Himmelens krefter
Både unge og gamle prestedømsbærere trenger både myndighet og kraft – den nødvendige tillatelse og den åndelige kapasitet til å representere Gud i arbeidet med å frelse sjeler.
Mine kjære brødre, jeg er takknemlig for at vi kan delta i gudstjeneste sammen som en enorm gruppe prestedømsbærere. Jeg elsker og beundrer dere for deres verdighet og deres innflytelse til det gode i hele verden.
Jeg vil be dere alle om å tenke på hvordan dere ville svare på følgende spørsmål som president David O. McKay stilte Kirkens medlemmer for mange år siden: “Hvis hver [av dere] nå ble bedt om å beskrive med én setning det største særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hva ville dere da svare?” (“The Mission of the Church and Its Members”, Improvement Era, nov. 1956, 781).
Det svar president McKay ga på sitt eget spørsmål, var prestedømmets “guddommelige myndighet”. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skiller seg ut fra andre kirker som hevder at deres myndighet kommer fra historisk suksesjon, Skriftene eller teologisk opplæring. Vi gir den karakteristiske erklæring om at prestedømsmyndighet har blitt overdratt ved håndspåleggelse direkte fra himmelske sendebud til profeten Joseph Smith.
Mitt budskap fokuserer på dette guddommelige prestedømme og himmelens krefter. Jeg ber oppriktig om hjelp fra Herrens Ånd mens vi sammen lærer om disse viktige sannheter.
Prestedømmets myndighet og kraft
Prestedømmet er Guds myndighet delegert til menneskene på jorden for å handle i alle ting som angår menneskehetens frelse (se Spencer W. Kimball, “The Example of Abraham”, Ensign, juni 1975, 3). Prestedømmet er det middel hvorved Herren virker gjennom mennesker for å frelse sjeler. Et av de definerende trekk ved Jesu Kristi Kirke, både i oldtiden og i dag, er hans myndighet. Det kan ikke finnes en sann kirke uten guddommelig myndighet.
Vanlige menn mottar prestedømmets myndighet. Verdighet og villighet – ikke erfaring, kompetanse eller utdannelse – er kvalifikasjonene for ordinasjon til prestedømmet.
Mønsteret for å motta prestedømsmyndighet er beskrevet i den femte trosartikkel: “Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.” Dermed får en gutt eller en mann prestedømmets myndighet og blir ordinert til et bestemt embede av en som allerede har prestedømmet, og har blitt bemyndiget av en leder med de nødvendige prestedømsnøkler.
En prestedømsbærer forventes å utøve denne hellige myndighet i samsvar med Guds hellige sinn, vilje og hensikter. Ingenting ved prestedømmet er selvsentrert. Prestedømmet brukes alltid til å betjene, velsigne og styrke andre mennesker.
Det høyere prestedømme mottas ved en høytidelig pakt som inkluderer plikten til å handle i den myndighet (se L&p 68:8) og det embede (se L&p 107:99) som er mottatt. Som bærere av Guds hellige myndighet, er vi representanter som skulle handle, og ikke objekter som kun blir påvirket (se 2 Nephi 2:26). Prestedømmet er av natur aktivt snarere enn passivt.
President Ezra Taft Benson har sagt:
“Det er ikke nok å motta prestedømmet og deretter lene seg tilbake og passivt vente til noen oppildner oss til aktivitet. Når vi mottar prestedømmet, har vi plikt til å bli aktivt og ivrig engasjert i å fremme rettferdighetens sak på jorden, for Herren sier:
“‘… Den som ikke gjør noe før han blir befalt, og mottar et bud med et tvilende hjerte og er sen til å holde det, er fordømt’ [L&p 58:29]” (So Shall Ye Reap [1960], 21).
President Spencer W. Kimball understreket også ettertrykkelig prestedømmets aktive natur: “Man bryter prestedømmets pakt ved å overtre budene – men også ved å forsømme sine plikter. Og følgelig kan man, for å bryte denne pakt, bare la være å gjøre noe som helst” (Tilgivelsens mirakel [1969], 93).
Når vi gjør vårt beste for å ivareta vårt prestedømsansvar, kan vi bli velsignet med prestedømmets kraft. Prestedømmets kraft er Guds kraft som virker gjennom menn og gutter som oss, og fordrer personlig rettskaffenhet, trofasthet, lydighet og flid. En gutt eller en mann kan få prestedømsmyndighet ved håndspåleggelse, men vil ikke ha prestedømmets kraft om han er ulydig, uverdig eller uvillig til å tjene.
“Prestedømmets rettigheter er uadskillelig forbundet med himmelens krefter, og … himmelens krefter kan hverken kontrolleres eller nyttes uten at det skjer ifølge rettferdighetens prinsipper.
At de kan meddeles oss, er sant, men når vi forsøker å skjule våre synder eller å tilfredsstille vår stolthet, vår forfengelige ærgjerrighet, eller å utøve herredømme, kontroll eller tvang over menneskenes barns sjeler i noen som helst grad av urettferdighet, se, da trekker himlene seg tilbake, Herrens Ånd bedrøves, og når den borttas – Amen til den manns prestedømme og myndighet” (L&p 121:36–37; uthevelse tilføyd).
Brødre, at en gutt eller en mann mottar prestedømmets myndighet, men unnlater å gjøre det som er nødvendig for å kvalifisere seg til prestedømmets kraft, er uakseptabelt for Herren. Både unge og gamle prestedømsbærere trenger både myndighet og kraft – den nødvendige tillatelse og den åndelige kapasitet til å representere Gud i arbeidet med å frelse sjeler.
En lærdom fra min far
Jeg ble oppdratt i et hjem med en trofast mor og en fantastisk far. Min mor var etterkommer av pionerer som ofret alt for Kirken og Guds rike. Min far var ikke medlem av vår kirke, og som ung mann ønsket han å bli katolsk prest. Til syvende og sist valgte han ikke teologisk fakultet, men en karriere som verktøymaker.
Gjennom mye av sitt ekteskap deltok min far på møter i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige sammen med vår familie. Faktisk hadde mange i menigheten ingen anelse om at min far ikke var medlem av Kirken. Han spilte på og trente menighetens softball-lag, hjalp til med speideraktiviteter og støttet min mor i hennes ulike kall og ansvarsoppgaver. Jeg ønsker å fortelle dere om en av de store lærdommer jeg fikk av min far om prestedømmets myndighet og kraft.
Som gutt spurte jeg pappa mange ganger hver uke om når han skulle bli døpt. Han svarte kjærlig, men bestemt hver gang jeg plaget ham: “David, jeg kommer ikke til å slutte meg til Kirken for din mor, for deg eller for noen andre. Jeg vil slutte meg til Kirken når jeg vet at det er det rette å gjøre.”
Jeg tror jeg var tidlig i tenårene da følgende samtale fant sted med min far. Vi hadde nettopp kommet hjem etter å ha deltatt på våre søndagsmøter sammen, og jeg spurte pappa når han skulle bli døpt. Han smilte og sa: “Du er den som alltid spør meg om å bli døpt. I dag har jeg et spørsmål til deg.” Jeg konkluderte raskt og ivrig med at vi nå gjorde fremgang!
Pappa fortsatte: “David, din kirke lærer at prestedømmet ble tatt bort fra jorden i oldtiden, og har blitt gjengitt av himmelske sendebud til profeten Joseph Smith, ikke sant?” Jeg svarte at hans påstand var korrekt. Så sa han: “Her er mitt spørsmål. Hver uke på prestedømsmøtet hører jeg biskopen og de andre prestedømslederne påminne, trygle og be om at mennene må gjøre sitt hjemmelærerarbeid og utføre sine prestedømsplikter. Hvis kirken virkelig har fått Guds prestedømme gjengitt, hvorfor er så mange av mennene i din kirke ikke det grann annerledes med hensyn til å gjøre sin religiøse plikt, enn mennene i min kirke?” Mitt unge sinn ble umiddelbart fullstendig tomt. Jeg hadde ikke noe godt svar å gi min far.
Jeg tror min far gjorde galt i å vurdere gyldigheten av vår kirkes krav på guddommelig myndighet ut fra svakhetene til mennene han møtte i menigheten vår. Men innlemmet i hans spørsmål til meg var en riktig antakelse om at menn som bærer Guds hellige prestedømme, skulle være annerledes enn andre menn. Menn som bærer prestedømmet, er ikke automatisk bedre enn andre menn, men de skulle handle annerledes. Menn som bærer prestedømmet, skulle ikke bare motta prestedømsmyndighet men også bli verdige og trofaste kanaler for Guds kraft. “Vær rene dere som bærer Herrens kar” (L&p 38:42).
Jeg har aldri glemt lærdommene om prestedømmets myndighet og kraft som jeg lærte av min far, en god mann som ikke tilhørte vår tro, men som forventet mer av menn som hevdet å bære Guds prestedømme. Denne samtalen med min far en søndag ettermiddag for mange år siden, ga meg et ønske om å være en “god gutt”. Jeg ønsket ikke å være et dårlig eksempel og en snublesten for min fars fremgang i å lære om det gjengitte evangelium. Jeg ønsket ganske enkelt å være en god gutt. Herren trenger at alle vi som bærer hans myndighet, er hederlige, dydige og gode gutter til enhver tid og på alle steder.
Dere er kanskje interessert i å vite at mange år senere ble min far døpt. Og til riktig tid fikk jeg anledning til å meddele ham Det aronske og Det melkisedekske prestedømme. En av de store opplevelsene i mitt liv var å se min far få prestedømmets myndighet og til slutt dets kraft.
Jeg deler med dere denne tydelige lærdom som jeg fikk av min far, for å understreke en enkel sannhet. Å motta prestedømmets myndighet ved håndspåleggelse er en viktig begynnelse, men det er ikke nok. Ordinasjon overdrar myndighet, men rettskaffenhet er nødvendig for å handle med kraft idet vi streber etter å løfte sjeler, å undervise og vitne, å velsigne og råde, og å fremme arbeidet med å frelse sjeler.
I denne betydningsfulle perioden av jordens historie, må dere og jeg som prestedømsbærere, være rettferdige menn og effektive redskaper i Guds hender. Vi må reise oss som Guds menn. Dere og jeg ville ha godt av å lære av og gi akt på Nephis eksempel, sønnesønn av Helaman og den første av de tolv disipler som ble kalt av Frelseren i begynnelsen av hans virke blant nephittene. “Og [Nephi] lærte dem mange ting … Og Nephi underviste med kraft og med stor myndighet” (3 Nephi 7:17).
“Vær så snill å hjelpe min mann å forstå”
På slutten av tempelintervjuer jeg foretok som biskop og stavspresident, spurte jeg ofte de gifte søstrene hvordan jeg best kunne hjelpe dem og deres familier. De nesten like svarene jeg fikk av disse trofaste kvinnene, var både opplysende og urovekkende. Det var sjelden søstrene klaget eller kritiserte, men de svarte ofte som følger: “Vær så snill å hjelpe min mann å forstå sitt ansvar som prestedømsleder i vårt hjem. Jeg tar gjerne ledelsen ved skriftstudium, familiebønn og familiens hjemmeaften, og jeg vil fortsette å gjøre det. Men jeg skulle ønske min mann ville være en likeverdig partner og yte den sterke prestedømsledelsen bare han kan yte. Vær så snill å hjelpe mannen min å lære hvordan han blir en patriark og en prestedømsleder i vårt hjem som presiderer og beskytter.”
Jeg reflekterer ofte over disse søstrenes oppriktighet og deres anmodning. Prestedømsledere hører lignende bekymringer i dag. Mange hustruer trygler om ektemenn som ikke bare har prestedømmets myndighet, men også prestedømmets kraft. De lengter etter å være likestilt med en trofast ektemann og prestedømsledsager i arbeidet med å skape et Kristus-sentrert og evangeliefokusert hjem.
Brødre, jeg lover at hvis dere og jeg ydmykt vil tenke over disse søstrenes bønner, vil Den hellige ånd hjelpe oss å se oss selv slik vi egentlig er (se L&p 93:24), og hjelpe oss å se hva vi trenger å forandre og forbedre. Og tiden for å handle er nå!
Vær eksempler på rettferdighet
I kveld vil jeg gjenta president Thomas S. Monsons læresetninger, som har oppfordret oss til å være “rettferdige eksempler”. Han har gjentatte ganger minnet oss om at vi går Herrens ærend og har rett til hans hjelp på betingelse av vår verdighet (se “Rettferdige eksempler”, Liahona, mai 2008, 65–68). Dere og jeg har prestedømsmyndighet som har blitt gjengitt til jorden i denne evangelieutdeling av himmelske sendebud, døperen Johannes og Peter, Jakob og Johannes. Og derfor kan enhver mann som mottar Det melkisedekske prestedømme, spore sin personlige myndighetslinje direkte til vår Herre Jesus Kristus. Jeg håper vi er takknemlige for denne fantastiske velsignelsen. Jeg ber om at vi må være rene og verdige til å representere Herren når vi utøver hans hellige myndighet. Måtte hver av oss kvalifisere oss for prestedømmets kraft.
Jeg vitner om at Det hellige prestedømme virkelig har blitt gjengitt til jorden i disse siste dager og finnes i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg vitner også om at president Thomas S. Monson er den presiderende høyprest over Kirkens høye prestedømme (se L&p 107:9, 22, 65–66, 91–92) og den eneste person på jorden som både innehar og har myndighet til å utøve alle prestedømmets nøkler. Jeg vitner høytidelig om disse sannheter i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.