Sann glede
Hvem kunne jeg dele evangeliet med? Jeg hadde akkurat den rette i tankene.
“Og om så skjer at dere skulle [bringe bare] én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike!” (L&p 18:15).
Da min biskop leste dette verset, gjorde hjertet mitt et byks. Jeg kunne se meg selv i dåpen til en jeg hadde presentert evangeliet for. Min venn ville være så glad, og alle ville vite at min venn ble døpt på grunn av meg. Min glede ville være stor.
Jeg tenkte umiddelbart på Angela. Hun var min beste venn, og hun trengte evangeliet. Jeg var sikker på at hun ville få svar på sine spørsmål og bli oppbygget ved å høre evangeliet og få vite at hun var en Guds datter.
Dagen etter spurte jeg: “Hei, Ang, det skal være grillfest i kirken min på lørdag. Har du lyst til å bli med?”
“Ja visst,” svarte hun, “det høres morsomt ut”.
Hun ble med, og i månedene som fulgte, fortsatte jeg å invitere henne med på hver eneste kirkeaktivitet jeg kunne. Etter hver aktivitet spurte jeg henne: “Nå, Ang, hva syntes du?” Dette førte til samtaler om evige prinsipper. Jeg var lykkelig. Når som helst ville jeg kunne høste de velsignelser som min himmelske Fader hadde lovet.
En vinterkveld like før jul bestemte Angela og jeg oss for å ta en spasertur rundt Washington D.C. tempel. Den hellige ånd omsluttet oss mens vi gikk, og jeg visste at hun kunne føle noe.
“Hvordan føler du deg?” spurte jeg.
“Jeg føler at jeg ønsker å bli døpt. … Vent,” advarte hun da hun så spenningen i ansiktet mitt. “Jeg kan ikke bli døpt nå, og jeg kan ikke la misjonærene besøke meg. Far og mor ville aldri tillate det. Men vil du lære meg alt du vet?”
Overrumplet svarte jeg ydmykt: “Ja, jeg skal prøve å lære deg alt jeg vet.”
Senere den kvelden tenkte jeg på løftet jeg hadde gitt. Alt jeg visste? Men hva om jeg ikke visste nok? Var mitt vitnesbyrd sterkt nok? Visste jeg virkelig at evangeliet var sant?
Jeg bestemte meg for å begynne neste dag å lære alt jeg kunne om evangeliet og få et virkelig vitnesbyrd om dets sannhet.
Med stor iver begynte jeg å lese i Skriftene hver kveld. Mine bønner ble mer inderlige idet jeg ba inntrengende om at både Angela og jeg måtte få vite at evangeliet var sant.
Langsomt kom resultatene. I våre samtaler ble jeg noen ganger ledet av Ånden til å si ting jeg hadde glemt helt frem til det øyeblikket. Mitt vitnesbyrd ble sterkere for hver gang jeg bar det. Skriftene ble virkelige for meg.
Mor og far hjalp meg. De var en verdifull ressurs, og jeg lærte å elske dem høyere og verdsette dem høyere.
Fem år senere er Angela fremdeles ikke medlem av Kirken. Hvis jeg skulle evaluere meg selv ut fra de forventninger jeg hadde i 8. klasse, mislyktes jeg. Jeg satt ikke på et dåpsmøte og fikk “gleden” av alles heder som den som hadde bragt en venn til evangeliet. Mine forventinger har imidlertid forandret seg. Jeg har bragt min egen sjel nærmere Gud. Selv om Angela aldri blir medlem av Kirken, var ikke studiene og undervisningen jeg gjorde, forgjeves. Hun lærte mer om evangeliet, og jeg ble omvendt ved å dele det med henne. Og det hjalp meg å bli mer effektiv med hensyn til å dele det med andre.
Den glede som loves oss i Lære og pakter, innebærer ikke verdslig heder. Min glede er stor fordi jeg kjenner min Frelser bedre og har fått et sterkt vitnesbyrd om hans evangelium.
Illustrasjon: Julie Rogers