Hvordan visste du at du skulle komme?

Sherrie H. Gillett, Utah, USA

Da jeg var 33 år gammel, døde min mann av hjernesvulst. Plutselig var jeg enslig mor som skulle oppdra tre barn alene. Det var en vanskelig tid i mitt liv, men Herrens løfte om at «alle disse ting skal gi deg erfaring og være til ditt gode» (L&p 122:7) ga meg mot til å fortsette.

Senere giftet jeg meg igjen og flyttet til en ny menighet, der jeg ble kalt til president for Hjelpeforeningen. En dag mens jeg gjorde rent i huset, fikk jeg en tydelig innskytelse til å besøke en mindre aktiv søster som nylig hadde mistet sin mann. Jeg skjøv tanken unna og mente jeg trengte å gjøre andre ting den dagen. Det er flaut å fortelle at jeg fikk den samme innskytelsen to ganger til før jeg endelig reagerte på den.

Da jeg kom til søsterens hus om kvelden, var det mørkt. Jeg ringte på og ventet. Jeg banket hardt og ventet en stund til.

Da jeg ville til å gå, ble utelyset tent, og døren ble langsomt åpnet. Søsteren stakk nølende hodet ut gjennom åpningen. Jeg kommer aldri til å glemme hennes spørsmål: «Hvordan visste du at du skulle komme?» Hun fortalte at hun hadde grått hele dagen og følte at hun ikke kunne gå videre uten mannen.

Vi snakket sammen et par timer den kvelden. Jeg husker ikke mye av hva vi sa, men husker at jeg sa til henne: «Jeg vet virkelig hva du gjennomgår.» Jeg forsikret henne om at tiden var hennes venn og at Herren ville våke over henne. Mens vi snakket sammen, la jeg merke til at hennes sørgmodige ansiktsuttrykk var blitt erstattet av et uttrykk av fred.

Da vi avsluttet samtalen, omfavnet jeg henne varmt. Jeg var så takknemlig for at jeg hadde blitt tilskyndet til å besøke henne. Jeg visste at vår kjærlige himmelske Fader hadde latt meg hjelpe ham å hjelpe denne gode søsteren i hennes tunge stund.

Da jeg ville til å gå, ble utelyset tent, og døren ble langsomt åpnet. Søsteren stakk hodet ut gjennom åpningen.