Til vi ses igjen
En tordens røst, en stille røst
Hvordan kunne andre føle jordskjelv når jeg ikke merket dem? Svaret lærte meg om noe mer enn bare seismologi.
Jeg hadde bare vært noen få uker på misjon da jeg våknet midt på natten av en buldrende lyd. Den startet langt unna og ble sterkere etter hvert som den nærmet seg. Snart ristet hele huset. Temmelig snart opphørte ristingen, og buldringen ble svakere. Heldigvis hadde min ledsager varslet meg om at det var vanlig med jordskjelv. Siden alt syntes i orden, rullet jeg meg rundt og sovnet snart igjen.
Noen uker etter at jeg hadde våknet midt på natten, hørte jeg folk snakke om et jordskjelv tidligere samme morgen. Jeg lurte på hva som var galt med dem, for jeg hadde ikke hørt eller merket noe. Jeg var forvirret og spurte til slutt når «jordskjelvet» hadde funnet sted. Jeg forsto at jeg hadde mosjonert eller dusjet på nevnte tid og kunne ikke tro at det virkelig hadde skjedd. Det første jordskjelvet hadde vekket meg, så hvis det hadde vært et jordskjelv til når jeg var våken, ville jeg helt sikkert ha merket det.
Men dette var bare det første av mange antatte jordskjelv. Jeg merket dem aldri, så jeg lurte på om folk var forvirret med hensyn til hva et jordskjelv var.
Etter åtte måneder med det jeg mente var innbilte jordskjelv, stoppet min Søndagsskole-lærer opp midt i en setning og sa: «Kjenner dere det? Det var et jordskjelv.» Alle nikket og var enige – unntatt jeg. Jeg forsto ikke. Det var ingen buldring eller drønn. Stolen min ristet ikke. Veggene klirret ikke. Hvordan kunne det ha vært et jordskjelv?
Jeg prøvde å huske hva jeg hadde følt da læreren nevnte jordskjelvet. Jeg hadde følte meg litt svimmel – nesten som jeg nettopp hadde snurret rundt. Kunne denne svake følelsen være et jordskjelv?
På grunn av min lærer begynte jeg å være oppmerksom og bli klar over at de antatte jordskjelvene var virkelige. Jeg forsto at jeg ikke hadde merket dem når jeg mosjonerte eller dusjet eller sov fordi det bare var en svak risting. Men gradvis merket jeg mer at jeg ble litt svimmel eller at det svaiet litt, og jeg innså at det var tegn på et jordskjelv.
Senere på misjonen fikk jeg en ny misjonær som ledsager. En dag mens vi underviste, sa en kvinne: «Å, et jordskjelv,» og jeg var enig. Min ledsager så på oss som om vi var sprø. Men jeg pekte på hengelampen som svaiet litt, og forsikret henne om at med tiden ville også hun merke den svake bevegelsen i jorden.
Jeg er så takknemlig for hva jordskjelv lærte meg om å forstå Ånden. Til tider kan ikke Ånden bestrides, den er som en tordenrøst som gjennomtrenger vår sjel. Men oftere er Ånden en stille hvisken, en ny tanke, en innskytelse, en svak følelse av noe vi skal gjøre eller si (se Helaman 5:30). Hvis vi bare merker den sterke risting av sjelen, går vi glipp av mange av Åndens gode innskytelser. Vi kan noen ganger trenge at andre påpeker følelser fra Ånden, slik at vi kan konsentrere oss og finjustere vår oppfatningsevne. Når vi gjør dette, finner vi en helt ny verden av åpenhet og undring.
Foto: David Stoker