevd sitt – da seieren var vunnet og Guds Sønn hadde utført Faderens vilje i alle ting – da sa han: «Det er fullbragt!» (Johannes 19:30), og frivillig oppga han sin ånd.
I åndeverdenen
Da en barmhjertig døds fred og trøst befridde ham fra jordelivets smerter og sorger, steg han inn i Guds paradis.
Da han hadde ofret sin sjel for synd, var han forberedt til å besøke sitt folk, ifølge profetiene om Messias.
Disse, som besto av alle de tidligere hellige profeter og trofaste hellige fra forgagne tider, alle som hadde påtatt seg hans navn og som var åndelig født av ham, disse var blitt hans sønner og døtre, på samme måte som vi er det. Alle disse var forsamlet i åndeverdenen, for der å se hans ansikt og høre hans røst.
Etter 38 eller 40 timer – tre dager etter jødenes tidsregning – kom vår velsignede Herre til Arimateas grav, hvor hans delvis balsamerte legeme var blitt lagt der av Nikodemus og Josef av Arimatea.
Hans oppstandelse
På en måte som vi ikke kan fatte, tok han så opp igjen det legeme som ennå ikke hadde begynt å gå i oppløsning, og oppsto i den herlige udødelighet som gjorde ham lik hans oppstandne Fader.
Deretter mottok han all makt i himmel og på jord, og evig opphøyelse, og han viste seg for Maria Magdalena og mange andre, og steg opp til himmelen for å sitte ved den allmektige Gud Faders høyre hånd og regjere i evighet i evig herlighet.
Hans oppstandelse på den tredje dag satte kronen på forsoningen. Igjen på en måte som vi ikke fatter, blir alle mennesker berørt av Hans oppstandelse, for alle skal oppstå fra graven.
Som Adam bragte døden til verden, bragte Kristus livet. Slik Adam er dødelighetens far, er Kristus udødelighetens far.
Og uten begge disse, dødelighet og udødelighet, kan ikke mennesket utarbeide sin frelse og stige opp til de høyder over skyene hvor guder og engler bor for alltid i evig herlighet.
Kunnskap om forsoningen
Kristi forsoning er den mest grunnleggende læresetning i evangeliet, og den er minst forstått av alle våre åpenbarte sannheter.
Mange av oss har overfladisk kunnskap og stoler på at Herren og hans godhet skal føre oss gjennom livets prøvelser og farer.
Men hvis vi skal ha tro som Enok eller Elijah, må vi tro det de trodde, vite det de visste og leve slik de levde.
Jeg ber dere bli med meg og finne en sunn og sikker kunnskap om forsoningen.
Vi må kaste til side menneskenes filosofier og de klokes visdom og lytte til den Ånd som er gitt oss for å føre oss til all sannhet.
Vi må studere Skriftene, godta dem som Herrens sinn, vilje og røst og Guds kraft til frelse.
Når vi leser, grunner og ber, vil vi se for oss og forstå Guds tre haver – Edens have, Getsemane have og den tomme gravs have, hvor Jesus viste seg for Maria Magdalena.
Skapelsen, fallet og forsoningen
I Eden vil vi se alt skapt i en paradisisk tilstand – uten død, uten forplantning, uten prøvelser.
Vi vil lære at en slik skapelse, nå ukjent for menneskene, var det eneste som kunne muliggjøre fallet.
Vi vil deretter se Adam og Eva, den første mann og den første kvinne, tre ned fra sin tilstand av udødelighet og paradisisk herlighet for å bli det første dødelige kjød på jorden.
Dødelighet, som innebærer forplantning og død, vil komme inn i verden. Og på grunn av overtredelse vil en prøvetilstand begynne.
I Getsemane vil vi så se Guds Sønn utfri menneskene fra den timelige og åndelige død som kom over oss på grunn av fallet.
Og til slutt, foran en tom grav, vil det gå opp for oss at Kristus, vår Herre, har sprengt dødens bånd og for alltid vil stå som seierherre over graven.
Med andre ord er skapelsen forløperen til fallet, ved fallet kom jordisk liv og død, og ved Kristus kom udødelighet og evig liv.
Dersom Adam ikke hadde falt og tilveiebragt døden, kunne det ikke ha vært noen forsoning ved Kristus, som tilveiebringer liv.
Hans forsoningsblod
Og nå, med hensyn til den fullkomne forsoning som fant sted da Gud ga sitt blod, bærer jeg vitnesbyrd om at forsoningen skjedde i Getsemane og på Golgata, og hva Jesus Kristus angår, vitner jeg om at han er den levende Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder. Han er vår Herre, vår Gud og vår Konge. Dette vet jeg av meg selv, uavhengig av noe annet menneske.
Jeg er et av hans vitner, og en dag skal jeg berøre naglegapene i hans hender og føtter, og jeg skal fukte hans føtter med mine tårer.
Men jeg skal ikke vite det noe bedre da enn jeg vet nå at han er Guds allmektige Sønn, at han er vår Frelser og Forløser, og at frelse kommer i og ved hans forsonende blod, og på ingen annen måte.
Gud gi at vi alle må vandre i lyset, slik Gud vår Fader er i lyset, slik at Jesu Kristi, hans Sønns blod, ifølge løftene kan rense oss fra all synd.
Detalj fra Men la ikke min vilje skje, bare din, av Harry Anderson © Pacific Press Publishing
Detalj fra Den tvilende Tomas, av Carl Heinrich Bloch, brukt med tillatelse fra Det nasjonalhistoriske museum i Frederiksborg i Hillerød, Danmark