Vi taler om Kristus
Troens kraft
Artikkelforfatteren bor i Oregon, USA.
Hvis vår himmelske Fader hadde befridd oss fra våre utfordringer ganske enkelt fordi vi spurte, ville han ha nektet oss nettopp de erfaringene som er nødvendige for vår frelse.
Under en prøve på universitetet et år begynte jeg å få vondt i nakken. Smerten forsvant ikke da spenningen som prøven forårsaket, hadde gått over. Jeg rådførte meg med leger og terapeuter og prøvde en rekke forskjellige behandlinger, men likevel fortsatte smerten. Det neste året, mens jeg strevde med å takle denne smerten, kjempet jeg også for å styrke min tro. Jeg tilbragte mye tid i bønn, jeg studerte Skriftene, og jeg ba om prestedømsvelsignelser. Jeg følte at om jeg bare hadde nok tro, ville jeg bli helbredet.
Jesus Kristus helbredet syke, blinde, lamme, spedalske – “etter deres tro” (Matteus 9:29). Jeg visste at han hadde makt til å helbrede meg slik han hadde gjort med så mange andre i løpet av sitt jordiske liv. Jeg konkluderte derfor med at bare min mangel på tro hindret meg i å bli helbredet, så jeg økte mine anstrengelser. Mens jeg fortsatte med fysioterapi, ba, fastet, studerte og trodde jeg. Likevel vedvarte smerten.
Skriftene lærer oss at vi med tro kan utføre mirakler (se Matteus 17:20), men jeg kunne likevel ikke få lindring for denne mindre lidelsen. Hvor var styrken i min tro? Omsider aksepterte jeg situasjonen, fant måter å takle ubehaget på, og ble tilfreds med å spare full forståelse av tro og helbredelse til en gang i fremtiden.
Mange år senere snakket jeg med en venn som hadde kjempet med forferdelig kvalme som hadde sendt henne til sykehuset flere ganger under hennes første svangerskap. Erin ønsket å få et barn til, men hun var livredd for at hun ville oppleve det samme ubehaget som under sitt første svangerskap. Hun fortalte meg at hun hadde fastet og bedt, og at hun ikke trodde vår himmelske Fader ville kreve dette av henne enda en gang.
Mens vi snakket, tenkte jeg på skriftstedet: “Hold opp, og kjenn at jeg er Gud” (Salmene 46:11). Jeg tenkte på min egen erfaring med å lære å være stille midt i mine lidelser, og oppfordret Erin til å fortsette å ha tro, men ikke gjøre denne troen avhengig av hvorvidt hun opplevde kvalme i sitt neste svangerskap.
Mens jeg fortsatte å studere prinsippet tro, vendte jeg meg til Almas preken om tro hvor han lærer oss at “hvis dere derfor har tro, håper dere på noe som ikke er sett, som er sant” (Alma 32:21).
Mens jeg grunnet på dette skriftstedet, oppdaget jeg at tro ikke var det jeg trodde det var. Tro, lærer Alma oss, er å håpe på sanne prinsipper. Å ha tro betyr ikke at vi tror at vår himmelske Fader alltid vil gi oss det vi ber om når vi ber om det. Å tro at Kristus ville helbrede nakken min, eller at han ville gi Erin et kvalmefritt svangerskap, er ikke å ha tro på sanne prinsipper. Vi kan imidlertid ha tro på at Kristus har makt til å helbrede, at han er oppmerksom på oss, at han vil styrke oss, og at hvis vi trofast holder ut, kan vi kvalifisere oss til evig liv.
Herren lovet: “Hva som helst dere ber om i tro og stoler på at dere skal få i Kristi navn, skal dere få” (Enos 1:15). Jeg tror at kraften i dette løftet ligger i rådet om å tro på “Kristi navn”. I Bible Dictionary står det følgende om tro: “Vi ber i Kristi navn når vårt sinn er Kristi sinn, og våre ønsker er Kristi ønsker – når hans ord blir i oss (Johannes 15:7). Vi ber så om ting som det er mulig for Gud å gi. Mange bønner forblir ubesvart fordi de ikke er i Kristi navn i det hele tatt. De representerer på ingen måte hans sinn, men har sitt utspring i menneskenes selviske hjerte.”
Når vi ber i tro om noe som er i samsvar med Guds vilje, vil han gi oss ifølge våre ønsker. Vår himmelske Fader kjenner oss, elsker oss og ønsker å gi oss alt som er nødvendig for at vi skal kunne vende tilbake til hans nærhet. Og noen ganger innebærer det prøvelser, vanskeligheter og utfordringer (se 1 Peter 1:7). Hvis vår himmelske Fader hadde befridd oss fra våre utfordringer ganske enkelt fordi vi spurte, ville han ha nektet oss nettopp de erfaringene som er nødvendige for vår frelse. Vi må lære å stole på Guds plan for oss og underkaste oss hans vilje. Når vi innretter våre ønsker etter hans ønsker og erkjenner vår fullstendige avhengighet av ham, kan vi kvalifisere oss til å motta “endemålet for [vår] tro: [vår sjels] frelse” (1 Peter 1:9).