Fra misjonsmarken
Ledetråden i min velsignelse
Jeg var på misjon i Texas Houston syd misjon som spanskspråklig eldste. En dag var min ledsager og jeg ute og banket på dører for å prøve å finne noen å undervise. Vi kom til et hus med et svært hull i den nedslitte treverandaen.
En eldre kvinne åpnet døren og inviterte oss inn. Jeg vet ikke om hun egentlig visste hvem vi var og hva vi gjorde, men hun var veldig høflig. Vi begynte å undervise henne i den første leksjonen, og det virket som om det gikk ganske bra. Snart ble det min tur til å undervise om Joseph Smith og det første syn. Jeg fulgte med på kvinnens ansiktsuttrykk, som lot til å vise stadig større forvirring. Det var tydelig at hun ikke klarte å følge med på det jeg prøvde å forklare for henne.
Etter å ha stilt henne noen spørsmål om det vi hadde gjennomgått så langt og hvor mye av det hun forsto, begynte jeg å bli frustrert over at hun ikke klarte å forstå det første syn. Det hadde vært en lang dag, og det siste en misjonær ønsker, er at noen ikke forstår det han så inderlig ønsker at andre skal vite er sant.
I den brøkdelen av et sekund hvor følelsene mine begynte å gå over i sinne, kom jeg til å tenke på noen ord fra min patriarkalske velsignelse. De handlet om min fremtidige familie og rådet meg til å lære mine fremtidige barn om evangeliets prinsipper. Idet dette avsnittet for gjennom tankene mine, visste jeg at Ånden ba meg undervise denne ydmyke kvinnen på samme måte som jeg ville undervise et barn.
Jeg begynte å undervise henne på en enklere og mer kjærlig måte. Jeg forestilte meg at mine egne barn satt rundt stuebordet og kikket opp på meg, deres far, mens jeg lærte dem om profeten Joseph Smith. Jeg ble forbløffet over hvordan ansiktsuttrykket hennes forandret seg. Øyenbrynene hennes hevet seg snart, og øyene begynte å stråle. Hennes forvirrede blikk gikk over i interesse og undring. Mens jeg fortalte historien om da vår himmelske Fader og Jesus Kristus viste seg for Joseph Smith, vellet tårene frem og rant nedover kinnene hennes. Ånden fylte rommet, og min frustrasjon gikk over i stor glede.
Dette er noe jeg aldri vil glemme. Nå gleder jeg meg til å lære mine barn de samme prinsippene en dag, og føle den samme gleden igjen.
Illustrasjon: Brian Call