Samlet i troens enhet
Sentre for unge voksne tilbyr anledninger til å lære om evangeliet, til sosiale aktiviteter, misjonærarbeid og aktiviseringsinnsats.
Barbara Matovu fra Uganda. Sam Basnet fra Nepal. Og Elisabeth Olsen fra Norge. Tre forskjellige personer, tre forskjellige land. Men Barbara, Sam og Elisabeth har samlet seg på ett sted, senteret for unge voksne i Oslo, på grunn av én sannhet: Jesu Kristi gjengitte evangelium.
Disse tre sluttet seg til Kirken i Oslo. De fikk misjonærleksjonene ved senteret for unge voksne. Steder som dette i Oslo er innviet til å være et sted for sosiale aktiviteter, for å lære i Institutt-klasser, få tilgang til datamaskin og Internett, gjøre skolearbeid og også lage middag.
Barbara flyttet til Norge fra Uganda i 1998, da hun var ni år gammel. Ti år senere, mens hun bodde i Oslo, innbød to misjonærer henne til å lære om det gjengitte evangelium og sa at de kunne møtes i senteret for unge voksne. Barbara var skeptisk, for å si det mildt.
«Jeg tenkte: “Nok et ungdomssenter,”» innrømmer hun. «Jeg hadde vært på mange slike plasser tidligere, og jeg følte meg aldri vel på noen av dem.»
Men dette senteret viste seg å være annerledes. «Jeg ble aldeles overrasket straks jeg tok det først skritt inn døren,» minnes Barbara. «Jeg sto stille et øyeblikk og prøvde å finne ut hva jeg følte. Jeg følte varme og kjærlighet. Jeg følte en forsikring om at jeg var på rett sted, med de rette personer, av rett grunn.»
De samles i sentre for unge voksne
Initiativet til å bygge sentre for unge voksne startet i 2003. Sentrene tilbyr mer enn Intituttets kurs i religion. Unge enslige voksne får også anledninger til å delta i et råd for senterets aktiviteter, arbeide sammen med heltidsmisjonærer for å hjelpe til med å undervise og aktivisere jevnaldrene, og være sammen med et seniorektepar som holder det hele gående. Under veiledning av områdesyttier bestemmer lokale prestedømsledere at det skal opprettes sentre i deres respektive områder.
De 4 første sentrene ble opprettet i København, Danmark, og i Berlin, Hamburg og Leipzig i Tyskland. Disse første 4 har siden økt til 141 i 2011, på så forskjellige steder som Sverige og Kypros. Mange flere befinner seg på forskjellige stadier av utvikling i andre deler av verden, bl.a USA og Afrika.
Gerald og Nancy Sorensen virket ved senteret for unge voksne i Trondheim, Norge. Der traff de unge voksne fra land over hele verden, bl.a Afghanistan, Kina, Ghana, Iran, Irak, Mosambik, Nederland, Nigeria, Russland, Tyrkia og Ukraina.
«Det var mange språk, skikker og utdannelsesmessig og religiøs bakgrunn,» sier bror Sorensen, «men alle disse unge voksne hadde det til felles at de ønsket å vite mer om sin himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. Etter hvert som vi ble kjent med dem og deres personlige drømmer og utfordringer, var det lett å betrakte hver enkelt som et Guds barn. Det var tydelig å se at Gud besvarte deres bønner og ledet deres skritt, og at han viste sin store kjærlighet til dem.»
Armand Johansen, president for Norge Oslo misjon, føler at de unge voksne blir ledet til senteret i en bestemt hensikt, bl.a for å bli opplært til fremtidige ansvarsoppgaver. «Kirken i Norge blir mer og mer uensartet,» sier han. «Sentrene hjelper de unge voksne å forstå hvordan de skal takle dette, til å innse hvor viktig Kirken er som et felles bånd og element for alle kulturer og folk,» sier president Johansen. «Jeg betrakter sentrene som steder som på en storartet måte forener, der man finner at sosiale grenser og fordommer er redusert.
Bli forenet i Kristus
Barbara Matouv minnes første gang misjonærene tok henne med til senteret til en aktivitet for å møte andre unge enslige voksne. Hun trodde hun visste hva hun kunne vente.
«Gjennom hele livet har jeg alltid hatt en gruppe jeg tilhørte,» forklarer Barbara. «Gruppene hadde alltid en “merkelapp” – man var den sporty gruppen eller den internasjonale gruppen eller en eller annen gruppe. Så da folk begynte å komme til senteret, var det så uvant fordi det syntes ikke som noen hadde den holdning at “Jeg er i den populære gruppen, så jeg kan ikke snakke med deg.”
Først lurte jeg på om de spilte. “Er dette et skuespill?” Men etter en stund forsto jeg at det faktisk ikke spiller noen rolle hvem vi er eller hvor vi kommer fra eller hvilket språk vi snakker. Vår himmelske Faders kjærlighet gjelder alle. Vanligvis tar det meg litt tid å finne min gruppe, men denne gangen følte jeg at jeg ikke trengte noen gruppe. Jeg var bare Barbara, og jeg kunne være Barbara for alle.»
Elisabeth Olsen sier at hun føler seg ydmyk ved å overveie sin plass i sin himmelske familie. «Når man møter folk fra en annen kultur eller et annet samfunn, er det så lett å sette merkelapp på dem. Jeg har lært å åpne øynene mer og se folk gjennom Kristi øyne,» sier hun. «Ved senteret har vi alle forskjellig kulturell bakgrunn, men vi har alle én ting felles: Vi ønsker å være sammen med Jesus Kristus og Gud igjen.»
Bli ett, men ikke den samme
Noen er kanskje varsomme med hensyn til begrepet enhet, for de tror denne må komme ved at man gir avkall på sin individualitet. «Mange er redd religion fordi de tror den gjør oss alle like fordi vi etterlever de samme budene,» forklarer Elisabeth. «Men det slett ikke slik. Gud skapte oss alle som enkeltpersoner. Vi kan ha samme tro, men vi har forskjellige egenskaper og gaver, og det gjør oss til enkeltpersoner. Gud ønsker at vi alle skal være forskjellige fordi vi har forskjellige oppgaver.»
Sam Basnet har også hørt bekymringer fra venner som tror religiøse regler er restriktive. «En vann sa til meg: “Hvis du går i kirken, må du følge andres regler,”» forteller han. Men Sam følger Kirkens normer fordi han ydmykt har søkt personlig åpenbaring til å bekrefte det han gjør.
Og det er ved å tale til hver enkelt av sine barn at Gud forener dem, forklarer Sam. «Gud sier at alle nasjoner og tunger skal tilbe ham» (se Mosiah 27:31), sier han. «Ved å møte forskjellige mennesker lærer jeg å verdsette forskjellige kulturer. Men dette mangfoldet får meg også til å føle at, ja, Gud har en stor plan for å forene oss i fred.»
Kom til det ultimate samlingssted
Så høyt disse unge enn verdsetter kraften i å samles i et senter for unge voksne, forstår disse Kirkens fremtidige ledere at det bare er begynnelsen. Som eldste David A. Bednar i De tolv apostlers quorum har sagt, er templet et av de viktigste samlingssteder.1
Sam har forberedt seg til å komme inn i Herrens hus ved å omgi seg med gode venner på senteret. «Ved å bli kjent med folk fra så mange forskjellige steder har bidratt til å gjøre meg positiv med hensyn til verden,» sier han. «Jeg ønsker å være et godt eksempel for mine venner, og dette har gjort meg mer skikket for Gud og mer skikket til å komme inn i hans tempel.»
En måned etter at Barbara var blitt døpt, begynte hun å tenke på å komme til templet da hun deltok i en familiens hjemmeaftenleksjon ved senteret. Etter leksjonen begynte hun å stille spørsmål.
«Å ha venner som forsto hva templet betydde for dem, hjalp meg å forstå hva templet kunne bety for meg. Da de forklarte meg om templet, følte jeg Den hellige ånd,» minnes Barbara. «Jeg forsto at alle de stedene jeg hadde tenkt jeg kunne gifte meg på – en pen kirke eller stranden – ikke engang kunne sammenlignes med templet. Fra det øyeblikket av var ikke templet lenger bare en bygning. Det var noe jeg ønsket å se frem til, og et sted der jeg en dag ville gå inn sammen med min fremtidige ektemann.»
Elisabeth har også inkludert templet som et av hennes viktigste mål. «Hver gang jeg reiser til et tempel, smiler jeg som om jeg har vunnet en million dollar,» sier hun. «Jeg vet at Gud ønsker at alle skal reise dit og motta alle de velsignelser og gaver han har i vente for oss. Å reise til templet og være tempelverdig er sann suksess. Jeg kan gå inn i templet og være så nær Gud – så nær mitt hjem – som jeg kan her på jorden.»
Det celestiale rike er naturligvis det ultimate samlingssted, et sted der Barbara ikke ønsker at det skal være noen tomme seter. «Kristus sier at det bare er gjennom ham vi kan komme til vår himmelske Fader, men han sier også at en av de største ting vi kan gjøre her i livet, er å tjene hverandre [se Johannes 21:15–17]. Å tjene hverandre er å hjelpe noen å komme hjem til vår himmelske Fader, for man ønsker ikke å gå alene.»
Over, ovenfra: Barbara Matovu, Sam Basnet, Elisabeth Olsen.
Unge enslige voksne får anledninger til å delta i et råd for senterets aktiviteter, arbeide sammen med heltidsmisjonærer for å hjelpe til med å undervise og aktivisere jevnaldrene, og være sammen med et seniorektepar.
De første 4 sentrene for unge voksne har økt til 141, og flere er planlagt i andre deler av verden.
T.h. og neste side: Foto: Simon Jones (Coventry, England); Jerry Garns (San Diego, California, USA); Henrik Als (København, Denmark); Glenda Stonehocker (Soweto, Syd-Afrika)