Kvinners åndelige innflytelse

Av Starla Awerkamp Butler

Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.

Er vi klar over vår åndelige styrke?

drawing of women with their arms around each other

Mange fantastiske, ydmyke kvinner i Kirken yter trofast tjeneste uten å være klar over den vidtrekkende innflytelsen deres liv har – som eksempler på timelig tjeneste, men også ved å skape tradisjoner for åndelig styrke. Én slik kvinne er min bestemor, Cherie Petersen. Hun har i det stille virket trofast i kall hele sitt liv. Om du spurte henne, ville hun hevde at hun ikke har mange talenter å tilby verden. Etter hvert som jeg har lært om livet hennes, har jeg imidlertid innsett hvor mye hennes åndelige styrke har påvirket mitt liv.

Cheries foreldre sluttet å gå i kirken og ble skilt da hun fortsatt var svært ung, så hun vokste opp med en mor, Florence, som alltid arbeidet ute. Florence hadde vært enda mer forsømt som barn, ettersom hun vokste opp på en kostskole mens moren, Georgia, levde et verdslig liv. Til tross for utfordringene under oppveksten, holdt Cherie seg aktiv i evangeliet og gikk trofast i kirken sammen med sin oldemor Elizabeths familie eller venner. Hun så i deres familier det hun ønsket for sin egen. Hun visste ikke helt hvordan en familie skulle være, men hun visste hvordan den ikke skulle være, og hun var fast bestemt på at hennes fremtidige familie skulle være annerledes.

Cheries mann – min bestefar Dell – sa en gang: “For å få et vitnesbyrd må du ønske det. Cherie har alltid ønsket et vitnesbyrd.” Selv om deres tidlige år i ekteskapet var fullt av vanskeligheter, var de fast bestemt på å holde seg sterke som familie. De var mindre aktive det første året av ekteskapet på grunn av Dells arbeidstider, men et kall i Primær fikk Cherie til å begynne å gå dit, og Dell sluttet seg snart til henne i Kirken som diakonenes quorumsveileder. De har begge vært aktive og sterke i Kirken siden. Cheries villighet til å tjene og faste beslutning om å oppdra sterke barn, hjalp mor å bli den sterke kvinnen hun er, og min mors eksempel har bidratt til å definere mitt liv, særlig nå som jeg stifter min egen familie.

Som kvinner kan vi ha stor åndelig innflytelse på andre rundt oss. Joseph Smith sa at vår oppgave ikke bare er å “hjelpe de fattige, men også å frelse sjeler.”¹ Jesus Kristus har kalt kvinner i sin kirke til å være hans disipler, og til å være åndelig sterke. Vår åndelige styrke og innflytelse er avgjørende for frelsesarbeidets utvikling, og vi må søke anledninger til å styrke menneskene rundt oss åndelig. Når vi gjør det, vil innflytelsen av vår tro og rettskaffenhet strekke seg mye lenger enn det vi kan se.

Kalt til å være disipler

Eldste James E. Talmage (1862–1933) i De tolv apostlers quorum skrev: “Verdens største forkjemper for kvinnen og kvinneverdigheten er Jesus Kristus.”² Tenk for eksempel på hva han underviste to av sine kvinnelige disipler i Det nye testamente, søstrene Maria og Marta. Boken Døtre i mitt rike forklarer: “Lukas 10 inneholder en beretning om Marta som åpner sitt hjem for Jesus. Hun tjente Herren ved å dekke hans timelige behov, mens Maria satt ved Mesterens føtter og lyttet til hans undervisning.

I en tid da kvinner som regel bare var forventet å yte timelig tjeneste, lærte Frelseren Marta og Maria at kvinner også kunne delta åndelig i hans verk. Han inviterte dem til å bli hans disipler og ta del i frelsen, ‘den gode del’ som aldri skulle bli fratatt dem.”³

I likhet med Marta kan vi noen ganger gjøre den feil å tro at kvinners viktigste oppgave er å yte timelig tjeneste, som å tilberede måltider, sy og rengjøre for andre. Denne tjenesten er et verdifullt og verdsatt offer. Men i enda større grad enn han trenger søstre som kan sy og lage mat, trenger Herren kvinner med åndelig styrke hvis tro, rettskaffenhet og kjærlighet skinner gjennom alt i deres liv. Han vet at vi alle har så mye å gi. Jesus Kristus kaller oss alle til å utvikle vår åndelige styrke og evnen til å motta og handle ifølge åpenbaring for å bidra til å bringe hans verk videre. Linda K. Burton, Hjelpeforeningens generalpresident, sa til søstrene: “Dere har blitt sendt til jorden i denne evangelieutdeling på grunn av den dere er og det dere har blitt forberedt til å gjøre! Uavhengig av hva Satan vil prøve å overtale oss til å tro om hvem vi er, er vår sanne identitet en disippel av Jesus Kristus!”⁴

Herren kjenner oss og vår situasjon, og han har et arbeid for hver enkelt av oss gjøre på jorden. Ingen søster vet for lite eller har for få talenter til å være en åndelig kraft til det gode og bringe andre til Kristus. Med disse guddommelige mulighetene har vi ansvar for å bli åndelige ledere i vårt hjem og lokalsamfunn. Eldste M. Russell Ballard i De tolv apostlers quorum erklærte: “Enhver søster i denne Kirken som har inngått pakter med Herren, har et guddommelig påbud om å hjelpe til med å redde sjeler, å lede verdens kvinner, å styrke Sions hjem og bygge opp Guds rike.”⁵

Vi behøver ikke ha høye stillinger eller gjøre uvanlige ting for å hjelpe andre rundt oss å ta valg som vil føre dem nærmere Jesus Kristus – vår viktigste plikt. Både de største og de minste tingene vi gjør i livet til en eller to personer, selv om det bare er i vår egen familie, kan ha stor innflytelse.

Kvinner i arbeidet med å frelse sjeler

En kjær salme lyder: “Det er en Guds gave vi søstre kan gi, å gjøre alt det som er edelt og gavnlig.”⁶ Vi kan gjøre mye for dem vi er glad i. Eldste Richard G. Scott i De tolv apostlers quorum har fortalt historier om hvordan to kvinners åndelige styrke har påvirket hans liv:

“Da jeg var et lite barn, var ikke far medlem av Kirken, og mor hadde blitt mindre aktiv… Noen måneder etter min åttende fødselsdag reiste bestemor Whittle gjennom hele landet for å besøke oss. Bestemor var bekymret over at hverken jeg eller min eldre bror hadde blitt døpt. Jeg vet ikke hva hun sa til mor og far om dette, men jeg vet at en morgen tok hun min bror og meg med til parken og uttrykte sine følelser om viktigheten av å bli døpt og delta regelmessig på Kirkens møter. Jeg husker ikke detaljene i det hun sa, men ordene hennes rørte ved noe i hjertet mitt, og snart ble min bror og jeg døpt…

Bestemor anvendte akkurat den rette mengden mot og respekt til å hjelpe far å innse viktigheten av å kjøre oss til Kirken til våre møter. På enhver hensiktsmessig måte hjalp hun oss å føle behov for evangeliet i vårt liv.⁷

En annen kilde til åndelig styrke var eldste Scotts hustru Jeanene. Da de hadde stevnemøter, begynte de å snakke om fremtiden. Jeanene, som hadde vokst opp i et sterkt misjonærhjem, uttrykte sitt ønske om å gifte seg med en hjemvendt misjonær i templet. Eldste Scott, som ikke hadde tenkt mye på å reise på misjon før, ble sterkt påvirket. “Jeg gikk hjem, og jeg klarte ikke å tenke på noe annet. Jeg lå våken hele natten… Etter mange bønner fattet jeg beslutningen om å møte biskopen og begynne på min misjonærsøknad.”⁸ Selv om Jeanene ga ham veiledningen og påvirkningen han trengte, sa eldste Scott: “Jeanene ba meg aldri om å reise på misjon for henne. Hun elsket meg nok til å uttrykke sin overbevisning, og ga meg så anledning til å finne ut hvilken vei jeg ville ta. Vi reiste begge på misjon og ble senere beseglet i templet. Jeanenes mot og engasjement for sin tro har gjort hele forskjellen i vårt liv sammen. Jeg er sikker på at vi ikke ville ha funnet den lykken vi nyter, uten hennes sterke tro på prinsippet om å tjene Herren først. Hun er et fantastisk godt eksempel!”⁹

Det var den åndelige innflytelsen fra disse kvinnene i hans liv som hjalp bare én ung mann – eldste Scott – å ta noen av de viktigste beslutningene i sitt liv: å bli døpt, å reise på misjon og å gifte seg i templet.

Vi kan hjelpe andre å ønske å ta gode valg ved vårt eksempel, våre handlinger, våre ord og vår personlige rettskaffenhet. Søster Carole M. Stephens, førsterådgiver i Hjelpeforeningens generalpresidentskap, erklærer: “Vi er paktens døtre i Herrens rike, og vi har muligheten til å være redskaper i hans hender… Vi deltar i arbeidet med å frelse sjeler på små og enkle måter hver dag – ved å våke over, styrke og undervise hverandre.”¹⁰ Når vi setter vår lit til Ånden og oppriktig og ydmykt anstrenger oss for å hjelpe andre rundt oss å komme nærmere Kristus, vil vi få veiledning med hensyn til hva vi kan gjøre, og styrke til å gjøre det, og vi vil føle gleden ved å bringe Herrens barn til ham.

Bli en åndelig innflytelse

Når vi kjenner vårt ansvar, kan vi spørre som disiplene i fordums tid: “Hva skal vi gjøre” (Apostlenes gjerninger 2:37) for å være en åndelig innflytelse? På en generalkonferanse i den senere tid oppfordret søster Burton søstrene til å forestille seg “noen av de mulige åndelige ‘hjelp ønskes’-plakatene knyttet til arbeidet med å frelse sjeler:

Hjelp ønskes: foreldre til å oppdra sine barn i lys og sannhet
Hjelp ønskes: døtre, søstre, tanter, søskenbarn, besteforeldre og sanne venner til å være veiledere og gi en hjelpende hånd langs paktens vei
Hjelp ønskes: De som lytter til Den hellige ånds tilskyndelser, og følger dem
Hjelp ønskes: De som etterlever evangeliet daglig, på små og enkle måter
Hjelp ønskes: slektshistorie- og tempelarbeidere til å knytte familier sammen for evig
Hjelp ønskes: misjonærer og medlemmer til å spre “godt nytt” – Jesu Kristi evangelium
Hjelp ønskes: redningsmannskaper til å finne dem som har gått seg vill
Hjelp ønskes: de som holder sine pakter og står fast på sannhet og rett
Hjelp ønskes: sanne disipler av vår Herre Jesus Kristus.”¹¹

Dette er ikke nye ting, men når vi søker anledninger til å delta i arbeidet med å frelse sjeler, vil vi forbedre vår evne til å hjelpe andre rundt oss. Eldste Ballard sa: “Ingenting i denne verden er så personlig, så oppløftende eller så livsendrende som en rettferdig kvinnes innflytelse.”¹² Når vi utvikler vår åndelige styrke gjennom personlig bønn og skriftstudium, urokkelig lydighet og trofast overholdelse av våre pakter, vil vi bli denne innflytelsen.

Utover det vi kan se

President Brigham Young (1801–1877) sa: “Kan dere si hvor mye godt mødrene og døtrene i Israel er i stand til å gjøre? Nei, det er umulig. Og det gode de vil gjøre, vil følge dem i all evighet.”¹³

Min bestemors gode avgjørelser har påvirket hennes familiegenerasjoner i større grad enn hun kunne se som ung kvinne. Men den åndelige innflytelsen til kvinnene i min familie strekker seg enda lenger tilbake. Cherie fikk mye av sin egen åndelige styrke ved å iaktta sin oldemor (min tipp-tippoldemor) Elizabeth. Elizabeths eksempel på tro og vitnesbyrd strakte seg forbi to generasjoner med inaktivitet for å hjelpe hennes oldebarn Cherie å snu en trend av ødelagte familier og vende tilbake til Kirken.

Når vi blir en åndelig styrke for andre rundt oss, vil vår innflytelse strekke seg lenger enn vi kan se. President Gordon B. Hinckley (1910–2008) sa: “Vi kaller på Kirkens kvinner og ber dem stå sammen for rettferdighet. De må begynne i sine egne hjem. De kan undervise i rettferdighet i sine klasser. De kan ta til orde for den i lokalsamfunnet…

Jeg ser på dette som det eneste klare, skinnende håp i en verden som marsjerer rett mot sin egen ødeleggelse.”¹⁴

Når vi utfører denne befalingen, vil Herrens verk gå videre både i verden rundt oss og, ikke minst, i vår familie og blant dem vi er glad i.