Vi må dra til templet nå!

Mary Holmes Ewen, California, USA

Illustrasjoner: Bradley H. Clark

En søndag morgen ble et nydøpt medlem presentert for menigheten. Hun het Lydia. Hun gjorde umiddelbart godt inntrykk på oss.

Lydia var eldre og blind etter mange års kamp mot diabetes. Hun ble raskt kjent med medlemmene ut fra stemmer og fottrinn. Hun sa navnene våre og håndhilste, og vi nevnte aldri at hun var blind.

Etter den obligatoriske ventetiden på ett år snakket Lydia med biskopen og stavspresidenten for å få tempelanbefaling. I Hjelpeforeningen en søndag trakk hun meg ned ved siden av seg og utbrøt: “Stavspresidenten sa at jeg må dra til templet så fort som mulig. Vil du kjøre meg?”

Det var den første uken i desember, og alle hadde det travelt. Jeg prøvde meg på de vanlige unnskyldningene og sa: “Kan vi ikke vente til i januar?”

“Nei, vi må dra nå!”

En gruppe kvinner fra menigheten dro til templet hver måned, så jeg snakket med dem om å foreta reisen sammen med Lydia. De hadde det også svært travelt. Men Lydia sa igjen, med tårer i øynene, at stavspresidenten hadde bedt henne dra så fort som mulig.

Dermed gikk vi alle med på å foreta den 241 km lange turen uken etter. På veien fylte vi bilen med åtte kvinners prat og vennskap. Lydia var overlykkelig over sin opplevelse i templet og velsignelsen ved å motta sin begavelse.

Den første uken i januar forverret Lydias tilstand seg, og hun ble innlagt på sykehuset for akuttbehandling. En uke senere var hun død. Men Lydia fikk med seg de evige velsignelsene hun hadde mottatt i templet bare noen uker tidligere.

Senere fortalte jeg stavspresidenten om turen vår og sa hvor imponert jeg var over at han hadde følt seg tilskyndet til å be Lydia dra til templet umiddelbart.

“Jeg mente egentlig ikke at hun måtte dra nå,” svarte han. “Jeg ber alltid de som får tempelanbefaling for første gang, om å dra til templet snart. Ånden talte til Lydia, ikke meg!”

Lydia lærte oss alle å lytte til Ånden og straks følge tilskyndelsene. Jeg er takknemlig for hennes påminnelse om å lytte til den milde, lave røsten.