Vi må komme til oss selv: Nadverden, templet og offer i tjenestegjerning
Vi blir omvendt og åndelig selvhjulpne når vi ydmykt etterlever våre pakter.
Frelseren fortalte sine disipler om en sønn som forlot sin velstående far, dro til et land langt borte og sløste bort sin arv. Da en hungersnød oppsto, tok den unge mannen den uanselige jobben med å fôre svin. Han var så sulten at han ønsket å spise skolmer som var ment for dyrene.
Borte fra hjemmet, langt fra stedet han ønsket å være, og i hans elendige tilstand, skjedde noe av evig betydning i denne unge mannens liv. Med Frelserens ord: “Da kom han til seg selv.”1 Han husket hvem han var, innså hva han hadde manglet og begynte å ønske de velsignelser som var fritt tilgjengelige i hans fars hus.
Gjennom hele livet, enten det er i tider med mørke, utfordring, sorg eller synd, kan vi føle Den hellige ånd minne oss om at vi virkelig er sønner og døtre av en kjærlig himmelsk Fader som elsker oss, og vi kan hungre etter de hellige velsignelser som bare han kan gi. I disse tider skulle vi strebe etter å komme til oss selv og komme tilbake i lyset av vår Frelsers kjærlighet.
Disse velsignelsene tilhører rettmessig alle vår himmelske Faders barn. Å ønske disse velsignelsene, herunder et liv i glede og lykke, er en viktig del av vår himmelske Faders plan for hver enkelt av oss. Profeten Alma forkynte: “Selv om dere ikke kan gjøre mer enn ønske å tro, la dette ønske virke i dere.”2
Etter hvert som våre åndelige ønsker vokser, blir vi åndelig selvhjulpne. Hvordan kan vi så hjelpe andre, oss selv og våre familier å styrke vårt ønske om å følge Frelseren og etterleve hans evangelium? Hvordan styrker vi vårt ønske om å omvende oss, bli verdige og holde ut til enden? Hvordan hjelper vi våre ungdommer og unge voksne å la disse ønskene virke i seg til de blir omvendt og blir sanne “hellig[e] gjennom … Kristi forsoning”?3
Vi blir omvendt og åndelig selvhjulpne når vi ydmykt etterlever våre pakter – ved å verdig ta del i nadverden, være verdig til en tempelanbefaling og ofre for å tjene andre.
For å verdig ta del i nadverden, husker vi at vi skal fornye den pakt vi inngikk i dåpen. For at nadverden skal bli en åndelig rensende opplevelse hver uke, må vi forberede oss før vi kommer til nadverdsmøtet. Vi gjør dette ved bevisst å legge bak oss vårt daglige arbeid og våre adspredelser og gi slipp på verdslige tanker og bekymringer. Når vi gjør det, gjør vi plass i vårt sinn og vårt hjerte for Den hellige ånd.
Da er vi forberedt på å grunne på forsoningen. I tillegg til bare å tenke på kjensgjerningene rundt Frelserens lidelse og død, hjelper vår ettertanke oss å forstå at på grunn av Frelserens offer, har vi håp, muligheter og styrke til å gjøre virkelige, dyptfølte forandringer i vårt liv.
Når vi synger nadverdssalmen, deltar i nadverdsbønnene og tar del i symbolene på hans kjøtt og blod, søker vi ydmykt tilgivelse for våre synder og mangler. Vi tenker på de løfter vi ga og holdt i løpet av uken som gikk, og inngår konkrete personlige forpliktelser om å følge Frelseren i den kommende uken.
Foreldre og ledere, dere kan hjelpe ungdom å oppleve nadverdens uforlignelige velsignelser ved å gi dem spesielle muligheter til å studere, diskutere og oppdage forsoningens relevans i deres liv. La dem granske Skriftene for seg selv og undervise hverandre fra sine egne erfaringer.
Fedre, prestedømsledere og quorumspresidentskaper har et spesielt ansvar for å hjelpe bærere av Det aronske prestedømme å ivrig forberede seg til å utføre sine hellige nadverdsplikter. Denne forberedelsen gjøres gjennom hele uken ved å etterleve evangeliets normer. Når unge menn forbereder, velsigner og deler ut nadverden verdig og ærbødig, følger de bokstavelig talt Frelserens eksempel under det siste måltid4 og blir lik ham.
Jeg vitner om at nadverden gir oss en mulighet til å komme til oss selv og oppleve “en mektig forandring” i hjertet5 – til å huske hvem vi er og hva vi ønsker aller mest. Når vi fornyer pakten om å holde budene, oppnår vi Den hellige ånds veiledning som kan lede oss tilbake til vår himmelske Faders nærhet. Ikke rart at vi blir befalt å “[møte] ofte sammen for å nyte brød og [vann]”6 og å ta del i nadverden for vår sjel.7
Vårt ønske om å vende tilbake til vår himmelske Fader blir sterkere når vi, i tillegg til å ta nadverden, blir verdige til en tempelanbefaling. Vi blir verdige ved stadig og standhaftig å adlyde budene. Denne lydigheten begynner i barndommen og intensiveres gjennom opplevelser i Det aronske prestedømme og Unge kvinner i årene med forberedelse. Deretter vil forhåpentligvis prester og laurbærpiker sette seg mål og gjøre spesielle forberedelser til å bli begavet og beseglet i templet.
Hva er normene for dem som har anbefaling? Salmisten minner oss om dette:
“Hvem skal stige opp på Herrens berg? Hvem skal stå på hans hellige sted?
Den som har skyldfrie hender og et rent hjerte.”8
Verdighet til å ha tempelanbefaling gir oss styrke til å holde våre tempelpakter. Hvordan får vi personlig denne styrken? Vi streber etter å få et vitnesbyrd om vår himmelske Fader, Jesus Kristus, Den hellige ånd, forsoningens realitet, profeten Joseph Smiths sannferdighet og gjenopprettelsens realitet. Vi oppholder våre ledere, behandler vår familie med vennlighet, står som vitne om Herrens sanne kirke, deltar på våre møter i kirken, overholder våre pakter, oppfyller våre foreldreforpliktelser og lever et dydig liv. Dere vil kanskje si at det høres ut som bare å være en trofast siste-dagers-hellig! Dere har rett. Standarden for innehavere av tempelanbefaling er ikke for høy til at vi kan oppnå den. Den er ganske enkelt trofast å etterleve evangeliet og følge profetene.
Så, som innehavere av tempelanbefaling som har mottatt vår begavelse, etablerer vi mønstre for et Kristus-lignende liv. Disse innbefatter lydighet, å ofre for å holde budene, å elske hverandre, å være kyske i tanke og handling og å gi av oss selv for å bygge opp Guds rike. Gjennom Frelserens forsoning og ved å følge disse grunnleggende mønstre for trofasthet, får vi “kraft fra det høye”9 til å møte livets utfordringer. Vi trenger denne guddommelige kraften i dag mer enn noensinne. Det er en kraft vi bare får gjennom tempelordinanser. Jeg vitner om at de ofre vi gjør for å motta templets ordinanser, er verdt enhver anstrengelse vi kan gjøre.
Etter hvert som vårt ønske om å lære og etterleve evangeliet vokser, ønsker vi naturlig å tjene hverandre. Frelseren sa til Peter: “Når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.”10 Jeg er imponert over at dagens ungdom har et dypt ønske om å tjene og velsigne andre – å gjøre en forskjell i denne verden. De higer også etter den glede som deres tjeneste bringer.
Imidlertid er det vanskelig for ungdom å forstå hvordan dagens handlinger vil forberede dem for eller diskvalifisere dem fra fremtidige tjenestemuligheter. Vi har alle en “ugjenkallelig plikt”11 til å hjelpe våre unge å forberede seg til livslang tjeneste ved å hjelpe dem å bli selvhjulpne. I tillegg til den åndelige selvhjulpenhet vi har drøftet, har vi timelig selvhjulpenhet, som inkluderer å ta høyere utdannelse eller yrkesopplæring, å lære å arbeide og å leve innenfor våre midler. Ved å unngå gjeld og spare penger nå, er vi forberedt på heltidstjeneste i Kirken i årene som kommer. Hensikten med både timelig og åndelig selvhjulpenhet er å komme oss opp på høyere grunn, slik at vi kan løfte andre i nød.
Enten vi er unge eller gamle, bestemmer det vi gjør i dag, hvilken tjeneste vi vil være i stand til å yte og nyte i morgen. Som poeten sier: “Av alle bedrøvelige ord fra tunge eller penn, er de mest bedrøvelige disse: ‘Det kunne ha vært!’”12 La oss ikke leve vårt liv i anger over hva vi gjorde eller ikke gjorde!
Kjære brødre og søstre, den unge mannen som omtales av Frelseren, den vi kaller den fortapte sønn, kom hjem. Hans far hadde ikke glemt ham. Hans far ventet. Og “da [sønnen] ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp … og kysset ham”.13 I anledning hans sønns hjemkomst, ba han om en kappe, en ring og en feiring med en gjøkalv14 – påminnelser om at ingen velsignelser vil holdes tilbake hvis vi trofast holder ut og går på veien tilbake til vår himmelske Fader.
Med Hans og hans Sønns kjærlighet i mitt hjerte, utfordrer jeg hver enkelt av oss til å følge våre åndelige ønsker og komme til oss selv. Ta en prat med dere selv i speilet og spør: “Hvor står jeg med hensyn til å etterleve mine pakter?” Vi er på rett vei når vi kan si: “Jeg tar verdig del i nadverden hver uke, jeg er verdig til å ha tempelanbefaling og går i templet, og jeg ofrer for å tjene og velsigne andre.”
Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at Gud elsker hver og en av oss så høyt “at han ga sin Sønn, den enbårne”15 for å sone for våre synder. Han kjenner oss og venter på oss, selv når vi er langt borte. Hvis vi handler ifølge våre ønsker og kommer til oss selv, vil vi bli “evig omfavnet i hans kjærlighets armer”16 og bli ønsket velkommen hjem. Det er mitt vitnesbyrd, i Jesu Kristi hellige navn. Amen.