Belønning for gjenoppbygging
Da jeg så ruinene etter jordskjelvet, ble jeg lei meg. Men så kom jeg til å tenke på at Gud elsker både dem som døde og dem som overlevde.
Ettersom jeg bor i Shanghai i Kina, fikk jeg anledning til å reise sammen med en skolegruppe til Sichuan-provinsen i Sydvest-Kina for å hjelpe til med å bygge hus til ofrene for jordskjelvet som rammet området for noen år siden. Vi arbeidet hardt, vi la murstein, spadde sement, dyttet trillebårer fulle av murstein og sendte murstein videre langs «samlebånd» av mennesker. Etter to dager verket ryggen min, og hanskene mine var fulle av hull. Men turen ble likevel en uforglemmelig opplevelse for meg, og den styrket mitt vitnesbyrd om min egen og alle andres verdi, en av Unge kvinners verdinormer.
Ved at jeg jobbet hardt hver dag, la jeg merke til at min tro på min egen verdi vokste. Det føltes godt å gjøre noe for å bedre levekårene for mennesker som er mindre heldig stilt enn meg.
Vi fikk også anledning til å besøke en skole i området. Da vi kom dit, kom en gruppe søte små barn løpende mot oss. Da jeg så alle disse flotte barna, tenkte jeg på deres egenverd også. De er alle Guds skjønne barn, og jeg følte sterkt at han elsker og kjenner hver enkelt av dem.
Da turen nærmet seg slutten, fikk vi anledning til å reise til et feriested hvor vi skulle spise lunsj. Da vi kom dit, så vi imidlertid at det hadde blitt ødelagt i jordskjelvet. Det var de verste ødeleggelsene jeg noensinne har sett. Jeg fikk lyst til å gråte. Takene og veggene var sammenraste, trærne i nærheten hadde veltet, og det var knust stein overalt. En diger kampestein hadde rullet ned fjellsiden og smelt inn i en av bygningene, og fått taket og veggen til å rase sammen. På en av dørtrammene lå det en enslig sko.
Da jeg tenkte på dette og det faktum at mennesker hadde omkommet i denne katastrofen, var det vanskelig for meg å forstå hvordan vår himmelske Fader kunne la dette skje. Var han ikke glad i dem? Så tenkte jeg på det vi hadde snakket om i Unge kvinner, og det gikk opp for meg at jo, han var glad i dem. Han kjente og elsket hver og en av dem. De som døde den dagen, var alle Guds barn. Til å begynne med gjorde det meg enda tristere å tenke på det. Men så slo det meg at disse menneskene var i åndeverdenen, og kunne komme tilbake til sin himmelske Fader igjen. Denne tanken trøstet meg og ga meg fred.
Jeg vet at jeg er et Guds barn med stort egenverd. Vi er alle barn av vår himmelske Fader, som kjenner oss personlig. Han elsker oss med en kjærlighet som er dypere og sterkere enn vi kan forestille oss. Denne innsikten ble plantet dypt i mitt hjerte mens jeg arbeidet sammen med og hjalp de menneskene som hadde lidd så voldsomt i Sichuan-jordskjelvet.
Ashley Dyer (t.h.) hjalp til med gjenoppbyggingen av boliger til lokale innbyggere etter jordskjelvet i Sichuan i Kina i 2008.
Foto gjengitt med tillatelse fra Ashley Dyer