Men det er ingen kirke her
Julie Ismail, Western Australia, Australia
Under en reise til Middelhavet deltok jeg flittig på Kirkens møter hvor enn jeg kunne. I Sevilla i Spania fikk jeg hjelp av en hotellresepsjonist, den lokale telefonkatalogen og et bykart til å finne Kirkens lokale møtehus. Jeg skrev ned adressen og Kirkens navn på spansk. Lørdag kveld ba jeg om å få vite når møtene begynte, og jeg følte en sterk tilskyndelse om at jeg måtte være der før kl. 10.00.
Like før jeg skulle dra til kirken kl. 09.30 søndag morgen, ba jeg igjen om at jeg måtte finne møtehuset. Ved hjelp av kartet begynte jeg å navigere meg gjennom en labyrint av trange gater. Det var en herlig morgen. Jeg gikk forbi kafeer og et fuglemarked fullt av skrikende fugler.
Jeg kom frem til den aktuelle adressen, men fant ingenting som minnet det minste om en kirke. Jeg gikk opp og ned gaten i et fåfengt forsøk på å finne den. Jeg var forvirret og engstelig, og klokken var nesten 10.
Til slutt ba jeg til min himmelske Fader: «Du har befalt meg å gå i kirken, og jeg her jeg, men det er ingen kirke her.»
Akkurat da kom det en velkledd mann i dress rundt hjørnet. Han så ut som et medlem av Kirken, og jeg følte meg tilskyndet til å stoppe ham. På heller knotete vis fortalte jeg ham at jeg lette etter en kirke. Han sa noe jeg ikke forsto, og jeg så forvirret ut. Så han åpnet stresskofferten sin, og der så jeg to lærinnbundne bøker som så ut som Skriftene. Jeg ga ham papirlappen min hvor jeg hadde skrevet «La Iglesia de Jesucristo» (Jesu Kristi Kirke). Han smilte og pekte i retning av der jeg hadde kommet fra, og sammen gikk vi til kirken. Bygningen lå på en annen adresse bare noen minutter unna, og var lett å overse om man ikke visste at den var der. Den lå tilbaketrukket på en liten plass, bak store porter.
Da vi kom til møtehuset, fant jeg snart ut at mannen som hadde hjulpet meg, var ingen annen enn menighetens biskop og at møtene begynte kl. 10.30. Jeg hadde kommet dit i god tid.
Under menighetens faste- og vitnesbyrdsmøte følte jeg meg tilskyndet til å bære mitt vitnesbyrd. Ved hjelp av en misjonær som oversatte det jeg sa fra engelsk til spansk, bar jeg mitt vitnesbyrd og beskrev hvordan Herren hadde gjort det mulig for meg å komme til kirken. Biskopen bar så sitt vitnesbyrd og forklarte at han hadde måttet parkere lenger unna den morgenen, så han kom senere enn vanlig. Da han så meg, syntes han jeg så ut som et medlem av Kirken, så han stoppet for å hjelpe meg. Han talte så om medlemmer som har gått seg vill åndelig sett, og sa at vi må hjelpe dem å finne Kirken.
I årenes løp har mine minner om Sevillas severdigheter falmet, men mitt minne om da jeg fant kirken der har ikke det. Dette minnet er et vitnesbyrd for meg om den store kjærlighet vår himmelske Fader har for oss og at hans hånd er synlig i mitt liv om jeg bare ser etter de ting som «samvirker til gode for [meg]» (Romerbrevet 8:28).