Et bedre eksempel
Jeg skulle ønske vi hadde lyttet til våre lederes instruksjoner, men vi trodde ikke de angikk oss.
Våre ledere i Unge kvinner besluttet at en overnattingstur var det vi trengte for å bli klar til leiren. De valgte bredden ved San Pedro-elven syd i Arizona, USA som sted for vår treningsleir.
Etter at vi hadde rullet ut soveposene, ønsket de andre pikene og jeg å utforske området og å bade. Lederne mente at de først måtte drøfte sikkerhet og førstehjelp. Derfor satte vi oss alle på et skyggefullt sted nær elven for å lytte.
Det var ikke lett å være oppmerksom når vi kunne se elven glitre i solen. Brisen lekte i bomullstrærne mens søster Brown (navnene er forandret) snakket. Vi hadde alle hørt dette før, så jeg forsto ikke hvorfor vi trengte det nå. Vi visste alt om å legge press på et sår for å stanse en blødning, men nå fortalte hun oss dette igjen.
Før de lot oss gå, formante lederne oss mange ganger om ikke å gå ut i elven uten sko. «Dere vet ikke hva som finnes der, og dere må beskytte føttene.»
Da jeg kom ned til elven, plasket noen av de andre jentene allerede i vannet. Vannet var brunt av mudder. Den var ikke en fot dyp tvers over, så jeg kunne ikke tro den var farlig.
Jeg bestemte meg for å ta av skoene. Jeg hadde bare tatt med meg ett par og syntes ikke det var noen mening i å gjøre dem våte og ha gjennomvåte sko hele dagen. Begge mine to beste venninner, Martha og Elizabeth, minnet meg på hva lederne hadde sagt. Likevel tok jeg av skoene og forklarte hvorfor. Martha tok også av seg sine. Elizabeth nølte mer. Jeg vasset ut i vannet og sa spydig: «Behold dem på hvis du har lyst til det.»
Hun satte seg ned, tok av skoene og løp ut i vannet. Etter ca. fem skritt stanset hun, ble blek og sa rolig: «Å, nei!» Da hun trakk foten opp fra vannet, så jeg at det rant blod fra et kutt. Hun hadde tråkket på en knust flaske.
Synet av blod gjorde meg nummen. Selv om jeg nettopp hadde hørt en leksjon om førstehjelp, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å løpe etter hjelp. To andre hjalp henne opp fra vannet.
Jeg fant søster Brown og fortalte hva som hadde skjedd. Hun trodde jeg skrønte. Men da hun så Elizabeth sittende på stien med blod strømmende fra foten, løp hun mot henne og ropte: «Legg press på det kuttet!»
Leksjonen 10 minutter tidligere begynte å demre. Jentene, som hadde stått rundt Elizabeth og sett at hun blødde, hevet foten hennes og la press på såret.
Elizabeth ble kjørt til sykehuset, der hun fikk høre at hun nesten hadde fått skåret av halve foten. Det måtte sys utallige sting, og såret ville kreve lang tid på å gro. Neste gang jeg så henne, brukte hun krykker.
Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang kunne eller ville overtale min beste venninne til å gjøre noe som ville skade henne så alvorlig. Jeg hadde aldri før betraktet meg som dårlig innflytelse.
Nå prøver jeg å være et bedre eksempel for mine venner, og jeg er mer villig til å lytte til mine ledere. De vet hva de snakker om.