Jeg enset dem ikke
Shelli Proffitt Howells, California, USA
Mens jeg leste i Mormons bok nylig, kom jeg over følgende formaning: “Hvorfor [lar dere] de sultne og de trengende, de nakne og syke og de som lider gå dere forbi uten å ense dem?” (Mormon 8:39).
Istedenfor å føle den fred og lindring jeg vanligvis finner i Skriftene, ble jeg overveldet av en langvarig følelse av vemod. Jeg hadde lenge visst at jeg ikke er spesielt observant. Jeg hadde blitt så oppslukt av mitt eget liv, mine kall og min familie at jeg ganske enkelt ikke la merke til andres utfordringer.
Jeg visste at jeg ikke gjorde alt jeg kunne for “å bære hverandres byrder, så de kan være lette, … sørge med dem som sørger, ja, og trøste dem som trenger trøst” (Mosiah 18:8–9). Jeg ønsket å forandre meg og bli bedre. Men jeg visste ikke hvordan. Jeg ba om at Herren måtte hjelpe meg.
Mitt svar kom på uventet og uønsket vis da jeg fikk en kronisk sykdom. Den fjernet sakte, men sikkert all min besværlige travelhet. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, måtte jeg gi avkall på mine utendørsaktiviteter, mine kall og min tilstedeværelse i Kirken. Jeg er bundet til hjemmet, jeg er ensom og jeg føler meg ubemerket.
Jeg ber om at Herren én dag vil helbrede meg. Når han gjør det, lover jeg at jeg aldri skal bli så blind igjen. Når jeg kommer til kirken, vil jeg se meg om for å finne ut hvem som sitter alene og hvem som ikke er der den dagen. Jeg vil ta meg tid hver uke til å overvinne min sjenanse og besøke noen som er syk eller plaget eller bare trenger en venn. Jeg vil elske mine brødre og søstre hver dag – ikke bare på søndag eller på Kirkens aktiviteter.
Jeg vil minnes og, håper jeg, være verdig til å høre Herrens anerkjennelse: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).