En liten gutt skal gjete dem
Mann og hustru skulle forstå at deres første kall – som de aldri vil bli avløst fra – er å ta vare på hverandre og dernest sine barn.
For mange år siden, på en kald kveld på en togstasjon i Japan, hørte jeg et bank på vinduet i sovevognen min. Der sto en gutt som frøs iført en fillete skjorte med en skitten fille bundet om en hoven kjeve. Hodet var fullt av skabb. Han holdt opp en rusten blikkboks og en skje, den foreldreløse tiggers kjennetegn. Mens jeg strevde med å åpne døren for å gi ham penger, rullet toget av sted.
Jeg kommer aldri til å glemme den sultende lille gutten som sto der i kulden og holdt frem en tom blikkboks. Jeg kan heller ikke glemme hvor hjelpeløs jeg følte meg da toget langsomt kjørte avgårde og forlot ham stående på perrongen.
Noen år senere i Cusco, høyt oppe i Andesfjellene i Peru, holdt eldste A. Theodore Tuttle og jeg et nadverdsmøte i et langt, smalt rom med en dør ut mot gaten. Det var kveld, og mens eldste Tuttle talte, kom en liten gutt inn av døren. Han kan ha vært seks år gammel. Han hadde bare på seg en fillete skjorte som gikk omtrent til knærne.
Til venstre for oss sto et lite bord med et fat med brød til nadverden. Dette sultende gatebarnet så brødet og smøg seg sakte langs veggen mot det. Han var nesten borte ved bordet, da en kvinne i midtgangen oppdaget ham. Med streng mine gjorde hun tegn til at han skulle pelle seg ut i natten igjen. Jeg krympet meg innvendig.
Senere kom den lille gutten tilbake. Han gled langs veggen og skottet fra brødet til meg. Da han var nær det punktet hvor kvinnen ville få øye på ham igjen, rakte jeg ut armene, og han kom løpende til meg. Jeg holdt ham på fanget.
Så, nærmest symbolsk, satte jeg ham på eldste Tuttles stol. Etter avslutningsbønnen pilte den sultne lille gutten ut i mørket igjen.
Da jeg kom hjem, fortalte jeg president Spencer W. Kimball om min opplevelse. Han ble dypt beveget og fortalte meg: “Du holdt en nasjon på fanget.” Han sa mer enn én gang til meg: “Den hendelsen har langt større betydning enn du ennå er klar over.”
Når jeg har besøkt latinamerikanske land nesten 100 ganger, har jeg sett etter den lille gutten i innbyggernes ansikter. Nå vet jeg hva president Kimball mente.
Jeg møtte en annen skjelvende gutt på gaten i Salt Lake City. Det var sent en annen kald vinterkveld. Vi forlot en julemiddag på et hotell. Nedover gaten kom seks eller åtte bråkete gutter. Alle burde ha vært hjemme og ute av kulden.
Én gutt hadde ingen jakke. Han spratt omkring i full fart for å motvirke kulden. Han forsvant ned en sidegate, utvilsomt til en liten, lurvete leilighet og en seng som ikke hadde god nok dyne til å holde ham varm.
Om kvelden, før jeg trekker dynen over meg, holder jeg en bønn for dem som ikke har en varm seng å komme hjem til.
Jeg var stasjonert i Osaka i Japan da 2. verdenskrig tok slutt. Byen lå i ruiner, og gatene var fulle av sementblokker, skrot og bombekratre. Selv om de fleste av trærne var sprengt bort, sto noen få av dem fortsatt med splintrede grener og stammer og hadde mot til å sende ut noen kvister med blader.
En liten pike i en fillete, fargerik kimono samlet energisk gule platanlønnblader til en bukett. Det lille barnet virket uvitende om ødeleggelsene som omga henne, der hun krabbet over ruinene for å legge nye blader til samlingen sin. Hun hadde funnet den eneste skjønnheten som var igjen i hennes verden. Kanskje jeg skulle si at hun var den eneste vakre delen av hennes verden. Når jeg tenker på henne, vokser på en eller annen måte min tro. Barnet legemliggjorde håpet.
Mormon forkynte at “små barn er levende i Kristus”1 og ikke trenger å omvende seg.
Rundt forrige århundreskifte arbeidet to misjonærer i fjellene i det sydlige USA. Fra en bakketopp så de en dag folk samles i en lysning langt der nede. Misjonærene hadde ikke ofte mange å forkynne evangeliet for, så de fortet seg ned til lysningen.
En liten gutt hadde druknet, og det skulle være begravelse. Hans foreldre hadde tilkalt presten for å “si ordene” over sønnen deres. Misjonærene holdt seg i bakgrunnen da den omreisende presten henvendte seg til den sørgende faren og moren og begynte sin preken. Hvis foreldrene ventet å bli trøstet av denne presten, ble de skuffet.
Han skjente skarpt på dem fordi de ikke hadde fått den lille gutten døpt. De hadde utsatt det på grunn av det ene og det andre, og nå var det for sent. Han fortalte dem uten omsvøp at deres lille gutt måtte gå til helvete. Det var deres feil. De var skyld i hans uendelige pine.
Da prekenen var over og graven var dekket, gikk eldstene bort til de sørgende foreldrene. “Vi er Herrens tjenere,” sa de til moren, “og vi kommer med et budskap til dere.” Mens de hulkende foreldrene lyttet, leste de to eldstene fra åpenbaringene og bar sitt vitnesbyrd om gjengivelsen av nøklene til både levende og dødes forløsning.
Jeg har en viss sympati med denne predikanten. Han gjorde det beste han kunne med det lys og den kunnskap han hadde. Men det finnes mer som han skulle ha kunnet tilby. Det er evangeliets fylde.
Eldstene kom som trøstere, som lærere, som Herrens tjenere, som bemyndigede forkynnere av Jesu Kristi evangelium.
Disse barna som jeg har omtalt, representerer alle vår himmelske Faders barn. “Barn er en gave fra Herren … Lykkelig er den mann som har sitt kogger fullt av dem!”2
Å skape liv er et stort ansvar for et ektepar. Det er jordelivets utfordring å være verdige og ansvarlige foreldre. Hverken mann eller kvinne kan føde barn alene. Det var meningen at barn skulle ha to foreldre – både en far og en mor. Intet annet mønster og ingen annen prosess kan erstatte denne.
For lenge siden fortalte en kvinne meg gråtende at hun som student hadde begått en alvorlig feil med kjæresten. Han hadde ordnet med abort. Med tiden ble de uteksaminert, og de giftet seg og fikk flere andre barn. Hun fortalte meg hvor vondt det nå gjorde å se på sin familie, sine vakre barn, og se for seg i sitt sinn den tomme plassen hvor ett barn nå manglet.
Hvis dette ekteparet forstår og anvender forsoningen, vil de vite at disse erfaringene og smerten forbundet med dem, kan bli slettet. Ingen smerte vil vare evig. Det er ikke lett, men livet var aldri ment å være hverken lett eller rettferdig. Omvendelse og det varige håp som tilgivelse medfører, vil alltid være verdt innsatsen.
Et annet ungt par fortalte meg med tårer i øynene at de nettopp hadde kommet fra en lege der de ble fortalt at de ikke ville være i stand til å få egne barn. De ble sønderknust av nyheten. De ble overrasket da jeg fortalte dem at de faktisk var ganske heldige. De lurte på hvordan jeg kunne si noe slikt. Jeg fortalte dem at de var uendelig mye bedre stilt enn andre par som var i stand til å være foreldre, men som avviste og egoistisk unngikk dette ansvaret.
Jeg fortalte dem: “Dere ønsker i det minste barn, og dette ønsket vil veie tungt i deres favør i deres jordiske liv og heretter, fordi det vil gi åndelig og følelsesmessig stabilitet. Til syvende og sist vil dere være mye bedre stilt fordi dere ville ha barn og ikke kunne få dem, sammenlignet med dem som kunne, men ikke ville ha barn.”
Atter andre forblir ugifte og derfor barnløse. Noen oppdrar, på grunn av omstendigheter utenfor deres kontroll, barn som enslige mødre eller enslige fedre. Dette er midlertidige tilstander. I tingenes evige orden – ikke alltid i jordelivet – vil rettferdig lengsel og savn bli oppfylt.
“Har vi bare i dette liv satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.”3
Det fremste mål med all aktivitet i Kirken er at en mann og hans hustru og deres barn er lykkelige hjemme, beskyttet av evangeliets prinsipper og lover, trygt beseglet i det evige prestedømmes pakter. Mann og hustru skulle forstå at deres første kall – som de aldri vil bli avløst fra – er å ta vare på hverandre og dernest sine barn.
En av de store oppdagelsene som foreldre gjør, er at vi lærer langt mer om hva som virkelig betyr noe, av våre barn enn vi noensinne gjorde av våre foreldre. Vi lærer å forstå sannheten i Jesajas profeti om at “en liten gutt skal gjete dem”.4
I Jerusalem “[kalte Jesus] et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem,
og sa: Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.
Den som gjør seg liten som dette barn, han er den største i himlenes rike.”5
“Da sa Jesus: La de små barn være, og hindre dem ikke fra å komme til meg, for himlenes rike hører slike til.
Og han la sine hender på dem, og drog så bort derfra.”6
Vi leser i Mormons bok om Jesu Kristi besøk til den nye verden. Han helbredet og velsignet folket og befalte at de små barna skulle bringes til ham.
Mormon skriver: “Så hentet de sine små barn og satte dem ned på marken omkring ham, og Jesus sto midt iblant dem. Og folkemengden vek til side inntil de alle hadde blitt ført frem for ham.”7
Så befalte han folket å knele. Med barna rundt seg knelte Frelseren og holdt en bønn til vår Fader i himmelen. Etter bønnen gråt Frelseren, “og han tok deres små barn en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem.
Og da han hadde gjort dette, gråt han igjen.”8
Jeg kan forstå følelsene som Frelseren uttrykte for barn. Det er mye å lære av å følge hans eksempel på å be for, velsigne og undervise “disse små”.9
Jeg var nummer 10 i en familie med 11 barn. Så vidt jeg vet, hadde hverken min far eller min mor et fremtredende kall i Kirken.
Våre foreldre virket trofast i sitt viktigste kall – som foreldre. Far ledet vårt hjem i rettferdighet, aldri med sinne eller frykt. Og fars gode eksempel ble forsterket av mors kjærlige råd. Evangeliet er en mektig innflytelse i livet til hver og en av oss i familien Packer, og til neste generasjon og den neste og den neste, så langt som vi har sett.
Jeg håper å bli regnet som en like god mann som min far. Før jeg hører ordene “vel gjort” fra min himmelske Fader, håper jeg først å høre dem fra min jordiske far.
Jeg har mange ganger grublet på hvorfor jeg skulle bli kalt til apostel og deretter til president for De tolvs quorum, til tross for å ha kommet fra et hjem der faren kunne kalles mindre aktiv. Jeg er ikke det eneste medlemmet av De tolv som passer den beskrivelsen.
Til slutt kunne jeg se og forstå at det kan ha vært på grunn av denne omstendigheten jeg ble kalt. Og jeg kunne forstå hvorfor vi som ledere, i alt vi gjør i Kirken, må gjøre det mulig for foreldre og barn å ha tid sammen som familier. Prestedømsledere må være omhyggelige med å gjøre Kirken familievennlig.
Det er mange ting ved etterlevelse av Jesu Kristi evangelium som ikke kan måles med det som telles eller kartlegges i fremmøteopptegnelser. Vi holder oss opptatt med bygninger og budsjetter og programmer og fremgangsmåter. Når vi gjør det, er det mulig å overse selve ånden i Jesu Kristi evangelium.
Altfor ofte kommer noen til meg og sier: “President Packer, ville det ikke vært fint om … ?”
Jeg pleier å stoppe dem og si nei, fordi jeg mistenker at det som følger, vil være en ny aktivitet eller et nytt program som kommer til å belaste familiens tid og økonomiske midler.
Familietid er hellig tid og bør beskyttes og respekteres. Vi oppfordrer våre medlemmer til å vise hengivenhet til sine familier.
Da vi giftet oss, bestemte min hustru og jeg at vi ville ta imot de barn som ville bli født til oss, med ansvaret for å delta i deres fødsel og vekst. Med tiden har de stiftet sine egne familier.
To ganger i ekteskapet vårt, i forbindelse med fødselen til to av våre små gutter, har en lege sagt: “Jeg tror ikke dere vil få beholde dette barnet.”
I begge tilfeller følte vi at vi ville gi vårt liv dersom vår lille sønn kunne beholde sitt. I forbindelse med dette tilbudet gikk det opp for oss at denne hengivenheten er beslektet med det vår himmelske Fader føler for hver enkelt av oss. For en overjordisk tanke.
Nå, i vårt livs solnedgang, forstår og vitner søster Packer og jeg om at familier kan være evige. Hvis vi adlyder budene og etterlever evangeliet fullt ut, vil vi bli beskyttet og velsignet. Med våre barn og barnebarn og oldebarn, er vår bønn at hver og en i vår voksende familie vil ha den samme hengivenhet overfor disse dyrebare små.
Fedre og mødre, neste gang dere holder et nyfødt barn i armene, kan dere ha et bilde av livets mysterier og hensikter i tankene. Dere vil bedre forstå hvorfor Kirken er som den er, og hvorfor familien er den grunnleggende organisasjon i tid og evighet. Jeg bærer vitnesbyrd om at Jesu Kristi evangelium er sant, at forløsningsplanen, som har blitt kalt planen for lykke, er en plan for familier. Jeg ber Herren om at Kirkens familier vil bli velsignet, foreldre og barn, at dette verk vil rulle frem slik Faderen vil. Jeg bærer dette vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.