Den glede som overholdelse av sabbatsdagen gir
Jeg vitner om at glede og velsignelser kommer av å tilbe Gud på hans hellige dag – herunder velsignelser som vi ikke nå kan se.
Å vokse opp som siste-dagers-hellig i et miljø som ikke var siste-dagers-hellig, var en av mitt livs fornøyelige erfaringer. Jeg husker særlig at jeg var sammen med familie og venner i anledning fødselsdager, høytider, fotballkamper og av og til en familie-churrasco (grillfest). Et annet av mine beste minner er av at vi gikk i kirken sammen som familie på søndag.
Å holde sabbatsdagen hellig og tilbe vår himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus var grunnleggende og naturlig for vår familie. Som ungdom i Kirken gledet jeg meg alltid til å spille fotball på tirsdagskvelder, men jeg gledet meg også til å gå på nadverdsmøtet, søndagsskolen og prestedømsmøtet på søndager. Det føltes så godt å være sammen med våre brødre og søstre i evangeliet som ikke var snare til å dra hjem etterpå.
Ikke før jeg giftet meg og stiftet familie, verdsatte jeg virkelig det gode eksempel mine foreldre hadde satt i mine formende år. Som far i en familie, forsto jeg bedre hvor viktig det er å “gå til bønnens hus og ofre [våre] sakramenter på [Herrens] hellige dag” (L&p 59:9). Jeg forsto bedre de velsignelser han har lovet dem som holder dette budet.
Jeg husker tydelig hvor glad mine venner og jeg var som ungdommer når vi kunne fortelle hverandre at vi ikke hadde gått glipp av et eneste kirkemøte på et helt år. Vi var kanskje ikke helt klar over hva som skjedde med oss som følge av vår trofaste tilstedeværelse, men vi holdt oss uplettet av verden. I tillegg følte vi glede i hjertet, vi hadde et blidt åsyn og vår glede var virkelig fullkommen (se L&p 59:9, 13–15).
En tradisjon på sabbatsdagen
I mange år har min hustru og jeg hatt som tradisjon å tilbringe sommerferien på en liten strand nær vårt hjem i Syd-Brasil. Det hendte at vi flyttet på grunn av arbeid, men uansett hvor langt unna denne lille stranden vi bodde, foretok vi alltid den årlige reisen med stor forventning og glede. Andre slektninger og venner reiste også lange avstander slik at vi alle kunne være sammen en gang i året. Alle kom så tidlig de kunne, og ble så lenge som mulig.
På denne lille stranden fikk familien vår mange strålende anledninger til åndelig vekst og undervisning i evangeliet. De fleste av våre slektninger var ikke medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og delte ikke våre religiøse oppfatninger. For dem var Herrens dag bare enda en dag å leke og ha det moro på. Ettersom flere familiemedlemmer var på stranden i helgene enn i løpet av uken, var vår tilstedeværelse og deltagelse i søndagsaktiviteter ikke bare forventet, men også ønsket på det sterkeste – ikke minst av våre barn.
Våre barn var små og hadde så vidt begynt å lære å anvende evangeliets sannheter. For dem var fristelsen til å delta i aktiviteter sammen med sine søskenbarn og venner på søndag, stor. Å tilbringe tid sammen med familien er en viktig del av evangeliet, og det ville ha vært lett å rettferdiggjøre brudd på sabbaten. Den nærmeste enheten av Kirken den gangen var tross alt over 90 km fra stranden. Våre venner og naboer i vår hjemmeforsamling var langt borte, og ingen av dem ville noensinne få vite om vi ble på stranden istedenfor å kjøre til møtehuset og delta på våre møter på søndag. Vi gikk i kirken hele året, og våre slektninger kunne bare være sammen med oss noen uker i året.
Likevel gikk vi aldri glipp av kirken på søndag – ikke en eneste gang! Vi husket Herrens læresetninger:
“Og for at du mer fullkomment kan holde deg ubesmittet av verden, skal du gå til bønnens hus og ofre dine sakramenter på min hellige dag,
for sannelig, dette er en dag som er gitt dere til å hvile fra deres arbeide og til å vie deres andakt til Den Aller Høyeste …
Men husk at på denne Herrens dag skal du ofre din gaver og dine sakramenter til Den Aller Høyeste …
Og på denne dag skal du ikke gjøre noen andre ting enn å tilberede din mat i hjertets ydmykhet og i all enkelthet for at din faste kan være fullkommen, eller med andre ord, for at din glede kan være fullkommen” (L&p 59:9–13).
Vi valgte å holde dette budet, og vi lærte våre barn at de også skulle holde det. Snart skjønte de at det var viktigere å tilbe Gud på hans hellige dag enn å tilfredsstille familie og venner eller å tilfredsstille deres egne ønsker.
Velsignet ved lydighet
På de søndagene vi var på stranden, sto vi opp tidlig, kledde oss i søndagsklær og kjørte til nærmeste møtehus. På turen og i løpet av dagen nøt vi av den fred og glede som Herren har lovet dem som holder hans bud. Vi lærte at denne følelsen av fred og glede ikke kommer fra verden.
Etter mange år med denne rutinen hendte det noe fantastisk. Våre barn sluttet å stille spørsmål ved viktigheten av å tilbe Gud på hans hellige dag, og flere av våre barns søskenbarn begynte å spørre om de kunne bli med oss til kirken! Lite visste vi om at den følelse av fred og glede vi hadde, også kunne merkes av våre nieser og nevøer når vi kom hjem fra våre møter. Til slutt førte det til en stor velsignelse. Da noen av disse barna ble tenåringer, fortalte to av dem fra én familie sine foreldre: “Vi har lyst til å bli siste-dagers-hellige.” Snart var hele familien døpt. For ikke lenge siden ble et av barna, som nå er hjemvendt misjonær, gift i templet.
Vi reiser fremdeles til den samme stranden hvert år, men alle vet at på søndag vil ikke vår familie være der for å spille og leke. I stedet går vi i kirken og tilber Gud sammen med familiemedlemmer som slutter seg til oss – en gruppe som blir større og større for hvert år!
Når vi tenker tilbake på disse årene og på valget vi tok, takker vi Gud for at han hjalp oss å ha mot til å gjøre det rette og lære våre barn å gjøre det samme. Vi er ikke det minste i tvil om at denne avgjørelsen styrket våre barn så vel som våre slektninger. Det ga oss Herrens lovede fred, spilte en viktig rolle i familiemedlemmers omvendelse til evangeliet og velsignet oss med en tilfredsstillelse som ikke finnes i alternative søndagsaktiviteter som ikke fyller sjelen.
Jeg vitner om at glede og velsignelser kommer av å tilbe Gud på hans hellige dag – herunder velsignelser som vi ikke nå kan se. Og jeg vitner om at “salig er det folk som har Herren til sin Gud” (Salmene 144:15).
Detalj fra Det siste måltid, av Simon Dewey; bakgrunn © Getty Images; alle andre bilder er innsendt av familien Aidukaitis