Evangeliets kultur
Denne artikkelen er utdrag fra en tale som ble holdt under en regional stavs- og distriktskonferansesending til Afrika 21. november 2010.
Denne evangeliekulturen er basert på frelsesplanen, Guds bud og levende profeters læresetninger. For å hjelpe sine medlemmer over hele verden lærer Kirken oss å gi avkall på alle personlige tradisjoner og familietradisjoner eller skikker som er i strid med evangeliets kultur.
I den kjente filmen Afrikadronningen prøver to flyktninger fra 1. verdenskrigs herjinger i Øst-Afrika å finne relativ sikkerhet ved Victoria-sjøen. Etter å ha overlevd mange nestenulykker, setter båten deres, Afrikadronningen, seg fast i en sump. Ute av stand til å se hvilken vei strømmen går og omgitt av høyt buskas, blir de to flyktningene desorienterte og motløse. Idet energien og troen er i ferd med å ebbe ut, er de rede til å gi opp og dø.
Så, i et dramatisk øyeblikk, løftes kameraet som vi ser deres farefulle situasjon gjennom, og med nytt perspektiv ser vi hvor de befinner seg. Ute av syne for dem, men bare noen få meter unna, er det frigjørende vannet i Victoria-sjøen som de har søkt så lenge.
Jesu Kristi evangelium forklarer vår reise i jordelivet og viser oss vårt mål i evigheten. I likhet med flyktningene på Afrikadronningen, flykter vi fra ondskap og ulykker. Det finnes hindringer på alle kanter. Vi arbeider hardt for å nå våre mål. Enkelte ganger ser vi ikke noe tegn til fremgang. Vi kan bli utmattet og motløse. Vi kan til og med miste målet av syne. Men vi må ikke gi opp. Om vi bare kunne se over våre nåværende omstendigheter og få vite hvor vi egentlig befinner oss på reisen til evig liv, ville vi ha sett hvor stor fremgang vi gjør.
Stol på Den hellige ånd
Heldigvis har Frelseren gitt oss en veiviser som vil hjelpe oss også når vi ikke kan se forbi nedslående hindringer. Jeg snakker om Den hellige ånds gave. Vi må imidlertid være villige til å bruke og stole på denne guddommelige gaven, og vi må holde den i god stand.
President Wilford Woodruff (1807–98), som var Kirkens president i en av dens vanskeligste perioder, sa følgende om hvor viktig Den hellige ånd er: “Enhver mann eller kvinne som noensinne har kommet inn i Guds kirke og er blitt døpt til syndenes forlatelse [og har mottatt Den hellige ånds gave], har rett til åpenbaring, rett til Guds ånd, så den skal hjelpe dem i deres arbeid.”1
President Woodruff forklarte: “For hver mann som har tro, åpenbarer Ånden dag for dag det som er til hans beste.”2 Dette er den gave Gud har gitt for å hjelpe oss på vår vanskelige reise gjennom jordelivet, hvor vi vandrer ved tro.
Hvis vi skal motta denne dyrebare veiledning, må vi holde budene. President Woodruff sa: “Den hellige ånd vil ikke bo i et vanhellig tempel. Hvis du vil ha glede av alle krefter og gaver i din religion, må du være ren. Hvis du er skyldig i svakhet, dårskap og synd, må du omvende deg fra dette, det vil si at du må forsake det helt og fullt.”3
Herren har befalt oss å være tilstede på nadverdsmøtet hver uke for å ta del i nadverden (se L&p 59:9–12). Gjør vi det, omvender oss fra våre synder og fornyer våre løfter om å tjene Herren og alltid minnes ham og holde hans bud, har vi det dyrebare løfte om at “hans Ånd alltid kan være hos [oss]” (L&p 20:77). Slik kan vi se forbi livets hindringer og nedslående omstendigheter og finne veien til vårt himmelske hjem.
President Thomas S. Monson har erklært: “Vi er omgitt av umoral, pornografi, vold, narkotika og en rekke andre onder som hjemsøker dagens samfunn. Vår utfordring, ja vårt ansvar, er ikke bare å holde oss ‘ubesmittet av verden’ (Jakobs brev 1:27), men å veilede våre barn og andre vi har ansvar for, trygt over syndens stormfulle hav som omgir oss alle, så vi en dag kan vende tilbake for å bo hos vår himmelske Fader.”4
Vi trenger virkelig Åndens veiledning, og vi må være flittige til å gjøre det som er nødvendig for å kunne motta denne veiledningen. Helt konkret må vi holde budene, be, studere Skriftene og omvende oss hver uke når vi tar del i nadverden.
Et utpreget levesett
Som en måte å hjelpe oss å holde Guds bud på, har medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige noe vi kaller evangeliets kultur. Det er et utpreget levesett, et knippe verdinormer, forventninger og handlemåter som er felles for alle medlemmer. Denne evangeliekulturen er basert på frelsesplanen, Guds bud og levende profeters læresetninger. Den veileder oss i hvordan vi oppdrar våre barn og i vår egen livsførsel. De prinsipper som er stadfestet i erklæringen om familien, er et vakkert uttrykk for denne evangeliets kultur.5
For å hjelpe sine medlemmer over hele verden lærer Kirken oss å gi avkall på alle personlige tradisjoner, familietradisjoner eller skikker som er i strid med Jesu Kristi Kirkes læresetninger og denne evangeliekulturen. I denne sammenheng gir vi akt på apostelen Paulus’ advarsel, som sa at vi ikke skulle la noen “[fange oss] med visdomslære … etter menneskers tradisjoner, etter verdens barnelærdom, og ikke etter Kristus” (Kolosserne 2:8).
Med hensyn til å gi avkall på feilaktige tradisjoner og uheldig kultur, roser vi våre yngre medlemmer for deres fleksibilitet og fremgang, og vi appellerer til våre eldre medlemmer om å legge til side tradisjoner og handlemåter knyttet til kultur eller stamme som fører dem bort fra veien til vekst og fremgang. Vi ber alle om å søke til evangeliekulturens høyere terreng, til handlemåter og tradisjoner som er rotfestet i Jesu Kristi gjengitte evangelium.
Mange afrikanske tradisjoner er forenelige med evangeliets kultur og hjelper våre medlemmer å holde Guds bud. Den sterke afrikanske familiekulturen er bedre enn den som finnes i mange vestlige land, hvor familieverdiene er i ferd med å forvitre. Vi håper at eksemplene på kjærlighet og lojalitet blant medlemmer i afrikanske familier vil hjelpe oss å lære andre disse viktige tradisjonene i evangeliets kultur. Sømmelighet er en annen styrke i Afrika. Vi ber inntrengende ungdom overalt om å være like sømmelige som de fleste unge vi ser i Afrika.
Til sammenligning er noen kulturelle tradisjoner i deler av Afrika negative når de måles opp mot evangeliets kultur og normer. Mange av disse angår familieforhold – hva som blir gjort ved fødsel, giftermål og død. For eksempel er noen afrikanske ektemenn av den feilaktige oppfatning at ektemannen skulle hvile mens hustruen gjør mesteparten av arbeidet hjemme, eller at hustruen og barna bare er mannens tjenere. Dette er ikke til behag for Herren, fordi det står i veien for den slags familieforhold som må råde i evigheten, og det hemmer den vekst som må finne sted her på jorden hvis vi skal kvalifisere oss til evighetens velsignelser. Studer Skriftene, og du vil se at Adam og Eva, våre første foreldre og våre forbilder, ba sammen og arbeidet sammen (se Moses 5:1, 4, 10–12, 16, 27). Dette skulle være vårt mønster for livet i familien – gjensidig respekt og kjærlig samarbeid.
En annen negativ kulturell tradisjon er lobola, eller brudepris, som griper svært forstyrrende inn i unge menn og kvinners mulighet til å holde budene i Jesu Kristi gjengitte evangelium. Når en ung hjemvendt misjonær må kjøpe sin brud fra hennes far for en pris som er så høy at det tar mange år å skaffe pengene, kan han ikke gifte seg før han blir middelaldrende. Dette kommer i konflikt med evangeliets plan for seksuell renhet utenfor ekteskapet, for ekteskap og for oppfostring av barn. Prestedømsledere skulle lære foreldre å stanse denne praksisen, og unge mennesker skulle følge Herrens mønster for ekteskap i det hellige tempel uten å vente til de kan betale en brudepris.
Andre kulturelle handlemåter eller tradisjoner som kan komme i konflikt med evangeliets kultur, er brylluper og begravelser. Jeg ber dere om ikke å legge planer i forbindelse med brylluper og begravelser som fører til at dere pådrar dere stor gjeld. Unngå omfattende reiser og kostbare selskaper. Overdreven gjeld vil svekke eller hindre deres evne til å betale tiende, til å gå i templet og til å sende deres barn på misjon. Legg planer som vil styrke – ikke svekke – deres fremtidige aktivitet i Kirken.
Ekteskapets betydning
Vi lever i en ugudelig verden. Da tenker jeg først og fremst på de overlagte drap som har forekommet så hyppig i forbindelse med stammekonflikter og nasjonale konflikter i Afrika og andre steder. Gud har også befalt oss at vi ikke skal frarøve andre deres eiendom ved tyveri eller bedrageri. Et annet stort onde er brudd på budet “Du skal ikke drive hor” (2 Mosebok 20:14) og alle beslektede bud som Gud har åpenbart om at forplantningsevnens store kraft – som er gitt i hans hensikter – bare skulle anvendes innenfor ekteskapets bånd. Det er en synd å innlate seg på seksuell omgang utenfor ekteskapet.
Vi lever i en tid hvor ekteskap anses som et alternativ, ikke en nødvendighet. For eksempel føder utgifte mødre 40 prosent av alle barn som nå blir født i USA. Mange bor sammen uten å være gift. Barn som blir født inn i slike forhold, har ikke den trygghet som kommer fra foreldre som er forpliktet til hverandre ved det ekteskap som Gud innstiftet for våre første foreldre i Edens hage.6
Ekteskap er nødvendig, men i Afrika og i andre land må vi spørre: Hva slags ekteskap? Det finnes formelle ekteskap som er stadfestet ved lov, og det finnes forskjellige ekteskap knyttet til skikker og stammekulturer som kan inngås og avbrytes med liten grad av formalitet. Herrens norm – som er formalisert i betingelsene vi har for å besegle et ekteskap i templet – er et ekteskap som er så varig som menneskenes lover kan gjøre det.
Jeg understreker på nytt de råd Kirkens ledere har gitt om at mann og hustru ikke bør skille lag i lengre perioder, for eksempel ved arbeid i utlandet eller langt borte fra hjemmet. I altfor mange tilfeller ender den slags adskillelse med alvorlig synd. Adskillelse fører til brudd på evige pakter, noe som forårsaker hjertesorg og tap av velsignelser. I nyere åpenbaring har Herren befalt: “Du skal elske din hustru av hele ditt hjerte, og holde deg til henne og ingen annen” (L&p 42:22). Når vi følger Herrens bud og hans lederes råd med hensyn til ekteskap, kan vi be ham velsigne oss på alle andre områder.
Tiendens velsignelser
Tiende er en befaling med et løfte. Malakis ord, som ble bekreftet av Frelseren, lover dem som bringer tienden inn i forrådshuset, at Herren vil “åpne himmelens luker … og øse ut velsignelser over [dem] i rikelig mål”. De lovede velsignelsene er timelige og åndelige. Herren lover tiendebetalere at han vil “skremme fortæreren” og at “alle nasjoner skal si dere er velsignet, for deres land skal være et herlig land” (Malakias 3:10–12; se også 3 Nephi 24:10–12).
Jeg tror disse løftene gjelder nasjonene vi bor i. Når Guds folk holdt tilbake sin tiende og sine offergaver, fordømte Gud “hele folket” (Malakias 3:9). På samme måte tror jeg at når mange innbyggere i et land trofast betaler sin tiende, nedkaller de himmelens velsignelser over hele landet. Bibelen forteller at “en liten surdeig syrer hele deigen” (Galaterne 5:9; se også Matteus 13:33) og at “rettferdighet opphøyer et folk” (Ordspråkene 14:34). Denne sårt tiltrengte velsignelsen kan nedkalles ved trofast å betale tiende.
Betaling av tiende gir også den enkelte tiendebetaler unike åndelige så vel som timelige velsignelser. Under 2. verdenskrig forsørget min mor, som var enke, sine tre små barn på en mager lærerlønn. Da jeg ble bevisst at vi måtte unnvære enkelte ting vi ønsket oss fordi vi ikke hadde nok penger, spurte jeg min mor hvorfor hun betalte så mye av sin lønn i tiende. Jeg har aldri glemt hennes forklaring: “Dallin, det finnes kanskje dem som kan klare seg uten å betale tiende, men det kan ikke vi, fordi vi er fattige. Herren har valgt å ta din far og la meg oppfostre dere barn. Det kan jeg ikke gjøre uten Herrens velsignelser, og jeg får disse velsignelsene ved å betale en ærlig tiende. Når jeg betaler min tiende, har jeg Herrens løfte om at han vil velsigne oss, og vi er avhengige av disse velsignelsene hvis vi skal greie oss.”
Som mottager av disse velsignelsene hele mitt liv, kan jeg vitne om vår Guds godhet og hans rause velsignelser til sine tiendebetalende barn.
Bygg opp Kirken
For å grunnfeste Kirken i Afrika og andre land trenger vi trofaste siste-dagers-hellige familier i tredje og fjerde generasjon blant våre ledere og medlemmer. Trofaste siste-dagers-hellige som flytter til et annet land, svekker Kirken i sitt hjemland. Kirken forbyr naturligvis ikke sine medlemmer å flytte fra ett sted til et annet for å få det bedre, men det er mange år siden Kirken har oppfordret til den slags utvandring.
For lenge siden ble siste-dagers-hellige oppfordret til å samles til Sion i Amerika for å grunnfeste Kirken og bygge templer der. Nå som Kirken er sterk i sine sentrale staver, råder vi medlemmene til å bli der de er for å bygge opp Kirken i sitt hjemland. Vi oppmuntrer til dette ved å bygge templer over hele verden.
Å følge Herrens vei er ikke lett. Herren har advart oss gang på gang, direkte og gjennom sine tjenere, og sagt at verden vil hate oss fordi vi gjør ting annerledes – på Herrens måte (se Johannes 15:19).
Den gode nyheten er at når vi gjør Herrens arbeid på Herrens måte, kan vi være sikre på at han vil velsigne og hjelpe oss. “Jeg vil gå foran dere,” har han sagt. “Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
Elsk hverandre
Hvor takknemlige vi er for Jesu Kristi gjengitte evangelium. Det forteller oss hvem vi er. Når vi forstår vårt forhold til Gud, forstår vi også vårt forhold til hverandre. Dette innbefatter vårt forhold til vår ektefelle og våre barn – evige forhold hvis vi holder budene og inngår og holder hellige tempelpakter.
Alle menn og kvinner på denne jorden er Guds avkom, åndelige brødre og søstre, uavhengig av hudfarge eller statsborgerskap. Ikke rart at Guds enbårne Sønn befalte oss å elske hverandre. Tenk hvor annerledes verden ville ha vært om broderlig og søsterlig kjærlighet og uselvisk hjelp kunne krysse alle grenser knyttet til stammer, nasjoner, tro og farge. En slik kjærlighet ville ikke ha utslettet alle forskjeller i meninger og handlinger, men den ville ha fått oss alle til å rette vår innsats mot samarbeid med våre medmennesker istedenfor å hate eller undertrykke dem.
Jeg erklærer den store sannhet at vår himmelske Fader elsker alle sine barn. Dette er en umåtelig mektig tanke som barn kan begynne å forstå på grunn av sine jordiske foreldres kjærlighet og ofre. Kjærlighet er den største kraft i verden. Jeg ber om at alle foreldre må være det kjærlige eksempel som ansporer den oppvoksende generasjon til å forstå Guds kjærlighet til dem og vår himmelske Faders store ønske om at alle hans barn på jorden må gjøre det som er nødvendig for å kvalifisere seg til evighetens største velsignelser.
Vi har hans evangelium, og vi må holde budene for å oppnå hans mest utsøkte velsignelser. Jeg bærer vitnesbyrd om dette og ber vår himmelske Fader velsigne hver enkelt av dere.
Fotoillustrasjon: Richard M. Romney
T.v.: Fotoillustrasjon: Matthew Reier. T.h.: Fotoillustrasjon: Richard M. Romney
T.v.: Fotoillustrasjon: Juan Pablo Aragon Armas; t.h.: Fotoillustrasjon: Christina Smith
T.v.: Fotoillustrasjon: Robert Milne; t.h.: Fotoillustrasjon: Howard Collett