Rebecca Swain Williams: Standhaftig og urokkelig
Til tross for hennes families motstand mot Kirken, holdt denne tidlige konvertitten seg trofast og hengiven til verket.
I juni 1834 skrev en ung mor som risikerte å bli gjort arveløs av sin far, et modig og rørende brev hvor hun fortalte om sin overbevisning om gjenopprettelsen. Selv om hun må ha visst at sjansen for å få ham til å forandre mening var liten, sto Rebecca Swain Williams urokkelig til tross for de truende konsekvensene. Hun erklærte til sin far Isaac at Mormons bok og Kirken var sanne, akkurat slik profeten Joseph Smith sa, og at hun hadde hørt de tre vitner «erklære på et offentlig møte at de så en hellig engel komme ned fra himmelen med platene og legge dem ned foran dem».1
Rebeccas vitnesbyrd er ikke bare rørende på grunn av den styrke det viser, men også på grunn av hennes urokkelige vitnesbyrd og ukuelige vilje. På tross av sin fars avvisning og det faktum at hennes mann, Frederick G. Williams, ble fiendtlig stemt overfor Kirken en periode, vaklet aldri Rebecca i sin tro. Utrettelig og ubøyelig står Rebecca som et eksempel for oss i dag på hvordan vi kan holde oss faste og standhaftige i møte med livets største utfordringer, selv når de som står oss aller nærmest, forkaster vår tro og forakter oss.
Omvendelse til Kirken
Rebecca Swain ble født i Pennsylvania i USA i 1798, som den yngste av 10 barn.2 Da hun var rundt ni år gammel, flyttet familien til Niagara, nær grensen mellom USA og Canada. De var så nærme Fort Niagra at de kunne høre skytingen da fortet ble angrepet under krigen i 1812. Selv som ung jente viste Rebecca sin fryktløshet. En gang hun gikk alene gjennom skogen, ble hun stående ansikt til ansikt med en bjørn. Hun hadde en parasoll i hånden, og den åpnet og lukket hun flere ganger tett opp i bjørnens ansikt, og da løp den sin vei.3
Da Rebecca var 17, krysset hun Ontariosjøen for å besøke sin søster i Detroit. På reisen møtte hun skipets høye, mørke fører, Frederick Granger Williams. I løpet av hyppige møter gikk hengivenhet snart over i kjærlighet, og de giftet seg i slutten av 1815. Bror og søster Williams flyttet flere ganger rundt i området Western Reserve i Ohio, før de til slutt slo seg ned i Kirtland rundt 1828. Hennes mann begynte å praktisere medisin og ble ganske kjent for sine evner, og Rebecca lærte å hjelpe til med ulike behandlinger. De fikk fire barn.
Høsten 1830 kom de første siste-dagers-hellige misjonærene til Kirtland. Rebecca lyttet interessert til dem og deltok på alle misjonærmøtene. Hun tok til og med barna med seg. Frederick deltok så ofte som hans legepraksis tillot det. De to studerte, diskuterte og lærte sammen, men Frederick var mer usikker i sitt engasjement. Rebecca ble imidlertid overbevist om at evangeliet var sant.
En familiebiograf beskrev senere Rebecca som en slags Eva i Edens hage. Hun var «den første som så nødvendigheten» av å komme inn i fullt fellesskap i evangeliets pakt.4 Hun ble døpt i oktober 1830.
Frederick nølte fremdeles. Noen ganger ønsket han å la Kirken ligge, men til slutt klarte han det ikke fordi han følte seg tiltrukket av den nye boken med hellig skrift – Mormons bok. Ånden påvirket ham, og etter hvert skjønte han at evangeliet var sant og fulgte Rebeccas eksempel og ble døpt.
Hengiven tjeneste
Da Kirken raskt inntok en sentral rolle i Frederick og Rebeccas liv, fikk det stor innvirkning på familien. Frederick ble ordinert til eldste rett etter sin dåp og bekreftelse. Dagen etter takket han entusiastisk ja til å reise på misjon sammen med Oliver Cowdery noen få uker senere. De trodde misjonen skulle vare i tre uker, men i virkeligheten ble det en 10 måneder lang tur til Missouri. Hans lange fravær fra sitt hjem ble den første av mange slike perioder for Rebecca. På grunn av Fredericks misjonærarbeid og hans kall til Det første presidentskap, var han ofte borte. Rebecca tilbragte, i likhet med mange siste-dagers-hellige kvinner i denne første tiden, mange måneder med å ta vare på deres hjem og oppdra deres barn uten sin manns hjelp.
Til tross for arbeidet holdt Rebecca seg trofast og tjente villig. Profeten Joseph Smith og hans familie bodde hos familien Williams en periode etter at de flyttet til Kirtland. Rebecca var lojal mot profeten og hans familie og hjalp dem gjennom vanskelige tider. En gang kom en mobb og omringet hjemmet på jakt etter Joseph. Rebecca forkledde Joseph i sin kyse og kåpe. Joseph klarte å forlate huset og passere trygt gjennom folkemengden.
I mars 1832 viste Rebecca seg igjen som en uvurderlig hjelper for profeten da en mobb kom styrtende inn på John Johnsons gård i Hiram, Ohio og overfalt Joseph Smith og Sidney Rigdon på brutalt vis. Etter å ha slått Sidney sanseløs og prøvd å helle gift i halsen på Joseph, rullet mobben profeten i tjære og fjær. Da Emma Smith så sin mann, trodde hun tjæren var blod, og besvimte.5 Rebecca og Frederick tilbragte hele natten med å fjerne tjæren fra Josephs blødende og forslåtte kropp og ta seg av Smith-barna. Dette hjalp, for Joseph fant styrke til å forkynne evangeliet neste formiddag.
Hun forkynte evangeliet med overbevisning
En av Rebeccas største forhåpninger var at hennes familie, ikke minst hennes far, ville ta imot det gjengitte evangelium og motta troens store velsignelser. I likhet med Lehi hadde hun smakt Guds kjærlighet, og ønsket å dele den med sine nærmeste (se 1 Nephi 8:12). Med dette i mente skrev Rebecca ivrig til sin familie om sin omvendelse, sitt vitnesbyrd og den store glede hun følte som medlem av Kirken.
Rebeccas omvendelse gjorde imidlertid hennes far rasende. I sitt bryske svar forlangte han at hun skulle forlate Kirken. Men Rebecca lot seg ikke rokke. Hun svarte, slik en familiehistoriker forteller, at «hun var sikrere enn noensinne i sin overbevisning om mormonlærens sannhet», og tilføyde sitt sterke vitnesbyrd.6 Til hennes sorg ga ikke dette brevet de resultatene hun hadde håpet på. Faren truet med å gjøre henne arveløs og sverget at han ville bryte all kommunikasjon med henne om hun ikke forlot Kirken.
Men Rebecca bøyde fremdeles ikke av, og fortsatte sin innsats for å forkynne evangeliet. I 1834 skrev hun et nytt brev – det eneste som fortsatt finnes – til sin far, hvor hun viser sin dype tro og hvor vondt det gjorde da han nektet å ha noe med de siste-dagers-hellige å gjøre.
Faren hadde lest negative avisartikler om Kirken, ikke minst om Mormons bok og de tre vitners vitnesbyrd, og prøvde overtale Rebecca med disse.
«Det gjør vondt å høre at du er så oppskaket på grunn av Mormons bok,» skrev hun. Rebecca bar vitnesbyrd om Mormons bok ved å sitere skriftsteder fra den og Joseph Smiths nye åpenbaringer. Hun forklarte også at boken profeterte om at det skulle utvelges tre vitner om den. Som bevis siterte hun oldtidsprofeten Ether, som sa at «ved tre vitners munn» skulle bokens sannhet «stå fast» (Ether 5:4).7
Rebecca fortalte så at hun personlig hadde sett de tre vitner – David Whitmer, Martin Harris og Oliver Cowdery – og hørt dem vitne om at de hadde sett en engel og gullplatene. Etter å ha forsvart deres vitnesbyrd og karakter, ba hun faren inntrengende om å undersøke verket. For, skrev hun til sin far, dersom «du og mor kjente omstendighetene slik vi gjør rundt dette verk, er jeg overbevist om at dere ville ha trodd på det».8
Idet hun gjentok Moronis løfte på slutten av Mormons bok, tryglet Rebecca om at hennes familie ville be Gud om å «opplyse deres sinn angående sannheten». Så planla hun å sende misjonærer «som kunne undervise i evangeliet slik det er i Jesus», for å hjelpe dem videre.9 På tross av alt dette ville ikke faren ha noe med det å gjøre.
Selv hennes brev til sin bror John – som Rebecca sto spesielt nær – ble returnert uåpnet. På baksiden av et av de returnerte brevene skrev John: «Far forbyr meg å lese brevet ditt eller skrive til deg. Farvel, og Gud velsigne deg for alltid. Din bror, John.»10
Rebecca lyktes imidlertid med sin misjonærinnsats overfor sin søster, Sarah Swain Clark. Sarah sluttet seg til Kirken i Michigan i 1832. Sarahs døtre sluttet seg også til Kirken og var trofaste hele sitt liv.
Trofast til enden
Uansett hvilken hjertesorg og smerte Rebecca følte på grunn av farens valg, elsket hun ham. Hun skrev: «Mitt hjerte sørger over min familie … Jeg ber om at Herren må trøste deg med sin hellige Ånd i dine siste dager, og måtte de bli dine beste … Jeg håper du vil være fattet når det gjelder dette verk. Jeg forsikrer deg at vi står fast i saken i visshet om at Herren står ved roret.»11
Rebecca hadde ikke bare sin fars vantro å stri med, men også de problemer hennes mann hadde med sitt engasjement i troen. I 1837 og 1838 var hennes mann Frederick, som da var medlem av Det første presidentskap, gjentatte ganger på kant med andre kirkeledere. Han forlot til og med Kirken en periode og ble utelukket. Ikke lenge etterpå ydmyket imidlertid Frederick seg, sluttet seg til Kirken igjen og døde i fullt fellesskap. Vi har ingen opptegnelse om Rebeccas følelser på den tiden, men hun ville ikke beklage sin lojalitet overfor de hellige og forble trofast.
Da ryktene om Fredericks dissens nådde Rebeccas far i New York, håpet Isaac at Rebecca også ville fornekte troen. Rebecca sendte ham imidlertid et brev som viste hennes fortsatte troskap. Etter å ha lest hennes svar, ristet Isaac på hodet og sa: «Ikke et snev av anger.»12
Rebecca fortsatte sitt standhaftige forsvar av Joseph Smith og den gjenopprettede kirke. Og til tross for alt hun måtte ofre fordi hun valgte Kirken fremfor sin far, fortsatte Rebecca å respektere ham. Hun satte pris på det faren hadde lært henne, og hun uttrykte sin kjærlighet og takknemlighet for ham. Hun avsluttet et brev hun skrev i 1834, med en erklæring om at hun «alltid ville huske den undervisning … jeg har fått av min kjære far».13
I 1839 døde Rebeccas far. Bare tre år senere mistet hun sin mann. Til tross for disse smertefulle vanskelighetene sto Rebeccas tro og mot fast. Da de hellige dro vestover til Utah, reiste hun sammen med sin sønn Ezras familie og kjørte sitt eget oksespann. Hun overtok senere en gård i Mill Creek. Da Salt Lake tabernakel sto ferdig og de hellige ble bedt om å bidra med det de kunne, ga hun en samling sølvskjeer som skulle brukes til å lage brett til nadverdsbordet. Og til slutt, i 1860, selv om hun var svært skrøpelig da president Brigham Young kalte hennes familie til å slå seg ned i den avsidesliggende Cache Valley i Utah, flyttet hun villig enda en gang – og igjen kjørte hun sitt eget oksespann.
Rebecca døde i Smithfield, Utah 25. september 1861. Hun holdt fast ved sin tro, sin kunnskap om sannheten og det hun hadde opplevd. Hun holdt seg «standhaftig og urokkelig» til enden (Mosiah 5:15).
Illustrert av Richard Hull