De talte til oss
Følg profeten
En forlovelsesring er som regel et symbol på forpliktelse. Men for min hustru og meg var det å ikke ha en forlovelsesring et symbol på vår plikttroskap overfor Herren og hans profeter.
Jeg møtte engelen som skulle bli min hustru, på en Institutt-fest den andre kvelden etter at jeg kom hjem fra min misjon. Selv om Shelley og jeg vokste opp i Canada flere hundre kilometer fra hverandre og aldri hadde møtt hverandre før, ble vi godt kjent i månedene som fulgte. Da jeg hadde fridd tre ganger og hadde fått avslag fordi hun var fast bestemt på å reise på misjon, sa hun til slutt ja til mitt frieri da jeg lovet at vi skulle reise på misjon sammen etter at vi hadde oppdratt våre barn. Hun tok imot en forlovelsesring 22. desember 1976.
Men i dagene som fulgte, følte vi begge uro – ikke med hensyn til å gifte oss med hverandre, men angående ringen. La meg forklare.
En beslutning om å følge profeten
I ukene før vi forlovet oss hadde Shelley og jeg snakket mye om hvordan vi ønsket å oppdra våre barn og hva slags ekteskap vi ønsket oss. Noe av det sentrale i disse samtalene var vår beslutning om alltid å følge profeten.
To måneder før vi forlovet oss, lyttet vi til en rekke taler fra generalkonferansen i oktober 1976, som handlet mye om prinsipper for selvhjulpenhet. Dette var et emne som president Spencer W. Kimball (1895–1985) og andre konsekvent hadde talt om i mange år. Både Shelley og jeg hadde vokst opp med kunnskapen om hvor viktig det er å kunne dyrke en kjøkkenhage, ha et matvaraelager og generelt være forberedt. Men på den generalkonferansen syntes emnet forberedelse å være særlig dominerende. Noen av talerne nevnte flommen ved Tetondammen som hadde funnet sted i juni. Blant dem var Barbara B. Smith (1922–2010), Hjelpeforeningens generalpresident, som understreket viktigheten av selvhjulpenhet – ikke minst det å skaffe seg et matvarelager for et år, slik vi ble rådet til den gangen.1 Under konferansens siste møte minnet president Kimball de siste-dagers-hellige om skriftstedet i Lukas 6:46, hvor Frelseren sier: “Hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! - og gjør ikke det jeg sier?” President Kimball formante så de hellige til å la konferansens budskap bli med dem inn i deres “hjem og … fremtidige liv”.2
Etter at vi hadde forlovet oss, når Shelley og jeg tenkte på begynnelsen på vårt ekteskap og familieliv, husket vi disse budskapene. Uten at den andre visste om det, tenkte vi begge på hvordan vi kunne komme i gang med et hjemmelager til familien vår. For å adlyde den tidens råd, måtte vi begynne å skaffe oss et års forråd av mat. Men hvordan skulle vi få det til? Vi var studenter – og ville være det i årevis fremover – og vi hadde lite penger. Den hellige ånd ga oss begge, hver for oss, det samme svaret: Vi måtte selge forlovelsesringen.
Men hvordan kunne jeg be Shelley om å gjøre det? Jeg hadde nettopp gitt henne ringen. Hva ville hun tenke hvis jeg ba henne selge den slik at vi kunne kjøpe havre, mel og ris? Imens bekymret hun seg også. Hva ville jeg tenke, undret hun, om hun snakket med meg om å selge ringen jeg hadde plukket ut til henne? Ville det såre følelsene mine?
Men tilskyndelsen som vi begge hadde følt, var for sterk til å ignorere, og jo mer vi tenkte på det, jo mer iøynefallende ble diamantringen. Da Shelley tok opp saken noen dager etter jul, ble jeg lettet over at hun hadde kommet til samme konklusjon som meg. På mange måter var det en enorm bekreftelse for oss begge på at vi hadde giftet oss med riktig person. Å vite at våre prioriteringer og verdier var i harmoni med den andres og med Guds profets, var veldig betryggende. Jeg var så takknemlig for hennes villighet til å gjøre et så stort offer for å følge profeten.
Nå må dere ikke misforstå og gå ut og selge ringene deres! Det er ikke noe galt i å kjøpe og bruke en forlovelsesring. Alle våre gifte barn har vakre og passende ringer. Det er mange måter å følge profetene og apostlene på og anvende deres råd i vårt eget liv. Men ettersom Ånden hadde ledet oss til å følge profeten ved å selge forlovelsesringen, sto valget i vårt tilfelle mellom å beholde ringen og å følge profeten. Dette hjalp oss å skape to mønstre i vårt hjem helt fra begynnelsen av: å følge profeten og å følge de personlige, åndelige tilskyndelsene vi mottok.
Reaksjoner på vår beslutning
Gullsmedbutikken hvor jeg hadde kjøpt ringen, var stengt i ca. en uke etter jul, men ved første anledning etter at den åpnet igjen, gikk jeg for å snakke med gullsmeden. Jeg trodde han ville nekte å gi meg pengene tilbake. Ringen hadde tross alt vært brukt. Jeg stålsatte meg for denne reaksjonen og regnet med å måtte selge ringen som en bruktgjenstand med et betydelig tap. Men til min forundring ble gullsmedens hjerte bløtgjort. Jeg kom ut med kontanter i hånden – og munnen på vidt gap i forbauselse over hvordan Herren hadde åpnet veien for oss så vi kunne være lydige.
Ikke alle reagerte like bra på beslutningen vår. Da våre venner – også medlemmer av Kirken – fikk vite hva vi hadde gjort og så den lille lærringen jeg hadde laget til Shelley, sa de at vi var gale. Andre kvinner på Shelleys alder kunne ikke tro at hun hadde vært villig til å gjøre det hun hadde gjort. Svært få oppmuntret eller støttet oss.
Shelley var sterk og visste at hun ville klare seg uansett hva folk mente. Hun følte trygghet fordi hun visste at hun fulgte profeten. Og det var viktigere enn noe annet. Men Herren viste sin milde barmhjertighet i form av to venner som hjalp oss å føle at vi ikke var alene.
Min venn Bob og jeg hadde presentert Kirken for Fran på high school. Alle tre reiste senere på misjon, og etter at Fran kom hjem fra sin misjon, forlovet hun og Bob seg. Da de kom for å dele den gode nyheten med Shelley og meg, fortalte de at istedenfor å kjøpe en forlovelsesring, hadde de også bestemt seg for å bruke pengene til å kjøpe et matvarelager. Det var interessant for alle fire at Ånden hadde ledet oss til å gjøre lignende ting. Vår beslutning om å følge Den hellige ånd og den levende profet ga vårt vennskap, som har vart i over 40 år, en ny dimensjon.
Velsignelser av lydighet
Shelley og jeg begynte å kjøpe basisvarer til vårt hjemmelager i januar 1977 og fortsatte å kjøpe litt etter litt frem til vi giftet oss i april det året. Før bryllupet lagret vi maten hjemme hos mine foreldre.
Shelley brukte lærringen som giftering i lang tid mens jeg fullførte mine forberedende studier og tannlegestudiet. I løpet av studietiden flyttet vi mange ganger. Vi ble vant til å slepe med oss bøtter med hvete fra leilighet til leilighet, hus til hus og by til by. Våre venner begynte å unngå oss hver gang vi flyttet, men i senere år har vi følt dyp takknemlighet for at vi har fulgt rådene fra Kirkens ledere.
Da jeg var ferdig med studiene og åpnet en tannlegepraksis, hadde Shelley og jeg to barn og så godt som ingen penger. Heldigvis kunne vi delvis leve av matvarelageret vi hadde skaffet oss før vi giftet oss. Vår lydighet mot profetenes råd velsignet oss igjen mer enn 10 år etter at vi giftet oss, da jeg hadde tatt mer utdannelse og hadde turnustjeneste som kjeveortoped. Igjen hadde pengene tatt slutt, og istedenfor å kjøpe matvarer med kredittkort eller lånte penger, kunne vi livnære vår familie (som hadde økt til fire barn) med vårt matvarelager.
Siden den gang har vi blitt velsignet på mange andre måter ved å gi akt på profetenes ord. Vi har lært å ikke stille spørsmål ved holdbarheten i det profetene og apostlene sier eller lure på om det er logisk. Vi har lært at når vi følger deres råd – og gjør det øyeblikkelig – blir vi velsignet.
Lær å lytte til profetenes ord
Enkelte vil kalle våre handlinger blind lydighet. Men vi har Herrens personlige løfte om at profetene aldri vil føre oss vill.3 Å vite dette hjelper oss å høre deres røst som om det var Hans egen (se L&p 1:38).
Vi har også lært at levende profeter som regel oppfordrer oss til å gjøre ting. De bruker sjelden ord som befale eller formane. De uttaler seg mildt og vennlig, men det gir oss ingen unnskyldning for å ikke følge dem. Når Shelley og jeg har mottatt oppfordringer som befalinger, har vi alltid blitt velsignet.
Vi har også lært å skjelne deres veiledning ved å lytte etter fraser som “Jeg har grunnet på …” eller “Noe jeg har tenkt mye på, er …” eller “Jeg føler at jeg må fortelle dere …” eller “La meg gi dere noen råd om …” eller “Jeg håper at …” Disse og lignende fraser er ledetråder som hjelper oss å vite hva Herrens salvede tjenere har på hjertet.
Noe annet som hjelper oss å høre Herrens røst når vi lytter til profeter og apostler, er å følge ekstra godt med når de siterer andre profeter eller apostler. Herren har sagt at han vil stadfeste sitt ord ved to eller tre vitners utsagn (se 2 Korinterbrev 13:1; L&p 6:28).
Ettersom budskapet om selvhjulpenhet ble gjentatt så mange ganger på generalkonferansen før vi forlovet oss, følte min hustru og jeg at budskapet var spesielt relevant for oss den gangen. Vi ble inspirert til å følge disse rådene på synlig vis. Å følge profeten handler imidlertid ikke alltid om ytre tegn på trofasthet. Ofte tilkjennegir vi vår lydighet på mindre, mer personlige måter. Uavhengig av om andre vet om vår lydighet eller ikke, så gjør Herren det. Han vil velsigne oss for vår lydighet og åpne veier så det blir mulig for oss.
I dag har Shelley en mer tradisjonell giftering, men hun har beholdt sin lille lærring som et minne i alle disse årene. For oss er den et symbol på vår tidlige beslutning om å gjøre det å alltid følge profetens råd til en vesentlig del av vårt familieliv. Nå som vi ser våre barn oppdra sine barn, er vi takknemlige for at de også trofast følger Herrens profet, president Thomas S. Monson, som en del av sitt familieliv. For oss er denne lydigheten en storartet arv og et like håndgripelig tegn på overholdelse av pakten som en forlovelsesring ville ha vært.
I dag har Shelley en mer tradisjonell giftering, men hun har beholdt sin lille lærring (nedenfor) i alle disse årene. For oss er den et symbol på vår tidlige beslutning om å følge profeten.
Fotografier: John Luke