Syng din favorittsalme

Angela Olsen Center, Ohio, USA

Illustrasjoner: Bradley H. Clark

Jeg hadde nettopp født vår datter Rebekah. Fødselen hadde vært intens, og jeg var utslitt.

Da Rebekah ble lagt i armene mine, fikk jeg en overveldende følelse av at jeg skulle synge favorittsalmen min, “Jeg er Guds kjære barn” (Salmer, nr. 187). Min første reaksjon var: “Nei, jeg er for sliten. Jeg synger den for henne senere.” Men så kom tanken igjen. Så selv om jeg var utmattet, begynte jeg å synge første vers. Min mann og min mor sluttet seg til meg.

Da vi avsluttet sangen, var det en spesiell følelse i rommet. Til og med legen, som så langt hadde vært profesjonell og ganske reservert, hadde tårer som rant nedover kinnene. Hun takket oss for at vi hadde sunget slik en vakker sang. Hun sa at gjennom alle årene hun hadde gitt fødselshjelp, hadde hun aldri følt det hun følte akkurat da.

Jeg reflekterte over denne opplevelsen og lurte på om jeg skulle finne en innspilling av salmen og gi den til henne. Dessverre ble jeg for opptatt med livet og glemte det.

Så kom 6-ukerskontrollen. Da legen kom inn i rommet, lyste ansiktet hennes opp, og hun ga meg en klem. Hun sa at hun ikke hadde klart å få sangen ut av tankene, og at hun hadde prøvd å finne musikken på Internett så hun kunne synge den for familien. Da minnet Den hellige ånd meg på at jeg skulle ha skaffet henne et eksemplar av musikken. Jeg lovet henne at jeg skulle komme tilbake med musikken i løpet av uken.

Den kvelden ba jeg om hjelp til å finne det arrangementet av sangen som ville passe best for henne. Neste ettermiddag bestilte jeg en CD som inneholdt sangen. Da den kom i posten noen dager senere, kunne jeg nesten ikke vente med å gi den til henne.

Hun ble glad for den og takket meg for gaven. Hun fortalte meg at hun ikke var sikker på hvorfor, men denne sangen var svært viktig for henne å dele med familien sin. Vi fortsatte å snakke, og jeg fortalte henne ikke bare hvor glad jeg var i sangen, men bar også mitt vitnesbyrd om de enkle sannhetene den lærer oss.

Da jeg kjørte hjem den dagen, følte jeg vår himmelske Faders kjærlighet til en av hans døtre – legen min. Han kjenner og elsker henne, og han ønsker at hun skal forstå at hun også kan vende tilbake og bo hos ham igjen.