Til vi ses igjen
Kom videre og gå fremover
Jeg ba om at jeg måtte forstå hvordan jeg kunne lege et sønderknust hjerte. Litt etter hvert begynte jeg å innse at en annen form for sønderknust hjerte var svaret.
Jeg hadde nettopp vært gjennom kjærlighetssorg og tilbragte mye tid hos min søster. Det ble alltid til at vi spiste gatekjøkkenmat, så på TV og sov. Da vi våknet etter en høneblund, sa jeg: “Jeg tror ikke vi er gode for hverandre.” Vi lo, men den kvelden takket jeg min himmelske Fader for at jeg hadde innsett at jeg brukte min søster som hvilepute, og ba om større forståelse av hva jeg kunne gjøre for å komme videre med livet. I månedene som fulgte, ble denne bønnen besvart ved at jeg forsto ett prinsipp om gangen.
Dagen etter, på et møte i Hjelpeforeningen, bet jeg meg merke i et bestemt skriftsted: “Andre vil han berolige og lulle dem inn i en verdslig trygghet, så de sier: Alt er vel i Sion, ja, Sion trives, alt er vel… Derfor, ve den som er likegyldig i Sion!” (2 Nephi 28:21, 24). Jeg hadde alltid trodd at disse versene handlet om de stolte som bare overfladisk utøvde sin religion. Jeg hadde ikke trodd at jeg var likegyldig i Sion ved å tilbringe så mye tid sammen med min søster. Men jeg begynte å forstå at istedenfor å søke helbredelse, hadde jeg søkt komfort. Jeg bestemte meg for å prøve hardere å komme ut av trivselssonen min.
Beslutningen hjalp, men når jeg forlot min trivselssone, ble jeg mer klar over mine mangler, og det gjorde meg mer selvkritisk. Da jeg nevnte disse følelsene for en venn, sa han: “Er det ikke flott å kunne tilgi seg selv?” Kommentaren hans hjalp meg å bli mer bevisst på å tilgi mine egne mangler – uten å bli likeglad slik som dem som er “likegyldig[e] i Sion”.
Én dag gjorde Mormon 2:13–14 spesielt inntrykk på meg: “Deres sorg førte ikke til omvendelse på grunn av Guds godhet, men den var snarere de fordømtes sorg fordi Herren ikke alltid ville tillate dem å glede seg i synd. Og de kom ikke til Jesus med et sønderknust hjerte og en angrende ånd.” Det gikk opp for meg at min følelse av å være mislykket hemmet min personlige vekst, og jeg begynte å grunne på hva passende sorg var. Det var i Søndagsskolen at jeg fant mitt svar.
Læreren tegnet en strek på tavlen, og i den ene enden skrev han: “Å være for strenge mot oss selv”, og i den andre enden: “Spis drikk og vær glad.” Vi snakket om å unngå begge ytterligheter. Jeg lurte på hvilke ord som ville passe midt på streken, og Ånden ledet mine tanker til frasen “et sønderknust hjerte og en angrende ånd”. Det virket for meg som om løsningen på en tendens til å være for streng med seg selv, kan beskrives som en angrende ånd – en som angrer, er villig til å ta imot Herrens hjelp og er takknemlig for hans barmhjertighet. Botemiddelet for å være likegyldig i Sion kan kalles et sønderknust hjerte – en som har et rettferdig ønske om å forandre seg og bli helbredet.
Frelseren sa: “[Dere skal] ofre et sønderknust hjerte og en angrende ånd” (3 Nephi 9:20). Jeg er takknemlig for at jeg vet at når jeg søker Herrens hjelp til å unngå å være likegyldig i Sion og unngå å dømme meg selv for strengt, ofrer jeg et akseptabelt offer for ham – et offer som hjelper meg å komme videre i livet.
Fotoillustrasjon: Christina Smith