Bønner og katedraler
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
“Dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” (Johannes 13:35).
Dani kikket opp, men kunne fremdeles ikke se toppen av den vakre katedralen. Folk som tilhørte en annen kirke, kom hit. Dani kunne ikke forstå hvorfor familien hennes besøkte denne kirken på en fredag, men pappa sa at de skulle på noe som kalles aftenandakt.
“Hva er det?” spurte Dani.
“Det er et møte hvor folk synger, leser Skriftene og ber sammen,” sa pappa. “Som en stor familie på slutten av dagen.”
Dani syntes det hørtes bra ut. Hun og familien var på ferie i England. Sist søndag hadde de gått en menighet i en by som heter York. I Primær kunne alle barna de samme skriftstedene og sangene som Dani. Hun visste at menigheten hun besøkte, tilhørte Jesu sanne kirke, akkurat som menigheten hennes hjemme.
Men denne katedralen var svært forskjellig fra det hun var vant til. Hun la merke til et lite bord med mange stearinlys. Dani så en gutt tenne et stearinlys.
“Hvorfor tenner du stearinlys?” spurte Dani ham.
Gutten smilte. “Jeg tenner et stearinlys når jeg ber om spesielle ting. Så lenge flammen brenner, håper jeg bønnen vil fortsette å bli hørt av Gud.”
Dani syntes det så ut som vanlige stearinlys. Hun var litt forvirret, men hun ønsket å være høflig. Hun smilte til gutten.
Dani og familien satte seg, og snart begynte aftenandakten. Hun så den samme gutten noen få rader unna. Så innså hun at hun ikke kunne noen av sangene alle sang. Da de ba, leste de fra en liten bok. Alt syntes å være annerledes enn hva hun var vant til.
Men musikken var vakker, selv om den ikke var kjent. Så reiste en mann seg for å lese i Skriftene. Han var kledd i kapper, istedenfor dress og slips som Danis biskop. Men da han begynte å lese, skjønte Dani at denne historien var kjent! Han leste om da Jesus helbredet de 10 spedalske.
“Pappa,” hvisket Dani, “jeg elsker denne historien.”
Pappa smilte. “Jeg også.”
Så holdt mannen i kappene en bønn. Han ba Gud om å velsigne de syke og trengende. Akkurat som Dani gjorde! Han ba også om en spesiell velsignelse for lederne i hans kirke. Dani husket at familien hennes alltid ba vår himmelske Fader velsigne president Thomas S. Monson og hans rådgivere.
En varm følelse kom over Dani. Hun visste at vår himmelske Fader fortalte henne at han elsket alle sine barn og hørte alle deres bønner, selv om de gikk i en annen kirke og ikke hadde evangeliets fylde.
Da de reiste seg for å dra, sjekket pappa telefonen sin. Han virket lei seg da han leste meldingene sine. “Søster Monson er død,” sa han.
“Å, nei!” Dani holdt en kort bønn inni seg om at det måtte gå bra med president Monson.
“Går det bra med deg?” var det noen som spurte. Det var gutten fra tidligere. Han hadde hørt Dani, og han virket bekymret.
“Søster Monson er død,” sa Dani. “Hun var gift med profeten vår, president Monson.”
“Det var trist,” sa han vennlig. “Jeg skal tenne et stearinlys for ham.”
Dani smilte og takket ham. Hun syntes det var snilt av gutten å holde en spesiell bønn for president Monson. Hun visste at vår himmelske Fader ville høre både den bønnen hun holdt i sitt hjerte og guttens bønn.