Ånden hvisket til meg
Christina Albrecht Earhart, Washington, USA
Illustrasjoner: Bradley H. Clark
“Hei, dere! Kom tilbake!“ ropte en fortvilet røst.
Jeg snudde meg og så to gutter på ca fem og syv år som løp gjennom butikkens parkeringsplass mens tårene rant. Selgeren så bekymret ut da han ropte etter dem.
Da jeg snudde meg mot bilen igjen, hvisket Ånden: “Du kan være til hjelp her.” Det var en mild hvisken, men likevel så tydelig at jeg et øyeblikk senere løp gjennom parkeringsplassen i retning av guttene.
Jeg fant den eldste av dem stående ved en brun bil. Jeg gikk bort til ham og knelte ved siden av ham.
“Hei. Jeg heter Christina. Går det bra med deg?”
Da jeg hadde sagt det, gråt han enda mer og holdt armen foran ansiktet. Selgeren og den andre gutten kom bort til oss.
“Jeg tror bare de snakker fransk,” sa selgeren. “Vi fant dem løpende gjennom butikken, bortkommet.”
Jeg gjentok innledningen min på fransk. Fransk var mitt morsmål, men jeg hadde ikke snakket det siden jeg ble adoptert inn i en engelsktalende familie som lite barn. Vanligvis er fransken min dårlig. Men akkurat da var den hverken klønete eller oppstyltet. Ordene var tydelige i tankene mine og stemmen min mens jeg trøstet guttene.
Mellom hikstene forklarte den eldste gutten i en stri strøm av ord at han og hans bror ikke kunne finne foreldrene noe sted i butikken, og hadde løpt ut for å lete etter dem. Mens jeg lyttet, ble jeg så smått klar over hvor fantastisk det var at jeg ikke bare snakket lett og ledig på fransk, men også enkelt kunne forstå og trøste to redde barn.
“De har mistet foreldrene sine og ønsker å vente på dem her ved bilen deres,” fortalte jeg selgeren. Den lille gutten fortalte meg navnene på foreldrene, som jeg ga selgeren så han kunne rope dem opp. Noen minutter senere fikk gutten øye på faren da han kom ut fra butikken og løp for å møte ham.
Da jeg fulgte gutten til faren, oppdaget jeg at jeg ikke lenger klarte så mye som et farvel på fransk. Jeg prøvde forgjeves å si noe som guttene kunne forstå, men jeg klarte bare å si noen få tilfeldige ord. Til slutt gikk jeg tilbake til engelsk og sa til gutten: “Ha det. Det var hyggelig å treffe deg.”
Da jeg overlot guttene til foreldrene, ble jeg fylt av takknemlighet. Vår himmelske Fader hadde virket gjennom meg for å trøste to av sine små. Jeg følte ydmykhet ved tanken på at Herren kunne foredle mine begrensede evner for å oppfylle hans hensikter. Jeg var takknemlig for å være vitne til hva som kan skje når vi stiller oss til rådighet for ham når vi blir påkalt, selv i de mest uventede sammenhenger.