Kristi lære
I Kirken i dag, akkurat som i oldtiden, er det å fastsette Kristi lære eller korrigere doktrinære avvik et spørsmål om guddommelig åpenbaring.
Vår dypeste takknemlighet og kjærlighet til søster Beck, søster Allred og søster Thompson og Hjelpeforeningens generalutvalg.
Vi har i det siste sett en voksende offentlig interesse for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges tro. Dette er noe vi ønsker velkommen, for vårt grunnleggende oppdrag er tross alt å forkynne Jesu Kristi evangelium, hans lære, i hele verden (se Matteus 28:19–20; L&p 112:28). Men vi må innrømme at det har vært og fremdeles finnes litt forvirring angående vår lære og hvordan den blir fastsatt. Det er dette emnet jeg vil tale om i dag.
Frelseren forkynte sin lære i tidenes midte, og hans apostler kjempet iherdig for å bevare den i møte med et bombardement av falsk tradisjon og filosofi. Brev i Det nye testamente omtaler en rekke hendelser som viser at alvorlig og utbredt frafall allerede var i gang i løpet av apostlenes tjenestegjerning.1
Århundrene som fulgte, ble opplyst av sporadiske stråler av evangeliets lys, inntil det i det 19. århundre opprant et strålende daggry av gjenopprettelse i verden, og Kristi evangelium, fullstendig og komplett, fantes igjen på jorden. Denne strålende dag begynte da Gud Faderen og hans elskede Sønn Jesus Kristus, i en søyle av lys “klarere enn solen” (Joseph Smith–Historie 1:16), besøkte den unge Joseph Smith og innledet det som skulle bli den reneste flom av åpenbaring knyttet til guddommelig kraft og myndighet.
I disse åpenbaringene finner vi det som kan kalles de grunnleggende læresetninger i Jesu Kristi Kirke gjengitt til jorden. Jesus selv definerte læren med følgende ord nedskrevet i Mormons bok: Et annet testamente om Jesus Kristus:
“Dette er min lære, og det er den lære som Faderen har gitt til meg. Og jeg bærer vitnesbyrd om Faderen, og Faderen bærer vitnesbyrd om meg, og Den Hellige Ånd bærer vitnesbyrd om Faderen og meg. Og jeg bærer vitnesbyrd om at Faderen befaler alle mennesker overalt å omvende seg og tro på meg.
Og hver den som tror på meg og blir døpt, skal bli frelst, og det er de som skal arve Guds rike.
Og den som ikke tror på meg og ikke blir døpt, skal bli fordømt.
… Og hver den som tror på meg, tror også på Faderen, og til ham vil Faderen bære vitnesbyrd om meg, for han vil besøke ham med ild og med Den Hellige Ånd …
Sannelig, sannelig sier jeg dere at dette er min lære, og enhver som bygger på den, bygger på min klippe, og helvetes porter skal ikke få makt over dem” (3 Nephi 11:32–35, 39).
Dette er vårt budskap, klippen som vi bygger på, grunnlaget for alt annet i Kirken. Som alt som kommer fra Gud, er denne læren ren, den er klar, den er lett å forstå – selv for et barn. Med glade hjerter inviterer vi alle til å motta den.
I Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige “tror [vi] på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike” (9. trosartikkel). Det vil si at selv om det er mye vi ennå ikke vet, har de sannheter og den lære vi har fått, kommet og vil fortsette å komme ved guddommelig åpenbaring. I noen trossamfunn gjør teologene krav på lik undervisningsmyndighet som den kirkelige ledelse, og doktrinære spørsmål kan skape meningsbrytning dem imellom. Noen setter sin lit til de økumeniske rådsforsamlinger i middelalderen og deres trosbekjennelser. Andre legger hovedvekt på tankegangen til post-apostoliske teologer eller på bibelsk hermenevtikk og fortolkning. Vi verdsetter lærdom som øker forståelsen, men i Kirken i dag, akkurat som i oldtiden, er det å fastsette Kristi lære eller korrigere doktrinære avvik et spørsmål om guddommelig åpenbaring til dem Herren gir apostolisk myndighet.2
I 1954 forklarte president J. Reuben Clark jr., som da var rådgiver i Det første presidentskap, hvordan læren blir fremsatt i Kirken, og den ledende rolle som Kirkens president har. Idet han omtalte medlemmer av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum, uttalte han: “Vi skulle huske at noen av generalautoritetene har fått tildelt et spesielt kall. De har en spesiell gave. De blir oppholdt som profeter, seere og åpenbarere, hvilket gir dem en spesiell åndelig begavelse når de underviser folket. De har rett, makt og myndighet til å forkynne Guds sinn og vilje for hans folk, underlagt Kirkens presidents generelle makt og myndighet. Andre generalautoriteter gis ikke denne spesielle åndelige begavelse og myndighet i sin undervisning. Som følge av dette har de en begrensning, og den resulterende begrensning i kraft og myndighet i undervisningen gjelder alle andre funksjonærer og medlemmer av Kirken, for ingen av dem blir åndelig begavet som profet, seer og åpenbarer. Videre, som jeg har antydet, har Kirkens president ytterligere og spesiell åndelig begavelse i denne sammenheng, for han er profet, seer og åpenbarer for hele kirken.”3
Hvordan åpenbarer Frelseren sin vilje og lære til profeter, seere og åpenbarere? Han kan gjøre det via sendebud eller personlig. Han kan tale med sin egen røst eller ved Den hellige ånds røst – en kommunikasjon som foregår ånd til ånd, og som kan uttrykkes i ord eller i følelser som formidler forståelse som ikke kan beskrives med ord (se 1 Nephi 17:45; L&p 9:8). Han kan henvende seg til sine tjenere enkeltvis eller når de fungerer i råd (se 3 Nephi 27:1–8).
Jeg siterer to illustrasjoner fra Det nye testamente. Den første var en åpenbaring som var rettet til Kirkens overhode. Tidlig i Apostlenes gjerninger ser vi at Kristi apostler forkynner evangeliets budskap bare til jøder, etter mønster av Jesu tjenestegjerning (se Matteus 15:24), men nå var det ifølge Herrens timeplan på tide med en forandring. I Joppe hadde Peter en drøm hvor han så forskjellige dyr bli senket ned til jorden fra himmelen i “en stor linduk … etter de fire hjørnene” (Apostlenes gjerninger 10:11), og ble befalt: “Slakt og et” (Apostlenes gjerninger 10:13). Peter var motvillig, ettersom i det minste noen av dyrene var “urene” ifølge Moseloven, og Peter hadde aldri brutt budet om å ikke spise den slags. Likevel sa stemmen i drømmen til Peter: “Det som Gud har renset, skal ikke du kalle urent” (Apostlenes gjerninger 10:15).
Betydningen av denne drømmen ble klar da flere menn sendt fra den romerske offiseren Kornelius, kort tid senere ankom Peters bosted med spørsmål om han ville undervise deres herre. Kornelius hadde samlet en betydelig gruppe slektninger og venner, og da han så at de forventningsfullt ventet på å motta hans budskap, sa Peter:
“Gud har vist meg at jeg ikke skal kalle noe menneske vanhellig eller urent …
… Jeg skjønner i sannhet at Gud ikke gjør forskjell på folk,
men blant hvert folk tar han imot dem som frykter ham og gjør rettferdighet” (Apostlenes gjerninger 10:28, 34–35; se også vers 17–24).
“Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet.
Og alle de troende [som fulgte Peter,] ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.
… Da sa Peter:
Kan vel noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd likesom vi?” (Apostlenes gjerninger 10:44–47).
Ved denne erfaringen og åpenbaringen til Peter, endret Herren Kirkens praksis og åpenbarte en mer fullstendig doktrinær forståelse til sine disipler. Og dermed ble forkynnelsen av evangeliet utvidet til å omfatte hele menneskeheten.
Senere i Apostlenes gjerninger finner vi en annen litt beslektet illustrasjon, denne gangen for å vise hvordan åpenbaring om doktrinære saker kan komme i rådssammenheng. En strid oppsto om hvorvidt omskjæring, som var nødvendig under Moseloven, skulle overføres som et av evangeliets og Jesu Kristi Kirkes bud (se Apostlenes gjerninger 15:1, 5). “Apostlene og de eldste kom da sammen for å overveie denne sak” (Apostlenes gjerninger 15:6). Vår opptegnelse om dette rådet er absolutt ikke komplett, men vi blir fortalt at etter “et skarpt ordskifte” (Apostlenes gjerninger 15:7) reiste Peter, seniorapostelen, seg og erklærte hva Den hellige ånd hadde bekreftet for ham. Han minnet rådet om at da evangeliet begynte å bli forkynt for de uomskårne hedninger i huset til Kornelius, mottok de Den hellige ånd, akkurat som omskårne jødiske konvertitter hadde gjort. Gud, sa han, “gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han også deres hjerter.
Hvorfor frister dere da Gud og legger et åk på disiplenes nakke som verken våre fedre eller vi var i stand til å bære?
Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu nåde, på samme måte som de” (Apostlenes gjerninger 15:9–11; se også vers 8).
Etter at Paulus, Barnabas og kanskje andre hadde uttalt seg til støtte for Peters erklæring, foreslo Jakob at avgjørelsen skulle iverksettes ved brev til Kirken, og rådet var “kommet til enighet” (Apostlenes gjerninger 15:25; se også vers 12–23). I brevet som bekjentgjorde deres avgjørelse, sa apostlene: “Den Hellige Ånd og vi har besluttet” (Apostlenes gjerninger 15:28), eller med andre ord, dette vedtaket kom etter guddommelig åpenbaring gjennom Den hellige ånd.
De samme mønstrene følges i dag i den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke. Kirkens president kan bekjentgjøre eller tolke læresetninger basert på åpenbaring til ham (se for eksempel L&p 138). Doktrinær redegjørelse kan også komme gjennom det kombinerte råd av Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum (se for eksempel Offisiell erklæring 2). Rådets drøftelser vil ofte inneholde en avveining av kanoniserte skrifter, læresetninger fra Kirkens ledere og tidligere praksis. Men til slutt, akkurat som i den nytestamentlige kirke, er målet ikke bare enighet blant rådsmedlemmene, men åpenbaring fra Gud. Det er en prosess som involverer både fornuft og tro for å motta Herrens sinn og vilje.4
Samtidig skulle vi huske at ikke alle uttalelser fra en leder i Kirken, tidligere eller nåværende, nødvendigvis utgjør doktrine. Det er allment forstått i Kirken at en uttalelse fra en leder ved en enkelt anledning, ofte representerer en personlig, men veloverveid mening, og ikke er ment å være offisiell eller bindende for hele Kirken. Profeten Joseph Smith forkynte at “en profet [er] en profet bare når han fungerer som sådan”.5 President Clark, som ble sitert tidligere, sa:
“Til dette poenget passer en enkel historie min far fortalte meg som gutt – om hvilken myndighet, vet jeg ikke – men den illustrerer poenget. Hans historie var at under spenningen rundt Johnston-legionens ankomst, holdt bror Brigham en tale til folket under et formiddagsmøte, som var full av trass mot styrkene som nærmet seg, og erklærte en intensjon om å kjempe mot dem og drive dem tilbake. På ettermiddagsmøtet reiste han seg og sa at Brigham Young hadde talt den formiddagen, men at Herren skulle tale nå. Han holdt en tale med et budskap som var det motsatte av formiddagens tale …
… Kirken vil vite ved Den hellige ånds vitnesbyrd i flertallet av medlemmene hvorvidt brødrene uttrykker sine synspunkter under Den hellige ånds innflytelse, og når tiden er inne, vil denne kunnskapen bli åpenbart.”6
Profeten Joseph Smith bekreftet Frelserens sentrale rolle i vår lære i én definerende setning: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og fór opp til himmelen; og alt annet som henhører til vår religion, er bare supplement til dette.”7 Joseph Smiths vitnesbyrd om Jesus er at han lever, for han så ham, “ja, ved Guds høyre hånd, og [han] hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne” (L&p 76:23; se også vers 22). Jeg appellerer til alle som hører eller leser dette budskapet, om ved bønn og studium av Skriftene å søke det samme vitnesbyrd om Jesu Kristi guddommelige karakter, forsoning og oppstandelse. Motta hans lære ved å omvende dere, bli døpt, motta Den hellige ånds gave og deretter gjennom hele livet å følge lovene og paktene i Jesu Kristi evangelium.
Nå som vi snart skal feire påske, uttrykker jeg mitt eget vitnesbyrd om at Jesus fra Nasaret var og er Guds Sønn, selve Messias som oldtidens profetier handler om. Han er den Kristus som led i Getsemane, døde på korset, ble begravet, og som virkelig sto opp den tredje dagen. Han er den oppstandne Herre, gjennom hvem vi alle skal oppstå og ved hvem alle som vil, kan bli forløst og opphøyet i hans himmelske rike. Dette er vår lære, som bekrefter alle tidligere testamenter om Jesus Kristus og på ny uttales for vår egen tid. I Jesu Kristi navn. Amen.