Det er ingen synd å være svak
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Begrensninger og utilstrekkelighet er ikke synder, og hindrer oss ikke i å være rene og verdige til Ånden.
“Er jeg egentlig verdig til å komme inn i Guds hus? Hvordan kan jeg det om jeg ikke er fullkommen?”
“Kan Gud virkelig gjøre min svakhet til styrke? Jeg har fastet og bedt i mange dager om å få dette problemet fjernet fra meg, men ingenting synes å forandre seg.”
“På misjonsmarken etterlevde jeg evangeliet mer konsekvent enn noen gang i mitt liv, men jeg har aldri vært mer klar over mine svakheter. Hvorfor var det slik, når jeg var så god, at jeg noen ganger følte meg så dårlig?”
Når vi grunner på slike spørsmål, er det viktig å forstå at selv om synd uunngåelig leder oss bort fra Gud, kan svakhet ironisk nok lede oss til ham.
Foto: iStock/Thinkstock
Vi må skille mellom synd og svakhet
Vi betrakter ofte bare synd og svakhet som forskjellige størrelser på de svarte plettene på vår sjel, overtredelser med forskjellig alvorlighetsgrad. Men Skriftene lærer oss at synd og svakhet er grunnleggende forskjellige, krever forskjellig behandling og kan gi forskjellige resultater.
De fleste av oss er bedre kjent med synd enn vi har lyst til å innrømme, men la oss se nærmere på dette: Synd er et valg om å være ulydig mot Guds bud eller gjøre opprør mot Kristi lys i oss. Synd er et valg om å stole mer på Satan enn Gud, noe som gjør oss til fiender av vår Fader. I motsetning til oss var Jesus Kristus helt uten synd, og kunne sone for våre synder. Når vi oppriktig omvender oss – noe som innebærer å forandre vårt sinn, vårt hjerte og vår adferd, be om unnskyldning eller bekjenne der det er på sin plass, gjøre godt igjen det vi kan og ikke gjenta den samme synden i fremtiden – kan vi få tilgang til Jesu Kristi forsoning, bli tilgitt av Gud og bli rene igjen.
Det er nødvendig å bli ren, for intet urent kan bo i Guds nærhet. Men om vårt eneste mål var å være like uskyldige som vi var da vi forlot Guds nærhet, ville det vært bedre for oss alle om vi lå trygt i barnesengen resten av livet. I stedet kom vi til jorden for å lære ved erfaring å skille godt fra ondt, vokse i visdom og forstand, etterleve verdinormer vi bryr oss om og tilegne oss guddommelige egenskaper – fremgang vi ikke kan gjøre i tryggheten av en sprinkelseng.
Menneskelig svakhet spiller en viktig rolle i disse viktige hensiktene med jordelivet. Da Moroni var bekymret for at hans svakhet med hensyn til å skrive ville få hedningefolkene til å gjøre narr av hellige ting, beroliget Herren ham med følgende ord:
“Og hvis menneskene kommer til meg, vil jeg vise dem deres svakhet. Jeg gir menneskene svakhet så de kan være ydmyke, og min nåde er tilstrekkelig for alle mennesker som ydmyker seg for meg, for hvis de ydmyker seg for meg og har tro på meg, da vil jeg la det svake bli til styrke for dem” (Ether 12:27; se 1 Korinterbrev 15:42–44; 2 Korinterbrev 12:7–10; 2 Nephi 3:21 og Jakobs bok 4:7).
Konsekvensene av dette kjente skriftstedet er dyptgripende og oppfordrer oss til å skille mellom synd (oppmuntret av Satan) og svakhet (beskrevet her som en tilstand som er “gitt” oss av Gud).
Vi kan definere svakhet som den begrensning på vår visdom, styrke og hellighet som kommer av å være menneske. Som jordiske mennesker blir vi født hjelpeløse og avhengige, med forskjellige fysiske skavanker og tilbøyeligheter. Vi blir oppdratt og omgitt av andre svake jordiske mennesker, og deres undervisning, eksempel og behandling av oss er mangelfull og noen ganger skadelig. I vår svake, jordiske tilstand gjennomgår vi fysisk og følelsesmessig sykdom, sult og utmattelse. Vi opplever menneskelige følelser som sinne, sorg og frykt. Vi mangler visdom, ferdighet, utholdenhet og styrke. Og vi blir utsatt for fristelser av mange slag.
Selv om han var uten synd, sluttet Jesus Kristus seg helt og fullt til oss i en tilstand av jordisk svakhet (se 2 Korinterbrev 13:4). Han ble født som et hjelpeløst spedbarn i et jordisk legeme og oppdratt av ufullkomne omsorgspersoner. Han måtte lære å gå, snakke, arbeide og komme overens med andre. Han ble sulten og sliten, hadde menneskelige følelser og kunne bli syk, lide, blø og dø. Han ble “prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd”, og utsatte seg for jordelivet så han kunne “ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet” og hjelpe oss i våre skrøpeligheter eller svakheter (Hebreerne 4:15; se også Alma 7:11–12).
Vi kan ikke bare omvende oss fra å være svake – og svakhet i seg selv gjør oss ikke urene. Vi kan ikke vokse åndelig hvis vi ikke forkaster synd, men vi vokser heller ikke åndelig med mindre vi aksepterer vår menneskelige svakhet, reagerer på den med ydmykhet og tro, og lærer ved vår svakhet å stole på Gud. Da Moroni ergret seg over sin svakhet med hensyn til å skrive, sa ikke Gud at han måtte omvende seg. I stedet lærte Herren ham å være ydmyk og ha tro på Kristus. Når vi er ydmyke og trofaste, tilbyr Gud sin nåde – ikke tilgivelse – som botemiddelet for svakhet. Bibelordboken definerer nåde som en styrkende kraft fra Gud til å gjøre det vi ikke kan klare på egen hånd (se Veiledning til Skriftene, “Nåde”) – det riktige guddommelige middelet hvorved han kan “la det svake bli til styrke”.
Vi må utøve ydmykhet og tro
Fra tidlig i vår erfaring i Kirken lærer vi viktige elementer i omvendelse, men nøyaktig hvordan nærer vi ydmykhet og tro? Tenk over følgende:
-
Grunn og be. Fordi vi er svake, forstår vi kanskje ikke om vi strever med synd (noe som krever en øyeblikkelig og gjennomgripende forandring i vårt sinn, vårt hjerte og vår adferd) eller svakhet (noe som krever ydmyk, vedvarende innsats, lærdom og forbedring). Vårt syn på disse tingene kan avhenge av vår oppdragelse og modenhet. Det kan også være elementer av både synd og svakhet i en enkelt adferd. Å si at synd egentlig er en svakhet fører til bortforklaring istedenfor omvendelse. Å si at en svakhet er en synd, kan føre til skam, skyld, fortvilelse og at man slutter å håpe på Guds løfter. Ettertanke og bønn hjelper oss å se disse forskjellene.
-
Prioriter. Fordi vi er svake, kan vi ikke gjøre alle nødvendige forandringer på en gang. Når vi ydmykt og trofast gir oss i kast med våre menneskelige svakheter litt etter litt, kan vi gradvis redusere uvitenhet, gjøre gode mønstre til vaner, bedre vår fysiske og følelsesmessige helse og utholdenhet, og styrke vår tillit til Herren. Gud kan hjelpe oss å vite hvor vi skal begynne.
-
Planlegg. Fordi vi er svake, vil det kreve mer enn et rettferdig ønske og en masse selvdisiplin å bli sterkere. Vi må også planlegge, lære av feil, utvikle mer effektive metoder, revidere våre planer og prøve igjen. Vi trenger hjelp fra Skriftene, relevante bøker og andre mennesker. Vi begynner i det små, gleder oss over forbedring og tar sjanser (selv om de gjør oss sårbare og svake). Vi trenger støtte for å hjelpe oss å ta gode valg, selv om vi er slitne eller motløse, og planer for å komme tilbake på rett spor når vi kommer ut av det.
-
Utvis tålmodighet. Fordi vi er svake, kan forandring ta tid. Vi kan ikke bare gi avkall på vår svakhet slik vi gir avkall på synd. Ydmyke disipler gjør villig det som kreves, lærer standhaftighet, fortsetter å prøve, og gir ikke opp. Ydmykhet hjelper oss å ha tålmodighet med oss selv og andre som også er svake. Tålmodighet er en tilkjennegivelse av vår tro på Herren, takknemlighet for hans tillit til oss, og tillit til hans løfter.
Selv når vi oppriktig omvender oss fra våre synder, får tilgivelse og blir rene igjen, fortsetter vi å være svake. Vi blir fremdeles utsatt for sykdom, følelser, uvitenhet, tilbøyeligheter, utmattelse og fristelse. Men begrensninger og utilstrekkelighet er ikke synder, og hindrer oss ikke i å være rene og verdige til å ha Ånden med oss.
Svakhet til styrke
Foto: iStock/Thinkstock
Mens Satan er ivrig etter å bruke vår svakhet til å friste oss til synd, kan Gud bruke menneskelig svakhet til å undervise, styrke og velsigne oss. I motsetning til hva vi kanskje forventer eller håper på, vil imidlertid ikke Gud alltid “la det svake bli til styrke” for oss ved å fjerne vår svakhet. Da apostelen Paulus gjentatte ganger ba Gud fjerne en “torn i kjødet” som Satan brukte til å plage ham, sa Gud til Paulus: “Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet” (2 Korinterbrev 12:7, 9).
Herren har mange måter å la “det svake bli til styrke” på. Selv om han kan fjerne svakheten ved hjelp av den dramatiske kuren vi håper på, tror jeg det forekommer heller sjelden. For eksempel ser jeg ingen tegn på at Gud fjernet Moronis svakhet med hensyn til å skrive etter det kjente verset i Ether 12. Gud kan også la det svake bli sterkt ved å hjelpe oss å fungere med våre svakheter, tilegne oss passende sans for humor eller riktig perspektiv på dem, og forbedre oss gradvis over tid. Dessuten henger ofte sterke og svake sider sammen (for eksempel den sterke siden utholdenhet og den svake siden stahet), og vi kan lære å verdsette styrken og mildne svakheten som følger med.
Det finnes en annen og enda mer effektiv måte Gud bruker til å gjøre det svake sterkt for oss på. Herren sier til Moroni i Ether 12:37: “Fordi du har sett din svakhet, skal du gjøres sterk og ta plass på det sted som jeg har beredt i min Faders boliger.”
Her tilbyr ikke Gud å forandre Moronis svakhet, men å forandre Moroni. Ved å takle utfordringene ved menneskelig svakhet, kan Moroni – og vi – lære nestekjærlighet, medfølelse, saktmodighet, tålmodighet, mot, langmodighet, visdom, utholdenhet, tilgivelse, standhaftighet, takknemlighet, kreativitet og en rekke andre gode egenskaper som gjør oss mer lik vår Fader i himmelen. Dette er de samme egenskapene vi kom til jorden for å finpusse, de Kristus-lignende egenskapene som forbereder oss for vårt himmelske hjem.
Aldri er Guds kjærlighet, visdom og forløsende kraft tydeligere enn i hans evne til å vende vår kamp mot menneskelig svakhet til de uvurderlige guddommelige egenskapene og sterke sidene som gjør oss mer lik ham.