Prestedømmets heder og orden
Prestedømmets nøkler
«I 1976 ble det holdt en områdekonferanse i København, Danmark. Etter det siste møtet ønsket president Spencer W. Kimball [1895–1985] å besøke Vor Frues kirke, der Thorvaldsens statuer av Kristus og De tolv apostler står …
Foran i kirken, bak alteret, står den velkjente statuen av Kristus, med armene fremover og litt utrakt, og der hendene viser arrene etter naglene, og såret i hans side er godt synlig. På hver side står statuene av apostlene, Peter foran på høyre side og de andre apostlene i rekkefølge.
De fleste i vårt følge sto nesten bakerst i kirken sammen med vaktmesteren. Jeg sto fremme sammen med president Kimball foran statuen av Peter sammen med eldste Rex D. Pinegar og Johan Helge Benthin, president for København stav.
I Peters hånd, fremstilt i marmor, har han et knippe med tunge nøkler. President Kimball pekte på nøklene og forklarte hva de symboliserte. Så gjorde han noe jeg aldri vil glemme. Han henvendte seg til president Benthin, og med uvanlig fasthet, pekte han på ham og sa: “Jeg vil at du skal fortelle alle i Danmark at jeg har nøklene! Vi har de ekte nøklene, og vi bruker dem daglig.”
Jeg kommer aldri til å glemme den stadfestelsen, dette vitnesbyrdet fra profeten. Innflytelsen var åndelig sterk, og inntrykket fysisk merkbart.
Vi gikk bakover i kirken hvor resten av følget sto. President Kimball pekte på statuene og sa til den vennlige vaktmesteren: “Det er de døde apostlene.” Han pekte på meg og sa: “Her har vi de levende apostlene. Eldste Packer er en apostel. Eldste Thomas S. Monson og eldste L. Tom Perry er apostler, og jeg er en apostel. Vi er de levende apostlene.
Du leser om syttier i Det nye testamente, og her er to av de levende syttiene, eldste Rex D. Pinegar og eldste Robert D. Hales.”
Vaktmesteren, som inntil da ikke hadde vist noen følelser, fikk plutselig tårer i øynene.
Jeg følte at jeg hadde fått en erfaring for livet.»2
Prestedømmet er ikke delelig
«Prestedømmet er større enn noen av dets embeder. Når en person mottar Det aronske eller melkisedekske prestedømme, blir det overdratt til ham ved håndspåleggelse. Etter at prestedømmet er overdratt til ham, blir han ordinert til et embede i prestedømmet. Alle embeder får sin myndighet fra prestedømmet.
Prestedømmet er ikke delelig. En eldste har like mye prestedømme som en apostel (se L&p 20:38). Når en mann mottar prestedømmet, mottar han det i sin helhet. Men det er embeder innen prestedømmet – avdelinger med myndighet og ansvar. Man kan utøve sitt prestedømme i henhold til de rettigheter som tilhører det embede eller den stilling man er ordinert eller beskikket til …
Enhver som har Det melkisedekske eller høyere prestedømme, har også all den myndighet som tilhører Det aronske prestedømme.»3
Det forberedende prestedømme
«Det faktum at det kalles det mindre prestedømme, innsnevrer overhodet ikke Det aronske prestedømmes betydning. Herren sa at det er nødvendig for Det melkisedekske prestedømme. (Se L&p 84:29.) Enhver bærer av det høyere prestedømme skulle føle seg meget beæret over å utføre Det aronske prestedømmes ordinanser, for de er av stor åndelig betydning.
Som medlem av De tolv apostlers quorum har jeg delt ut nadverden. Jeg kan forsikre dere om at jeg har vært beæret og ydmyk mer enn jeg kan gi uttrykk for over å kunne utføre det noen kanskje betrakter som en ren rutineoppgave …
I fordums tid så de frem til Kristi forsoning gjennom offerseremonien. Vi ser tilbake på den samme begivenhet gjennom nadverdens ordinans.
Både offeret før og nadverden etterpå er sentrert om Kristus, om utgytelsen av hans blod og forsoningen han utførte for våre synder. Både da og nå er myndigheten til å utføre disse ordinanser tillagt Det aronske prestedømme.
Dette er virkelig et hellig ansvar og inkluderer dere i et brorskap med Herrens tjenere i fordums tid. Det er ikke til å undres over at vi føler oss ydmyke når vi deltar i de ordinanser som sorterer under Det aronske prestedømme …
Noen av dere som sitter her i dag som diakoner, lærere og prester, vil en dag sitte her som apostler og profeter og vil presidere over Kirken. Dere må være forberedt.
Det er i sannhet riktig å kalle Det aronske prestedømme for det forberedende prestedømme.»4
En appell til vordende eldster
«En eldstes embede er et kall som innebærer verdighet og ære, åndelig myndighet og kraft. Betegnelsen “vordende” antyder håp og optimisme og mulighet. Når jeg taler til dem i dag, vet jeg at det kanskje er mange andre som dette budskapet angår …
Hvis dere vil vende tilbake til de steder der man taler om åndelige sannheter, vil de ting dere trodde var tapt, komme strømmende tilbake til deres sinn. Ting som var kvalt av mange års misbruk og inaktivitet, vil dukke frem. Deres evne til å forstå dem vil bli ansporet …
Hvis dere vil ta pilgrimsferden tilbake til de hellige, vil dere snart forstå inspirasjonens språk igjen. Og raskere enn dere aner, vil det virke som om dere aldri hadde vært borte. Å, hvor viktig det er at dere forstår at om dere vil komme tilbake, kan det bli som om dere aldri har vært borte …
Snart vil dere føle at dere er fullstendige og fyllestgjørende i Han kirke og i Hans rike. Da vil dere vite hvor stort behov det er for dere her, og hvor mektig deres erfaring kan være når det gjelder andres frelse.»5
Kall i prestedømmet
«Et kall er mer enn en invitasjon eller en forespørsel. Det er et kall fra Herren gjennom hans utvalgte tjener. For mange år siden hadde president Spencer W. Kimball, som da var president for en stav i Arizona, en opplevelse med å fremsette et kall. Det var en ubesatt stilling i presidentskapet for Unge menn i staven. President Kimball forlot sitt skrivebord i banken, gikk et stykke ned i gaten til en forretning og sa: “Jack, kunne du tenke deg å være Unge menns president i staven?”
Jack sa: “Spencer, det kan du da ikke mene.”
Han sa: “Naturligvis mener jeg det. Du er ung og går godt sammen med de unge. Du vil være en utmerket president.”
Så fant det sted noe som president Kimball oppfattet som en meget ubehagelig samtale, ettersom Jack sa nei til kallet. Han gikk tilbake til banken, satte seg ved skrivebordet og grublet over sitt nederlag. Så gikk det opp et lys for ham. Han forlot skrivebordet, gikk ned i gaten – samme dør, samme mann – kalte ham ved hans fulle navn og sa: “Forrige søndag hadde stavspresidentskapet møte for å drøfte den ubesatte stillingen i Unge menns presidentskap. Vi ba om det og snakket om det. Til slutt, mens vi lå på våre knær, adspurte vi Herren og mottok inspirasjon om at du skulle bli kalt. Jeg kommer som Herrens tjener for å overbringe dette kallet.”
Jack sa: “Når du sier det slik, så.”
Og han sa: “Jeg sier det slik.”»6
«Enhver eldste skulle vite at et kall er mer enn en invitasjon eller en anmodning, til og med mer enn et oppdrag. Altfor ofte hører vi uttrykk som “jeg har blitt bedt om å være rådgiver i eldstenes quorumspresidentskap.” Det ville vært riktigere å si: “Jeg har blitt kalt til å virke som rådgiver.”
Vi kaller ikke oss selv til stillinger i Kirken. I stedet tar vi imot kall fra dem som presiderer over oss. De som presiderer, har ansvar for å gå til Herren i bønn og søke hans vilje angående en stilling i Kirken. Da vil åpenbaringens prinsipp være i funksjon. Kallet fremsettes så av den presiderende embedsmann som handler på vegne av Herren.»7
Ordinasjoners betydning
«Prestedømmet overdras ved ordinasjon, ikke bare ved å slutte en pakt eller motta en velsignelse. Slik har det vært fra begynnelsen av. Uansett hva de måtte anta eller utlede eller slutte av noe som har blitt sagt eller skrevet, før eller nå, så er ordinasjon til et embede i prestedømmet den måten, og den eneste måten, som det har blitt eller nå blir overdratt på.
Og det går helt tydelig frem av Skriftene at den eneste gyldige overdragelse av prestedømmet skjer ved “en som har myndighet, og som kirken vet har myndighet og er blitt behørig ordinert av kirkens ledere” [L&p 42:11] …
Overse ikke det ene enkle, tydelige, absolutte krav: Prestedømmet blir evig og alltid overdratt ved ordinasjon av en som har riktig myndighet, og som Kirken vet har myndighet. Og selv når prestedømmet har blitt overdratt, har man ingen myndighet utover den som tilhører det konkrete embede man er ordinert til. Disse begrensninger gjelder også et embede man blir beskikket til. Ubemyndigede ordinasjoner eller beskikkelser overdrar intet, hverken kraft eller prestedømmets myndighet.»8
Prestedømmets kraft
«Vi har gjort det svært bra med hensyn til å distribuere prestedømmets myndighet. Vi har etablert prestedømsmyndighet nesten overalt. Vi har quorumer av eldster og høyprester over hele verden. Men jeg tror at fordelingen av prestedøms myndighet har gått raskere enn utdeling av prestedømmets kraft. Prestedømmet har ikke den styrke det skulle ha, og vil ikke ha det før prestedømmets kraft blir så fast forankret i familiene som den skulle være …
Prestedømmets myndighet er med oss. Etter alt vi har samordnet og organisert, er det nå vårt ansvar å aktivere prestedømmets kraft i Kirken. Prestedømmets myndighet gis ved ordinasjon. Prestedømmets kraft kommer ved at vi trofast og lydig holder pakter i ære. Den styrkes ved å utøve og bruke prestedømmet rettferdig.
Og nå, fedre, jeg vil minne dere om deres kalls hellige natur. Dere har prestedømmets kraft direkte fra Herren til å beskytte deres hjem. Det vil komme tider da denne kraften er alt som står som et skjold mellom deres familie og motstanderens ugagn. Dere vil motta veiledning fra Herren ved Den hellige ånds gave.»9
«Den kraft dere mottar vil avhenge av hva dere gjør med denne hellige og usynlige gave.
Myndigheten får dere ved ordinasjon, kraften gjennom lydighet og verdighet …
Kraft i prestedømmet får dere ved å gjøre deres plikt i vanlige ting: Være tilstede på møter, ta imot oppdrag, lese i Skriftene og holde Visdomsordet.»10
Herrens sanne tjenere
«Vi hører ikke noe om at prestedømsnøklene blir brukt i andre kristne kirker. Det er merkelig at vi av noen betegnes som ikke-kristne, når vi er de eneste som innehar myndighet og den organisasjon han etablerte.
De nåværende Tolv er svært alminnelige mennesker. De er ikke, på samme måte som de opprinnelige heller ikke var det, individuelt imponerende, men tilsammen utgjør de styrke.
Vi har forskjellig yrkesbakgrunn. Vi er vitenskapsmenn, advokater og lærere.
Eldste [Russell M.] Nelson var en pioner innen hjertekirurgi …
Flere i dette quorumet har militær bakgrunn – en i sjøforsvaret og noen i infanteriet og luftforsvaret.
De har hatt forskjellige stillinger i Kirken: hjemmelærere, lærere, misjonærer, quorumspresidenter, biskoper, stavspresidenter, misjonspresidenter, og aller viktigst, ektemenn og fedre.
De er alle studenter og lærere i Jesu Kristi evangelium. Det som forener oss, er vår kjærlighet til Frelseren og hans Faders barn og vårt vitnesbyrd om at han er denne kirkes overhode.
Så godt som alle De tolv kommer fra en beskjeden begynnelse, slik det var da Han var her. De levende Tolv er sveiset sammen i Jesu Kristi evangeliums forvaltning. Da kallet kom, la den enkelte ned sin not, for å si det sånn, og fulgte Herren.»11
Jeg bevitner for dere at de 14 menn som jeg deler denne ordinasjon med, i sannhet er apostler. Når jeg erklærer dette, sier jeg ikke noe mer enn det Herren har forkynt, ikke noe mer enn det som kan bli åpenbart enhver som med oppriktig hjerte og ærlig hensikt søker å få et personlig vitnesbyrd fra Ånden.
Disse menn er sanne tjenere av Herren. Gi akt på deres råd.»12
En apostels vitnesbyrd
«Jeg mangler så mange kvalifikasjoner. Det mangler så mye på min anstrengelse for å tjene. Bare én eneste ting, én kvalifikasjon kan forklare det. I likhet med Peter og alle som siden har blitt ordinert, har jeg det vitnesbyrdet.
Jeg vet at Gud er vår Fader. Han introduserte sin Sønn Jesus Kristus for Joseph Smith. Jeg erklærer at jeg vet at Jesus er Kristus. Jeg vet at han lever. Han ble født i tidens midte. Han forkynte sitt evangelium og ble prøvet. Han led og ble korsfestet og oppsto på den tredje dag. Han har, i likhet med sin Fader, et legeme av kjøtt og ben. Han gjennomførte sin forsoning. Jeg bærer vitnebyrd om Ham. Jeg er et vitne om Ham.»13
Gjengivelse av Det melkisedekske prestedømme, av Walter Rane © IRI.
Fotoillustrasjon: Cody Bell
Fotoillustrasjon © IRI