Tjeneste i Kirken
Muligheten forbundet med tjeneste ledet av ungdom
Nigerianere liker å si at de bor under «en het afrikansk sol». Temperaturen nær ekvator varierer lite uansett årstid. Så da vi hadde vårt afrikanske tjenesteprosjekt i august, begynte vi klokken syv om morgenen for å få gjort så mye som mulig i de litt kjøligere morgentimene.
Med skyfler, river og macheter satte vi i gang med å luke og fjerne skrap fra den ledige tomten i nærheten av Yaba menighets bygning i Lagos Nigeria stav. Etter tre timer hadde vi ryddet omkring 12 mål av den 16 mål store tomten.
«Hva sier du til å avslutte med denne delen og planlegge en dag til for å fullføre ryddingen av tomten?» spurte biskopen.
Emmanuel, lærernes quorumspresident, som hørte hva biskopen sa, ga uttrykk for skuffelse.
«Hvis vi lar denne delen være ugjort, vil ingen av de unge føle at de har gjort veldig mye i dag,» sa han. «Vær så snill, la oss gjøre oss ferdige.»
Fordi ugresset var nesten to meter høyt de fleste stedene, hindret det sikten og gjorde det vanskelig å anslå hvor mye som sto igjen.
«Bror Hill, la oss se hvor lang tid det vil ta for deg og meg å rydde en smal sti, kanskje bare to fot bred,» sa Emmanuel. «Hvis vi gjør det raskt, kan andre se at det er mulig å bli ferdig snarere enn de kanskje har innbilt seg.»
De unge mennene, som var delt i to grupper, hadde arbeidet i motsatte ender av tomten hele dagen. Ingen hadde brutt seg gjennom ugresslabyrinten til den andre siden. Med verkende rygg la jeg meg ned på knærne for å få litt lindring mens jeg fortsatte å hakke i vei på ugresset med en machete. Bekymret kom noen av de unge for å se om de kunne hjelpe til, og de tok så energisk fatt da de så at Emmanuel og jeg arbeidet oss mot hverandre. På få minutter hadde vi brutt oss gjennom og møtt hverandre, og noen hurrarop hørtes. Da de så at vi hadde kommet gjennom, begynte andre å arbeide parvis på samme måte.
Det ble fullført på mindre enn en time. Vi strålte av tilfredshet og gratulerte hverandre – spesielt Emmanuel, som bokstavelig talt hadde sørget for en sti som andre kunne følge.
Biskopen og jeg trodde at vi, med vår alder og visdom, visste hva disse unge menn kunne utrette. Vi så bare varme, trette gutter, men Emmanuel så en anledning for sine venner til å bygge opp verdighet og tillit. Han visste at å gjøre en ekstra innsats ville gi større tilfredsstillelse for dem enn å fullføre jobben senere. Han minnet oss på Kirkens ungdoms styrke og hvordan vi alle har nytte av det når de bidrar og leder.
Jeg innså at vi ikke trenger å vente til våre unge har blitt voksne – de kan være utslagsgivende nå hvis vi lar dem.
Illustrasjon: Brian Call