Mellommannen Jesus Kristus
Fra «Mellommannen», Lys over Norge, okt. 1977, 45–48.
Jesus Kristus, vår Mellommann, betaler den pris vi ikke klarer å betale selv, slik at vi kan vende tilbake for å bo hos vår himmelske Fader.
La meg fortelle dere en historie – en lignelse.
Det var en gang en mann som ønsket noe meget sterkt. Det syntes viktigere enn noe annet for ham. For å få det han ønsket seg, satte han seg i stor gjeld.
Han var blitt advart mot å pådra seg så mye gjeld, og spesielt mot sin kreditor, han som lånte ut pengene. Men det syntes så viktig for ham å få det han ønsket seg med en gang. Han var sikker på at han kunne betale for det senere.
Derfor underskrev han en kontrakt. Han skulle betale gjelden etter en tid. Han bekymret seg ikke så mye om det, for forfallsdagen virket så langt borte. Han hadde det han ønsket seg nå, og det syntes å være det viktigste.
Kreditoren spøkte alltid i tankene hans, og han betalte [små] avdrag nå og da og tenkte på en eller annen måte at regnskapets dag [dagen da han måtte tilbakebetale alle pengene] aldri ville komme.
Rettferdighet eller barmhjertighet?
Men, dagen kom som den alltid gjør, og kontrakten skulle innfris. Gjelden var ikke helt betalt. Kreditoren møtte frem og gjorde krav på hele restgjelden.
Først da forsto han at kreditoren ikke bare hadde makt til å ta alt han eide, men også til å kaste ham i fengsel.
«Jeg kan ikke betale deg, for jeg makter det ikke,» tilsto han.
«Da,» sa kreditoren, «vil vi ta dine eiendeler og du må i fengsel. Du samtykket i det. Det var ditt valg. Du underskrev kontrakten, og nå må den håndheves.»
«Kan du ikke gi meg litt mer tid eller ettergi gjelden?» tigget skyldneren. «Kan du ikke ordne det slik at jeg får beholde det jeg har og ikke må i fengsel? Du tror vel på barmhjertighet? Vil du ikke vise barmhjertighet?»
Kreditoren svarte: «Barmhjertigheten er alltid så ensidig. Den ville bare tjene deg. Hvis jeg viser deg barmhjertighet, vil jeg fortsatt ikke ha fått betaling. Jeg krever rettferdighet. Tror du på rettferdighet?»
«Jeg trodde på rettferdighet da jeg undertegnet kontrakten,» sa skyldneren. «Den var da på min side, for jeg trodde den ville beskytte meg. Jeg trengte ingen barmhjertighet da og trodde heller ikke jeg ville komme til å trenge det.»
«Det er rettferdigheten som krever at du betaler ifølge kontrakten eller tar straffen,» svarte kreditoren. «Det er loven. Du har sagt deg enig i den, og det er slik det må være. Barmhjertigheten kan ikke berøve rettferdigheten.»
Der sto de: En som talte rettferdighet, mens den andre tryglet om barmhjertighet. Ingen av dem kunne få sin vilje uten på den andres bekostning.
«Hvis du ikke ettergir gjelden, vil det ikke være noen barmhjertighet,» tryglet skyldneren.
«Gjør jeg det, vil det ikke være noen rettferdighet,» var svaret.
Det så ut som man ikke kunne følge begge lovene. De er to evige begreper som synes å stå i motsetning til hverandre. Finnes det ingen mulighet for å følge både rettferdigheten og barmhjertigheten fullt ut?
Det finnes en utvei! Rettferdighetens lov kan oppfylles, og barmhjertighet kan utøves fullt og helt – men det krever en person til. Slik var det også denne gangen.
Hans mellommann
Skyldneren hadde en venn. Han kom til hjelp. Han kjente skyldneren godt. Han mente det var tåpelig av ham å rote seg bort i en slik knipe. Ikke desto mindre ønsket han å hjelpe mannen fordi han var glad i ham. Han trådte mellom dem, vendte seg mot kreditoren og kom med sitt tilbud: «Jeg vil betale gjelden hvis du løser skyldneren fra kontrakten så han kan beholde sine eiendeler og ikke havne i fengsel.»
Mens kreditoren tenkte over tilbudet, tilføyde mellommannen: «Du krever rettferdighet. Siden han ikke kan betale deg, vil jeg gjøre det. Du får rettferdig behandling og kan ikke be om mer. Det ville ikke vært rettferdig.»
Det var kreditoren enig i.
Mellommannen vendte seg deretter til skyldneren. «Vil du betrakte meg som din kreditor hvis jeg betaler din gjeld?»
«Å, ja,» ropte skyldneren. «Du redder meg fra fengsel og viser meg barmhjertighet.»
«Da,» sa velgjøreren, «skal du betale gjelden til meg, og jeg vil fastsette betingelsene. Det vil ikke bli lett, men det vil være mulig. Jeg vil sørge for en måte. Du behøver ikke å gå i fengsel.»
Slik gikk det til at kreditoren fikk sin fulle betaling. Han var blitt rettferdig behandlet. Ingen kontrakt var brutt. Skyldneren var på sin side blitt vist barmhjertighet. Begge lovene var blitt oppfylt. Fordi det var en mellommann, hadde rettferdigheten krevd sin fulle del, og barmhjertigheten ble fullt ut tilfredsstilt.
Vår Mellommann
Vi lever alle på en form for åndelig kreditt, en gjeld. Én dag vil kontoen bli avsluttet, og vi må gjøre opp. Uansett hvor lett i tar på det nå, når den dagen kommer og panterealisasjonen nærmer seg, vil vi se oss om i hvileløs fortvilelse etter en, hvem som helst, som kan hjelpe oss.
Og ifølge evig lov kan ikke barmhjertighet utvises med mindre det finnes én som er både villig og i stand til å påta seg vår gjeld, betale prisen og avtale betingelsene for vår forløsning.
Med mindre det er en mellommann, med mindre vi har en venn, må rettferdighetens fulle tyngde falle på oss. Den fulle betaling for enhver overtredelse, uansett hvor liten eller stor, vil bli avkrevd oss til gjelden er betalt.
Men vit dette: Sannhet, strålende sannhet, forkynner at det finnes en slik Mellommann. «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus» (1 Timoteus 2:5). Gjennom ham kan barmhjertigheten utøves fullt og helt uten å krenke rettferdighetens evige lov.
Barmhjertigheten gis oss imidlertid ikke automatisk. Den må komme gjennom en pakt med ham. Den vil komme på hans betingelser, hans generøse betingelser, som innbefatter, som noe helt nødvendig, dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse.
Alle mennesker kan bli beskyttet ved rettferdighetens lov, og samtidig kan hver enkelt av oss motta barmhjertighetens forløsende og helbredende velsignelse.
Illustrert av Dan Burr