Ungdom
En annens Sarah
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Før var det vanskelig for meg å bruke mine trosoppfatninger som svar på et så enkelt spørsmål som “Hvorfor drikker du ikke kaffe?” Før fant jeg på unnskyldninger som “Det er for bittert” eller “Jeg liker ikke smaken.”
Hvorfor skammet jeg meg? Hvorfor var jeg så redd for å stå frem for det jeg tror på? Når jeg tenker tilbake nå, forstår jeg ikke helt hva jeg var redd for. Men jeg husker nøyaktig når jeg sluttet å gjemme meg bak unnskyldninger.
I engelsktimen på videregående skole sa læreren en dag at vi skulle se en episode av en TV-serie jeg visste at jeg ikke burde se. Mens de andre elevene jublet av glede, rakte klassevenninnen min Sarah opp hånden og spurte om hun kunne gå.
Da læreren spurte hvorfor, svarte Sarah saklig: “Fordi jeg er mormon, og jeg ser ikke på programmer med banning.”
Hennes mot til å stå frem foran klassen var fantastisk. Takket være Sarah, reiste jeg meg også og ventet utenfor med ren samvittighet til programmet var slutt.
Det forandret meg for alltid. Jeg begynte å forklare min tro istedenfor å unngå emnet. Som følge av dette ble jeg tryggere på meg selv, og deltok enda mer i aktiviteter i Kirken og på skolen.
Jeg fortalte aldri Sarah hvor mye hennes eksempel betydde for meg, men jeg prøver å følge hennes eksempel på frimodighet. Nå innser jeg at å være medlem av Guds strålende, hellige kirke absolutt ikke er noe å skamme seg over. Jeg håper at jeg, ved mitt eksempel, kan være en annens Sarah.