Mitt vitnesbyrd i hverdagen
Mitt vitnesbyrd kommer av å etterleve evangeliet dag for dag og ikke av ett mirakuløst øyeblikk.
I min oppvekst ventet jeg alltid på et mirakuløst øyeblikk som ville bevise for meg selv at jeg hadde et vitnesbyrd. Jeg hørte historie etter historie om mirakuløse øyeblikk hvor andre fikk vite uten skygge av tvil at evangeliet er sant. Historiene varierte fra å konfrontere fristelser eller farer, til å lede hundrevis av mennesker til Kirken ved små og enkle handlinger, til stunder hvor Skriftene bare åpnet seg på svarene på livets dilemmaer. De historiene jeg likte best, handlet om noen som var på vei hjem om kvelden, som passerte en fare som de ikke fikk vite om før dagen etter. Jeg hørte historier om mirakuløse helbredelser eller engler som beskyttet folk. Jeg kunne knapt vente til det var min tur til å oppleve noe lignende. Jeg forventet å se engler og lys som ville fortelle meg at jeg hadde et vitnesbyrd om Kirken.
Mine foreldre lærte meg å be, gå i kirken, lese i Skriftene, kle meg sømmelig, leve et rent liv fritt for verdslige innflytelser og stole på Herren. Jeg hadde tryggheten som skulle til for å leve rett. Jeg ønsket bare å kunne bevise at jeg hadde et vitnesbyrd og at noen la merke til det.
På familiens hjemmeaftener eller i Søndagsskolen øvde vi på fraser som ville hjelpe oss å motstå gruppepress. Jeg kunne nesten ikke vente til jeg fikk bruke disse frasene. Jeg forestilte meg for eksempel at jeg var sammen med mine venner. En eller annen ville dra frem litt alkohol og sende den rundt. Ølboksen ville bli gitt til meg, og alle ville stirre på meg. Presset ville stige. Jeg ville reise meg og si: “Nei! Jeg er siste-dagers hellig, og jeg drikker ikke!” Alle ungdommene ville bli dypt imponert. Ingen grad av overtalelse ville overbevise meg. Snart ville festen bli oppløst, og en eller annen spesiell person i gruppen ville fortelle meg at jeg hadde imponert ham så mye med mitt faste standpunkt at han ønsket å lære mer om min kirke. Engler ville synge lovsanger, og jeg ville bli fylt med lys.
Det skjedde aldri. Ingen fristet meg noensinne på den måten. Det virket som om de allerede visste hvilke normer jeg hadde, ved måten jeg levde på. Til min skuffelse ble aldri mitt “hedersøyeblikk” noe av.
Men nå vet jeg at et vitnesbyrd ikke nødvendigvis må komme ved at engler viser seg. Mitt vitnesbyrd kommer av å etterleve evangeliet dag for dag, føle Den hellige ånds vitnesbyrd og nyte de enkle velsignelser som kommer av lydighet.
Jeg vet hvem jeg er. Jeg vet at Gud elsker meg. Jeg vet at Frelseren sonet for mine synder. Dette er mitt vitnesbyrd. Å vite dette gir meg fred i sinnet.
Jeg kan ikke si at jeg har hatt et mirakuløst øyeblikk da jeg fikk vite at Kirken var sann, men jeg er glad for å vite at jeg har et vitnesbyrd. Så frem til det øyeblikket når engler viser seg for meg, vil jeg være tilfreds med å leve et ganske normalt liv med de enkle velsignelser som kommer av å vite at evangeliet er sant.
Illustrasjon: Annie Henrie