Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt
Av President Henry B. Eyring
Førsterådgiver i Det første presidentskap
Vi kommer nærmere Frelseren når vi, av ren kjærlighet, yter tjeneste for andre på vegne av ham.
Jeg er takknemlig for å være sammen med dere på denne kvelden som er fylt av tilbedelse, refleksjon og hengivenhet. Vi har bedt sammen. Vår himmelske Fader har hørt oss. Vi har husket vår Frelser, Herren Jesus Kristus, når vi har blitt rørt av salmene som lovpriser Ham. Vi har blitt inspirert til å gjøre mer for å hjelpe Mesteren i hans arbeid med å oppløfte og yte tjeneste for vår himmelske Faders barn.
Vi får et større ønske om å tjene andre når vi føler takknemlighet for det Frelserens har gjort for oss. Det er derfor vårt hjerte svulmer når vi hører disse ordene sunget: “Fordi jeg er blitt meget gitt, må jeg og gi.”1 Kong Benjamin, i sin store tale nedtegnet i Mormons bok, lovet at denne følelsen av takknemlighet ville komme (se Mosiah 2:17–19).
Når vår tro på Jesus Kristus leder oss til å bli verdige gleden ved hans tilgivelse, føler vi et ønske om å tjene andre på vegne av ham. Kong Benjamin underviste at tilgivelse ikke kan oppnås på et øyeblikk.
Han ordla seg slik: “Og nå, med hensyn til disse ting som jeg har talt til dere, ja, med hensyn til å bevare en forlatelse for deres synder fra dag til dag, så dere kan vandre skyldfrie for Gud, vil jeg dere skal gi av deres midler til de fattige – enhver ifølge det han har – ved å fø de sultne, kle de nakne, besøke de syke og yte dem hjelp, både åndelig og timelig ifølge deres ønsker” (Mosiah 4:26).
Almas store ledsager, Amulek, underviste også sannheten om at vi må fortsette å tjene Ham for å beholde hans tilgivelse: “Og nå, se, mine elskede brødre, jeg sier dere: Tro ikke at dette er alt, for hvis dere, etter å ha gjort alle disse ting, viser bort de trengende og de nakne og ikke besøker de syke og plagede og gir av deres midler, hvis dere har noen, til dem som står i trang til det, jeg sier til dere at hvis dere ikke gjør noen av disse ting, se, da er deres bønner forgjeves og gavner dere ikke, og dere er som hyklere som fornekter troen” (Alma 34:28).
I kveld har jeg tenkt på kvinnene i mitt liv. Det er 31 kvinner og piker i vår familie, fra min hustru og videre ned til våre tre yngste oldebarn. Noen av dem er her i kveld. Fem er under 12 år. Dette er kanskje deres første møte i Konferansesenteret sammen med sine søstre i Frelserens kirke. Hver og en av dem vil ta med seg forskjellige minner og inngå sine egne forpliktelser ut fra denne erfaringen i kveld.
Det er tre minner og tre forpliktelser jeg ber må være med dem gjennom hele deres liv og inn i den kommende verden. Minnene er følelser. Forpliktelsene er ting som skal gjøres.
Den viktigste følelsen er kjærlighet. Dere har følt den kjærlighet disse sterke lederne som har talt, har. Og dere har følt, ved Ånden, at de er glad i dere selv om de ikke kjenner dere, fordi de har følt vår himmelske Faders og Frelserens kjærlighet til dere. Det er derfor de er så ivrig etter å yte tjeneste for dere og at dere skal motta de velsignelser Gud har for dere.
Dere har følt kjærlighet til andre i kveld – til venner, skolekamerater, naboer, og til og med noen som nettopp er kommet inn i deres liv, en fremmed. Denne følelsen av kjærlighet er en gave fra Gud. Skriftene kaller det “nestekjærlighet” og “Kristi rene kjærlighet” (Moroni 7:47). Dere har følt denne kjærligheten i kveld, og dere kan motta den ofte hvis dere søker den.
En annen følelse dere har hatt i kveld var Den hellige ånds innflytelse. I dag har søstrene lovet dere at Den hellige ånd vil lede dere til å finne hvilke tjenestegjerninger Herren vil at dere skal gjøre for andre på vegne av ham. Dere har følt, ved Ånden, at deres løfte var fra Herren og at det er sant.
Herren sa, “Og nå, sannelig, sannelig sier jeg deg, sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt, ja, til å handle rettferdig, til å vandre ydmykt, til å dømme rettferdig, og dette er min Ånd” (L&p 11:12).
Dere kan ha mottatt denne velsignelsen i kveld. Dere kan for eksempel under dette møtet ha kommet på navnet eller sett for dere ansiktet til noen som trenger hjelp. Det kan ha vært bare en flyktig tanke, men på grunn av det dere har hørt i kveld, vil dere be om det, og ha tro på at Gud vil lede dere til å utføre det gode han vet at de trenger. Når slike bønner blir et mønster i livet deres, vil dere og andre bli forandret til det bedre.
En tredje følelse dere har hatt i kveld er at dere ønsker å komme nærmere Frelseren. Selv den yngste piken her har følt at invitasjon i sangen er virkelig: “‘Kom, følg med meg,’ vår Frelser ba. Gå derfor i hans fotspor glad.”2
Så, når dere har disse følelsene, er den første forpliktelsen dere må inngå, at dere skal yte tjeneste med kunnskapen om at dere ikke er alene. Når dere skal trøste og yte tjeneste for noen på vegne av Frelseren, vil han berede veien for dere. Men, som de hjemvendte misjonærene her i kveld vil fortelle dere, betyr det ikke at alle mennesker bak enhver dør er forberedt til å hilse dere velkommen, eller at hvert menneske dere prøver å yte tjeneste for vil takke dere. Men Herren vil gå foran dere og forberede veien.
Om og om igjen har President Thomas S. Monson sagt at han vet at Herrens løfte er virkelig: “Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere. “Jeg vil være ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og min Ånd skal være i deres hjerter og mine engler rundt om dere og støtte dere” (L&p 84:88).
En av måtene han går foran dere på, er ved at han forbereder hjertet til en person han ber dere yte tjeneste for. Han vil forberede deres eget hjerte også.
Dere vil også oppleve at Herren plasserer hjelpere ved deres side – ved deres høyre og ved deres venstre hånd, og rundt om dere. Dere er ikke alene når dere yter tjeneste for andre på vegne av ham.
Han gjorde det for meg i kveld. Herren organiserte “en sky av vitner” (Hebreerne 12:1), både i ord og musikk, for å sette sammen og forøke kraften av det han ville at jeg skulle si. Jeg måtte bare forsikre meg om at jeg kunne passe inn min del i hans komposisjon. Jeg håper og ber om at dere vil føle takknemlighet og glede når Herren setter dere sammen med andre for å yte tjeneste for ham.
Når dere får denne erfaringen ofte, og det vil dere, vil dere smile gjenkjennende, akkurat som jeg gjør, når vi synger, “Hvor det er skjønt, min Herre Gud.”3
Dere vil også smile når dere husker dette verset: “Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).
Den andre tingen dere må gjøre, er å huske Herren når dere yter tjeneste på vegne av ham. Herren går ikke bare foran oss og sender engler til å yte tjeneste sammen med oss, men han føler også den omsorg vi gir til andre som om vi hadde gitt det til ham.
Enhver Guds datter som hører og tror på talene på dette møtet vil spørre, “Hva vil Herren at jeg skal gjøre for å hjelpe de trengende?” Hver søsters situasjon er unik. Slik er det for mine døtre, svigerdøtre, barnebarn og oldebarn. Til dem, og til alle av vår himmelske Faders døtre, gjentar jeg de kloke ordene til søster Linda K. Burton.
Hun har bedt dere om å be i tro om å få vite hva Herren vil at dere skal gjøre i deres omstendigheter. Så snakket hun om løftet om den trøst som Herren selv ga til kvinnen som ble kritisert for å ha salvet hans hode med kostbar olje når den kunne ha blitt solgt for å hjelpe de fattige.
“Men Jesus sa: La henne være! Hvorfor plager dere henne? Hun har gjort en god gjerning mot meg.
De fattige har dere alltid hos dere, og når dere vil, kan dere gjøre vel mot dem. Men meg har dere ikke alltid.
Hun gjorde det hun kunne. Hun har på forhånd salvet mitt legeme til gravferden.
Sannelig sier jeg dere: Hvor som helst i hele verden evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne” (Markus 14:6–9).
Det korte skriftstedet er et godt og klokt råd for de trofaste søstrene i Herrens rike i vanskelige tider. Dere vil be for å få vite hvem Faderen vil at dere skal yte tjeneste for, fordi dere elsker ham og vår Frelser. Og dere vil ikke forvente å få et offentlig minne, slik som eksemplet til kvinnen i Markus´ opptegnelser, der hennes gjerning for å tjene verdens Frelser blir husket, men ikke hennes navn.
Mitt håp er at søstrene i vår familie vil gjøre det beste de kan av kjærlighet til Gud for å hjelpe de trengende. Den tredje tingen jeg håper de vil gjøre, er å være beskjedne om sine gode gjerninger. Jeg ber allikevel om at de vil godta Herrens råd, da han sa – noe som jeg er sikker på at vi alle trenger å høre:
“Ta dere i vare så dere ikke gir deres almisse for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da har dere ingen lønn hos deres Far i himmelen.”
Deretter sa han:
“Men når du gir almisse, da la ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør,
slik at din gave kan være i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare” (Matteus 6:1, 3–4).
Min bønn for søstrene i riket, uansett hvor de enn er, eller hvilke omstendigheter de har, er at deres tro på Frelseren og takknemlighet for hans forsoning vil lede dem til å gjøre alt de kan for de Gud ber dem om å yte tjeneste for. Når de gjør dette, gir jeg det løftet at de vil gå fremover på stien til å bli hellige kvinner, som Frelseren og vår himmelske Fader vil ønske varmt velkommen og belønne åpenlyst.
Jeg vitner om at denne Kirken tilhører den oppstandne Jesus Kristus. Han er oppstått. Han betalte prisen for alle våre synder. Jeg vet at på grunn av ham vil vi oppstå fra de døde og ha mulighet til evig liv. President Thomas S. Monson er Hans levende profet. Vår himmelske Fader hører og besvarer våre bønner. Jeg vitner om at vi kommer nærmere Frelseren når vi, av ren kjærlighet, yter tjeneste for andre på vegne av ham. Jeg etterlater dere dette sikre vitnesbyrdet i Jesu Kristi navn. Amen.