Arbeiderne i vingården
Vær så snill å lytte til det Den hellige ånds tilskyndelse forteller dere akkurat nå, i dette øyeblikk, at dere bør ta imot vår Herre Jesu Kristi forsoningsgave.
I lys av de kall og avløsninger som Det første presidentskap har kunngjort, vil jeg snakke for oss alle og si at vi alltid vil huske og elske dem som har virket så trofast, akkurat som vi umiddelbart elsker og ønsker velkommen dem som nå trer inn i stillingene. Hjertelig takk til hver og en av dere.
Jeg ønsker å tale om Frelserens lignelse der en husbond “gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere”. Etter å ha ansatt den første gruppen kl 06.00, vendte han tilbake kl 09.00, kl 12.00 og kl 15.00 for å ansette flere arbeidere etter hvert som innhøstingen ble stadig mer presserende. Skriftene forteller at han kom tilbake en siste gang, “ved den ellevte time” (ca kl 17.00), og ansatte de siste arbeiderne. Så, bare en time senere, samlet alle arbeiderne seg for å motta sin dagslønn. Overraskende nok fikk alle den samme lønnen, til tross for ulikt antall arbeidstimer. Umiddelbart ble de først ansatte sinte og sa: “Disse siste har bare arbeidet én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!”1 Når dere har lest denne lignelsen, har dere kanskje, i likhet med disse arbeiderne følt at en urett ble begått her. La meg kort si litt om denne saken.
Først av alt er det viktig å være klar over at ingen har blitt behandlet urettferdig her. De første arbeiderne sa seg enige i dagslønnen, og de fikk den. Dessuten kan jeg tenke meg at de var svært takknemlige for å få arbeid. På Frelserens tid kunne en gjennomsnittlig mann og hans familie ikke gjøre stort annet enn å leve på det de tjente den dagen. Hvis du ikke arbeidet eller drev gård eller fisket eller solgte, spiste du sannsynligvis ikke. Med flere potensielle arbeidstakere enn arbeidsplasser, var disse første de heldigste i hele arbeidsstokken den morgenen.
Faktisk, hvis vi skal ha sympati med noen, bør det i det minste i utgangspunktet være for de menn som ikke ble valgt, som også hadde munner å mette og rygger å kle. Noen av dem syntes aldri å ha hellet med seg. For hvert av husbondens besøk den dagen, så de alltid noen andre bli valgt.
Men ved dagens slutt returnerer husbonden en overraskende femte gang med et bemerkelsesverdig siste tilbud! Disse siste og mest motløse arbeiderne hører bare at de vil bli behandlet rettferdig, og tar jobben uten engang å vite lønnen, vel vitende om at alt vil være bedre enn ingenting, som er det de har hatt så langt. Så, når de samles for å motta sin lønn, blir de overrasket over å motta det samme som alle de andre! Hvor overveldet de må ha blitt, og hvor særdeles takknemlige! De hadde sikkert aldri møtt slik medlidenhet i alle sine arbeidsdager.
Det er i dette perspektivet på historien at jeg mener de første arbeidernes surmuling må ses. Som husbonden i lignelsen forteller dem (og jeg omskriver bare litt): “Mine venner, jeg er ikke urettferdig mot dere. Dere sa dere enige i dagslønnen, en god lønn. Dere var veldig glade for å få arbeid, og jeg er veldig fornøyd med det dere har gjort. Dere har fått full betaling. Ta deres lønn og nyt velsignelsen. Med hensyn til de andre: Jeg er da fri til å gjøre hva jeg vil med mine egne penger.” Så dette gjennomtrengende spørsmålet til alle, da eller nå, som trenger å høre det: “Hvorfor skulle dere være misunnelige fordi jeg velger å være snill?”
Brødre og søstre, det vil være tilfeller i vårt liv når noen andre får en uventet velsignelse eller mottar en spesiell anerkjennelse. Kan jeg be oss alle inntrengende om ikke å bli såret – og så absolutt ikke å føle misunnelse – når lykken smiler til en annen? Vi blir ikke mindre når noen andre blir forøket. Vi er ikke i et kappløp mot hverandre for å se hvem som er den rikeste, den mest talentfulle, den vakreste eller ikke engang den mest velsignede. Løpet vi egentlig deltar i, er kappløpet mot synd, og misunnelse er ganske visst en av de mest utbredte av dem.
Videre er misunnelse en feil som bare fortsetter. Vi lider naturligvis litt når en eller annen motgang møter oss, men misunnelse fordrer at vi lider under enhver medgang som tilfaller alle vi kjenner! Hvilken strålende utsikt dette er – å drikke en liter sylteagurklake hver gang noen rundt deg har et lykkelig øyeblikk! For ikke å snakke om ergrelsen når vi til slutt finner ut at Gud egentlig er både rettferdig og barmhjertig, og gir alle som står med ham, “alt han eier”,2 som skriftstedet sier. Så leksjon nummer én fra Herrens vingård: Å begjære, surmule eller rive andre ned, hever ikke deres stilling, heller ikke blir deres selvbilde bedre ved at dere nedverdiger en annen. Så vær snille, og vær takknemlige for at Gud er snill. Det er en gunstig måte å leve på.
Et annet punkt jeg ønsker å utlede fra denne lignelsen, er den sørgelige feilen noen kan gjøre hvis de skulle avstå fra å motta sin lønn på slutten av dagen fordi de var opptatt med antatte problemer tidligere på dagen. Det står ikke her at noen kastet sin lønn i husbondens ansikt og stormet avsted pengelens, men jeg antar at noen kunne ha gjort det.
Mine kjære brødre og søstre, det som skjedde i denne historien kl 09.00 eller 12.00 eller 15.00, blir borte i storheten av den universelt rause utbetalingen på slutten av dagen. Formelen for tro er å holde ut, stå på, fullføre og la tidligere timers nød – virkelig eller innbilt – bli utvisket av den endelige belønningens overflod. Dvel ikke ved gamle problemer eller klagemål – ikke mot dere selv eller deres nabo, og ikke engang, om jeg får tilføye, mot denne sanne og levende kirke. Storheten i deres liv, i deres nestes liv og i Jesu Kristi evangelium vil bli åpenbart på den siste dag, selv om denne storhet ikke alltid anerkjennes av alle i de tidlige stadier. Hyperventiler derfor ikke på grunn av noe som skjedde kl 09.00, når Guds nåde prøver å belønne dere kl 18.00 – uansett hvordan deres arbeidsbetingelser i løpet av dagen har vært.
Vi forbruker slik dyrebar følelsesmessig og åndelig kapital ved å klamre oss til et minne om en skjærende note vi spilte under en pianofremførelse i barndommen, eller noe en ektefelle sa eller gjorde for 20 år siden som vi er fast bestemt på å holde over hans eller hennes hode i 20 år til, eller en hendelse i Kirkens historie som viste hverken mer eller mindre enn at dødelige mennesker alltid vil kjempe for å måle seg med de udødelige håp som settes foran dem. Selv om et av disse klagemålene ikke begynte med dere, kan det ende med dere. Og for en belønning det vil være for dette bidraget når vingårdens herre ser dere i øynene og regnskap gjøres opp på slutten av vår jordiske dag.
Dette leder meg til mitt tredje og siste punkt. Denne lignelsen – som alle lignelser – handler egentlig ikke om arbeidere eller lønn, mer enn de andre handler om sauer og geiter. Dette er en historie om Guds godhet, hans tålmodighet og tilgivelse, og om vår Herre Jesu Kristi forsoning. Det er en historie om raushet og medfølelse. Det er en historie om nåde. Den understreker den tanke jeg hørte for mange år siden, at det Gud liker best ved å være Gud, må være gleden over å være barmhjertig, spesielt mot dem som ikke forventer det, og ofte føler at de ikke fortjener det.
Jeg vet ikke hvem i denne enorme forsamlingen som trenger å høre budskapet om tilgivelse i denne lignelsen, men uansett hvor sent dere tror det er, hvor mange sjanser dere tror dere har gått glipp av, hvor mange feil dere føler at dere har gjort eller talenter dere tror dere ikke har, eller uansett hvor langt fra hjem og familie og Gud dere føler at dere har reist, vitner jeg om at dere ikke har reist utenfor rekkevidden av guddommelig kjærlighet. Det er ikke mulig for dere å synke lavere enn det uendelige lys av Kristi forsoning skinner.
Enten dere ennå ikke tilhører vår tro eller var med oss en gang og ikke har blitt, er det ikke i noen av disse tilfellene noe dere har gjort som ikke kan omgjøres. Det finnes ikke noe problem som dere ikke kan overvinne. Det finnes ingen drøm som i utfoldelsen av tid og evighet, ennå ikke kan realiseres. Selv om dere føler at dere er den fortapte og siste arbeider i den ellevte time, står vingårdens herre ennå og kaller. “[Tre] med frimodighet … frem for nådens trone”,3 og fall ned for Israels Helliges føtter. Kom og spis “uten penger og uten betaling”4 ved Herrens bord.
Jeg vil spesielt appellere til ektemenn og fedre, prestedømsbærere eller potensielle prestedømsbærere og si som Lehi sa: “Våkn opp, … stå opp fra støvet … og vær menn.”5 Ikke alltid, men ofte er det mennene som velger ikke å svare på oppropet: “Kom og bli med!”6 Kvinner og barn synes ofte å være mer villige. Brødre, reis dere. Gjør det for deres egen skyld. Gjør det for dem som elsker dere og ber om at dere vil lystre. Gjør det for Herren Jesus Kristus, som betalte en ufattelig pris for den fremtid han ønsker at dere skal ha.
Mine kjære brødre og søstre, for de av dere som har blitt velsignet av evangeliet i mange år fordi dere var så heldige å finne det tidlig, for de av dere som gradvis har kommet til evangeliet senere, og for de av dere – medlem eller ikke-medlem – som kanskje fortsatt holder igjen, for hver av dere, alle og enhver, vitner jeg om Guds kjærlighets fornyende kraft og det mirakel som hans nåde er. Han er opptatt av den tro som dere endelig kommer til, ikke av hvilken time på dagen dere kom dit.
Så hvis dere har inngått pakter, hold dem. Hvis dere ikke har inngått dem, gjør det. Hvis dere har inngått dem og brutt dem, omvend dere og reparer dem. Det er aldri for sent så lenge olivenhagens mester sier at det er tid. Vær så snill å lytte til det Den hellige ånds tilskyndelse forteller dere akkurat nå, i dette øyeblikk, at dere bør ta imot vår Herre Jesu Kristi forsoningsgave og nyte fellesskapet med hans arbeidere. Utsett det ikke. Det begynner å bli sent. I Jesu Kristi navn. Amen.