Har på jorden jeg gjort noe godt i dag?
President Thomas S. Monsons livserfaringer
Jeg tjenestegjorde sammen med min mann, som den gang var president for England London syd misjon, da telefonen ringte 18. juni 2008. Det var president Thomas S. Monson. Han innledet som vanlig på vennlig vis, et av varemerkene på hans tjenestegjerning: “Hvordan går det med misjonen? Hvordan går det med familien? Hvordan står det til i gode gamle England?” Så stoppet han opp litt før han sa: “Jeg har snakket med Frances, jeg har bedt om det, og jeg ønsker at du skal skrive biografien min.”
Naturligvis følte jeg meg både beæret og umiddelbart overveldet. Han foreslo så at hvis jeg satte i gang neste morgen, kunne jeg være halvveis før vi kom hjem. Vi hadde ett år igjen av vårt tre år lange kall.
President Monson sier: “Den Herren kaller, gjør han kvalifisert.”1 Jeg har opplevd at dette løftet er sant.
Hvordan skriver man om en profets liv? Man begynner ikke ved tastaturet, men på kne.
Jeg skjønte tidlig at dette ikke ville bli en typisk biografi med oversikt over datoer, tider, steder og reiser. Det var beretningen om en mann som ble forberedt før verden ble til og kalt av Gud til å veilede oss i disse siste dager.2 At det gjorde meg ydmyk, er den beste beskrivelsen. Skremmende, krevende og altoppslukende passer også bra.
Herren har sagt: “Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme” (L&p 1:38). Jeg begynte med å høre Herren tale gjennom sin profet fra Thomas S. Monson ble kalt til det hellige apostelembede i 1963. I flere måneder leste jeg hundrevis av budskap president Monson har gitt i et utall forskjellige sammenhenger. Jeg leste biografier om alle Kirkens presidenter og mange kjente religiøse ledere. Jeg studerte den tidlige Kirken i Skottland, Sverige og England, hvor president Monsons forfedre kommer fra, depresjonen som fikk stor innflytelse på hans ungdom, samt 2. verdenskrig og dens ettervirkninger i et delt Tyskland. (President Monson hadde tilsyn med dette området av Kirken i 20 år.) Jeg leste hans selvbiografi som ble skrevet utelukkende for hans egen familie i 1985, og senere hans dagbok gjennom 47 år. Jeg intervjuet kirkeledere som hadde samarbeidet med ham i mange deler av verden, og medlemmer som hadde blitt sterkt påvirket av hans tjenestegjerning. En nær venn og historiker, Tricia H. Stoker, hjalp meg med forundersøkelsene. Hun hadde deltatt i skrivekomiteene for flere av bøkene i serien Læresetninger fra Kirkens presidenter, og visste hvordan man gransket en profets liv.
Jeg intervjuet president Monson i månedlige videokonferanser fra England og så, etter å ha kommet hjem til Utah, personlig mens jeg jobbet ved kontoret hans i 14 måneder. I alle tilfeller følte jeg varmen hans, som om vi satt ved kjøkkenbordet. Han snakket om sin barndom og sin familie, om da han ble kalt av president David O. McKay (1873–1970) og om påvirkning fra mentorer som president J. Reuben Clark jr. (1871–1961), president Harold B. Lee (1899–1973) og eldste Mark E. Petersen (1900–84), for å nevne noen.
Han lærte et Kristus-lignende liv hjemme, hvor nestekjærlighet – Kristi rene kjærlighet – medfølelse og et ønske om å oppbygge og velsigne andre var normene og hvor foreldrene, selv om de ikke leste Skriftene for ham, etterlevde dem.
Hans fokus på å tjene den ene strekker seg tilbake til hans oppvekst på vestkanten av Salt Lake City, “mellom jernbanesporene”, som han ofte sier, midt under depresjonen. Hans naboer og venner hadde smått med materielle eiendeler, men de hadde hverandre, og det var nok. Mange av hans nærmeste, heriblant noen av hans favorittonkler, var ikke medlem av Kirken. Religiøs tilknytning skapte ingen barrierer – han var glad i folk slik de var. Hans foreldre åpnet sitt hjerte for alle. President Monson har aldri forlatt denne forankringen.
Han er en uvanlig mann som har respekt for alle han møter, og som er interessert i deres liv, bekymringer og utfordringer. Han vier en besøkende rangsperson fra utlandet den samme oppmerksomhet som han vier mannen som vasker skrivebordet hans om kvelden. Noe av hans storhet kommer utvilsomt av at han kan forholde seg til hvem som helst og føler at han kan lære noe av alle han møter.
Hvis en organisasjon er en forlengelse og en avskygning av sin leder,3 som president Monson sier, skulle vi ha et ønske om å oppbygge, oppmuntre, engasjere, involvere og redde andre en etter en. Denne måten å leve på gjenspeiler Frelserens eksempel, som “gikk omkring og gjorde vel … fordi Gud var med ham” (Apostlenes gjerninger 10:38).
President Monson har lenge oppfordret oss til å være mer lik Frelseren. Da jeg intervjuet president Boyd K. Packer, president for De tolv apostlers quorum, bekreftet han det inntrykket jeg hadde dannet meg. President Monson, sa han, “er mer Kristus-lik enn oss andre”.4
I over 50 år har president Monson gitt de klærne han går og står i, til de nødlidende. Han har sittet ved sengen til syke og eldre. Han har gitt utallige velsignelser til mennesker på sykehus og i hjemmet. Han har snudd bilen for å avlegge en rask visitt til en venn og hastet av gårde fra møter for å tale i begravelsen til en annen. (Hvis du spør ham hvor mange venner han har, vil han si: “Minst 14 millioner.”) Han kan gå til en som sitter i rullestol og har vanskelig for å komme til ham, gi “high-five” til en gruppe tenåringer og vifte med ørene til diakoner på forreste rad. Han viser stor ærbødighet for dem som beskrives som “ubemerkede og ukjente”, som få andre enn deres Fader i himmelen kjenner.
For å si det enkelt, gjør president Monson det de fleste bare tenker på å gjøre.
Hans budskap er fulle av sanne beretninger (han kaller dem aldri “historier”) som forklarer prinsipper i evangeliet. Han forklarer: “Våre handlinger som viser at vi virkelig elsker Gud og vår neste som oss selv, vil sjelden være av en slik art at de tiltrekker seg verdens oppmerksomhet og beundring. Vanligvis viser vi vår kjærlighet i vår daglige omgang med hverandre.”5
Gjennom all hans tjenestegjerning over hele verden fikk han kanskje noen av de mest gripende opplevelsene i årene da han førte tilsyn med Kirken bak jernteppet. Da min mann og jeg fullførte vår misjon i 2009, reiste vi til Tyskland for å gå der president Monson hadde gått, snakke med medlemmene han var så glad i og føle innflytelsen av hans mangeårige tjeneste. Vi møtte staute prestedømsbærere som gråt når de snakket om hans regelmessige besøk, hans kjærlighet til Jesus Kristus og hans oppmuntring og omtanke. Vi sto i den nå forlatte, falleferdige fabrikkbygningen i Görlitz, hvor president Monson i 1968 sto ved talerstolen og lovet de hardt prøvede østtyske siste-dagers-hellige alle velsignelser som Herren hadde til sine barn – hvis de var trofaste. Den dagen sang de med stor glød: “Om veien byr på mang en prøvelse, gi ikke opp! … Jesus svikter aldri, gi ikke opp.”6 Han hadde kommet de hellige til unnsetning under ledelse av Det første presidentskap. 20 år senere, mens Berlinmuren fremdeles sto, hadde disse østtyske siste-dagers-hellige staver, møtehus, patriarker, misjonærer og et tempel. Så falt muren, og de hellige ble gjenforenet med sine familier og som land.
President Monson sier ofte: “Det finnes ingen tilfeldigheter” når han understreker at hans livserfaringer har lært ham å alltid se etter Herrens hånd.7
En av de store østtyske lederne var Henry Burkhardt, som samarbeidet tett med og var sammen med president Monson i 20 år mens de skjellsettende begivenhetene i dette landet utspilte seg. Bror Burkhardt virket trofast og med stor fare for seg selv alle disse årene bak jernteppet som Kirkens representant overfor myndighetene. Han tjenestegjorde i flere ledende stillinger i Kirken, og som president for Freiberg tempel.
Jeg spurte ham hva han mente var det viktigste øyeblikket i president Monsons tjenestegjerning. Jeg trodde han ville nevne møtet i Görlitz, innvielsen av landet i 1975, organiseringen av den første staven, innvielsen av Freiberg tempel eller møtet med Herr Honecker, Øst-Tysklands fremste kommunistleder, da president Monson ba om tillatelse til at misjonærer kunne komme inn i landet og andre misjonærer kunne forlate landet for å tjenestegjøre i andre land. Med tanke på dødsskvadronene som patruljerte muren, kunne anmodningen virke nesten latterlig, men Herr Honecker svarte: “Vi har holdt øye med dere i alle disse årene, og vi stoler på dere. Tillatelse innvilget.” Hvilken av disse begivenhetene ville bror Burkhardt velge?
Tårene begynte å renne da han svarte: “Det var 2. desember 1979.” Jeg hadde ikke fått med meg at en større begivenhet hadde funnet sted på denne datoen. “Fortell mer,” sa jeg.
“Det var den dagen president Monson kom til Øst-Tyskland for å gi min hustru Inge en velsignelse.” President Monson hadde en helg uten oppdrag, og han reiste fra USA til Tyskland kun i denne hensikt. Søster Burkhardt hadde vært på sykehus i ni uker med komplikasjoner etter en operasjon, og hun ble stadig dårligere. President Monson hadde skrevet i sin dagbok: “Vi forente vår tro og våre bønner og ga henne en velsignelse.”8 Han hadde reist tusenvis av kilometer på de eneste fridagene han hadde på flere måneder – til unnsetning.
“La oss stille oss selv spørsmålene,” har han sagt, “‘Har på jorden jeg gjort noe godt i dag? Har jeg hjulpet en sjel i nød?’ Hvilken formel for lykke! Hvilken resept på tilfredshet, på indre fred… Det finnes hjerter vi kan glede. Det finnes vennlige ord å si. Det er gaver vi kan gi. Det er gjerninger vi kan gjøre. Det er sjeler vi kan frelse.”9
Slik er president Monsons tjenestegjerning. Han prøver alltid å hjelpe de trette, de ensomme, de motløse. Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum sier: “Herren måtte gjøre Thomas Monson stor på grunn av størrelsen på hjertet hans.”10
Da profeten innviet Curitiba Brasil tempel 1. juni 2008, ba han en gutt komme frem og hjelpe ham under hjørnestensseremonien. En fotograf foreslo at noen skulle fjerne guttens lue for et bilde. Gutten hadde ikke hår, og gjennomgikk åpenbart kreftbehandling. President Monson la kjærlig armen rundt ham og hjalp ham å legge mørtel på muren. En person i presidentens følge nevnte at det var på tide å gå inn i templet igjen for å fullføre innvielsen i rett tid. President Monson ristet på hodet. “Nei,” sa han, “Jeg vil kalle på én til.” Han skuet ut over folkemengden og fikk øye på en kvinne lengst bak, og da de fikk øyekontakt, ga han tegn til at hun skulle komme frem. Han la armen rundt henne, og kjærlig og omsorgsfullt ledet han henne til muren for å fullføre hjørnestensnedleggelsen.
Dagen etter innvielsen spurte eldste Russell M. Nelson i De tolv apostlers quorum, som også hadde vært på innvielsen, president Monson hvordan han visste at kvinnen var guttens mor.
“Jeg visste det ikke,” svarte han, “men Herren visste det.”
Ikke mange måneder senere døde gutten. Eldste Nelson sier: “Du kan tenke deg hva [opplevelsen under innvielsen] betydde for moren i den familien. Det var Herrens måte å si: ‘Jeg kjenner deg, jeg bryr meg om deg, og jeg vil hjelpe deg.ʼ Det er en slik mann vi har i denne Guds profet.”11
I en tid hvor tekstmeldinger og e-post har overtatt for personlige samtaler, minner president Monson oss stadig om å strekke oss ut til hverandre. Han ga oss dette budskapet gjennom ordene til et medlem som hadde skrevet brev til ham: “Menneskenes bønner blir nesten alltid besvart gjennom andres handlinger.”12 Han viser ofte til Herrens ord: “Jeg vil gå foran dere. Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88). President Monson forstår at vi så ofte er disse englene for hverandre. Alma forpliktet de hellige ved Mormons vann til å “bære hverandres byrder, så de kan være lette” (Mosiah 18:8). President Monson kaller oss til å etterleve denne pakten.
Jeg har selv fått oppleve at han har båret andres byrder. I en periode kunne han se at ansvaret for å skrive biografien hans tynget meg. Han inviterte meg inn på kontoret sitt, og med særdeles mild og kjærlig røst sa han: “Hvordan kan jeg hjelpe?”
Mitt hjerte kunne ikke motstå denne håndsrekningen, og jeg øste ut mine følelser av utilstrekkelighet, hvor overveldende oppgaven var og hvor omfattende materialet var som skulle innhentes, organiseres og fordøyes. Jeg ønsket så inderlig å gjøre det riktig – for ham. Samtalen vår var en av mine mest dyrebare erfaringer i jordelivet. Det føltes som om jeg var ved Betesda-dammen og Frelseren hadde løftet forhenget og strukket seg ned for å løfte meg opp. President Monson forstår forsoningens frelsende kraft og regner det som et privilegium å bli sendt av Herren for å løfte en annen.
“Strekk deg ut for å redde de eldre, enkene, de syke, de funksjonshemmede, de mindre aktive,” har han sagt, og så har han ledet an. “Rekk dem den hånd som hjelper og det hjerte som føler medlidenhet.”13
Hans aktelse og interesse for andre er et mål på hans vitnesbyrd om Frelseren Jesus Kristus: “Ved å lære av ham, tro på ham og følge ham har vi muligheten til å bli som ham. Ansiktsuttrykket kan forandres, hjertet han bløtgjøres, steget kan gjøres raskere og synet på tilværelsen forbedres. Livet blir som det skal være.”14
T.v.: President Monson – den gang eldste Monson – i trappen til Kirkens administrasjonsbygning i 1967. Over, ovenfra: På sitt kontor i 2011; sammen med eldste M. Russell Ballard ved spadestikkseremonien for Joseph F. Smith-bygningen ved Brigham Young University i 2002; på gjeninnvielsen av Laie Hawaii tempel i 2010; sammen med sin hustru Frances etter generalkonferansen i april 2008.
Øverst: Et portrett av president Monson på 1960-tallet. Over: Sammen med medlemmer og misjonærer i Tyskland. Under f. v.: Som biskop for sjette/syvende menighet sammen med sine rådgivere; i samtale med guttespeidere; på besøk til Den tonganske misjon i 1965.
President og søster Monson under innvielsen av Nauvoo Illinois tempel i 2002; President Monson taler under generalkonferansen i april 2008, da han ble oppholdt som Kirkens president; ved hjørnestensseremonien for Oquirrh Mountain Utah tempel i 2009; sammen med en gammel venn i Ontario i Canada i juni 2011.
T.v.: foto gjengitt med tillatelse fra Kirkens arkiver; t.h.: fotografier: Tom Smart, Stuart Johnson og Gerry Avant, gjengitt med tillatelse fra Deseret News; foto fra generalkonferansen: Craig Dimond
Fotografier gjengitt med tillatelse fra president Monson
F.v.: fotografier: Craig Dimond, Leslie Nilsson, Matthew Reier og Gerry Avant