Korsstingsponniene mine
Sandra Jennings, New Mexico, USA
Jeg har et korsstingsbrodert bilde av to pintoponnier som jeg arbeidet med i omtrent et år. Det var nesten ferdig da jeg oppdaget at jeg hadde brodert feil farge på en av ponniene. Ettersom det var en mulig farge på en hest, oppdaget jeg ikke feilen før jeg så at ponniens farge ikke passet med de omkringliggende fargene.
Jeg ble helt ute av meg. Jeg hadde brukt så lang tid på dette bildet, og tanken på å fjerne alle stingene med feil farge var nesten overveldende. Med tårer i øynene åpnet jeg søppelbøtten og slengte bildet oppi.
Jeg satte meg ved bordet med sysakene mine for å sørge over tapet av mitt vakre ponnibilde og gå videre til andre prosjekter. Men jeg klarte det ikke – jeg kunne ikke bare gi slipp på det prosjektet jeg hadde jobbet så hardt med. Jeg åpnet søppelbøtten og tok opp igjen tøystykket. Jeg fant en knute på baksiden av den skurrende fargen og klippet den forsiktig. Jeg snudde bildet og begynte å fjerne trådene.
Noen steder gikk det fort å fjerne dem. Andre steder var det ikke like enkelt. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle rette opp i det jeg hadde gjort. Noen steder måtte jeg klippe tråden ett sting om gangen. Sønnen min sa han var imponert over at jeg ville gjøre så store anstrengelser for å få det riktig. Det var tross alt bare et korsstingsbroderi.
Mens jeg fjernet stingene begynte jeg å tenke på omvendelse og hvor vanskelig det har vært å rette opp i noen av de feilene jeg har gjort. Sann omvendelse krever et intenst ønske, anstrengelse og lidelse, men det er verdt innsatsen.
Mens jeg broderte om hesten, minnet det meg om at omvendelse lar Jesu forsoning fjerne syndens urenhet fra mitt liv og hjelpe meg å begynne på nytt. Mine «omvendelsesponnier» henger i mitt hjem, en mild, men levende påminnelse om å gjøre det rette, aldri gi opp når jeg kommer til kort og huske at gjennom omvendelse kan forsoningen gjøre resten.