“Den som mottar dem, mottar meg”
Av eldste Neil L. Andersen
i De tolv apostlers quorum
Barn bor i dag i mange forskjellige og komplekse familiekonfigurasjoner. Vi må strekke oss ut til dem som føler seg alene, etterlatt eller utenfor gjerdet.
Gud elsker barn. Han elsker alle barn. Frelseren sa: “La de små barn … komme til meg, for himlenes rike hører slike til.”1
Barn bor i dag i mange forskjellige og komplekse familiesammensetninger.
I dag bor for eksempel dobbelt så mange barn i USA sammen med bare en mor eller en far som for 50 år siden.2 Og det er mange familier som er mindre samstemt i sin kjærlighet til Gud og villighet til å holde hans bud.
I denne økende åndelige uroen vil det gjengitte evangelium fortsette å bære Herrens norm, ideal og mønster.
“Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap…
Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn… Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, [og] til å overholde Guds bud.”3
Vi berømmer de mange gode foreldre over hele verden, av alle trosretninger, som kjærlig tar seg av sine barn. Vi berømmer med takknemlighet de familier i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige som er innhyllet i omsorg fra en far og mor som er omvendt til Frelseren, som er beseglet ved prestedømmets myndighet, og som lærer barna å elske og stole på sin himmelske Fader og hans Sønn Jesus Kristus.
En bønn for ungdom
Men min bønn i dag er for de hundretusener av barn, ungdom og unge voksne som ikke kommer fra disse, i mangel av et bedre ord, “ideelle” familiene. Jeg snakker ikke bare om de unge som har opplevd dødsfall, skilsmisse eller sine foreldres avtagende tro, men også om de titusener av unge menn og unge kvinner over hele verden som tar imot evangeliet uten en mor eller far som kommer inn Kirken sammen med dem.4
Disse unge siste-dagers-hellige kommer inn i Kirken med stor tro. De håper å skape familieidealet i sitt eget liv en gang i fremtiden.5 Med tiden blir de en viktig del av vår misjonærstyrke, våre rettferdige unge voksne og de som kneler ved et alter for å stifte sin egen familie.
Følsomhet
Vi vil fortsette å undervise Herrens mønster for familier, men nå som vi har millioner av medlemmer og det mangfold av barn vi har i Kirken, må vi være enda mer omtenksomme og fintfølende. Vår kirkes kultur og sjargong er til tider ganske unik. Primær-barna kommer ikke til å slutte å synge “I all evighet”,6 men når de synger “jeg blir glad når pappa kommer hjem”7 eller “min far og min mor vil lede meg frem”,8 er det ikke alle barn som synger om sin egen familie.
Vår venn Bette fortalte om en opplevelse hun hadde i kirken da hun var 10 år gammel. Hun sa: “Læreren holdt en leksjon om tempelekteskap. Hun spurte meg: ‘Bette, dine foreldre er ikke gift i templet, er de vel?’ [Læreren og resten av klassen] visste svaret.” Lærerens leksjon fulgte, og Bette tenkte det verste. Bette sa: “Jeg hadde mange tårevåte netter. Da jeg fikk hjerteproblemer to år senere og trodde jeg skulle dø, fikk jeg panikk fordi jeg tenkte at jeg ville være alene for alltid.”
Min venn Leif gikk i kirken alene. I Primær ble han en gang bedt om å holde en kort tale. Han hadde ingen mor eller far i kirken til å stå ved siden av seg og hjelpe ham hvis han glemte hva han skulle si. Leif ble skrekkslagen. Istedenfor å dumme seg ut, holdt han seg heller borte fra kirken i flere måneder.
“[Jesus] kalte da et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem og sa:
Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg.”9
Troende hjerter og åndelige gaver
Disse barna og ungdommene er velsignet med et troende hjerte og åndelige gaver. Leif fortalte meg: “Jeg visste innerst inne at Gud var min Far og at han kjente meg og elsket meg.”
Vår venn Veronique sa: “Da jeg lærte evangeliets prinsipper og studerte Mormons bok, var det som om jeg husket ting som jeg allerede hadde visst, men hadde glemt.”
Vår venn Zuleika kommer fra Alegrete i Brasil. Selv om familien hennes ikke var religiøs, begynte Zuleika som 12-åring å lese Bibelen og besøke lokale kirkesamfunn for å få vite mer om Gud. Med foreldrenes motvillige tillatelse, studerte hun med misjonærene, fikk et vitnesbyrd og ble døpt. Zuleika fortalte meg: “I løpet av diskusjonene ble jeg vist et bilde av Salt Lake tempel og fortalt om beseglingsordinansene. Siden da har jeg hatt et ønske om en dag å komme inn i Herrens hus og å ha en evig familie.”
Selv om et barns jordiske situasjon kanskje ikke er ideell, er et barns åndelige DNA perfekt, fordi alles sanne identitet er som en sønn eller datter av Gud.
President Thomas S. Monson har sagt: “Hjelp Guds barn å forstå hva som er ekte og viktig i dette liv. Hjelp dem å utvikle styrke til å velge veier som vil holde dem på trygg kurs til evig liv.”10 La oss åpne våre armer og vårt hjerte litt mer. Disse ungdommene trenger vår tid og vårt vitnesbyrd.
Brandon, som sluttet seg til Kirken i Colorado da han gikk på videregående, fortalte meg om dem som hjalp ham både før og etter hans dåp. Han sa: “Jeg var hjemme hos familier som etterlevde evangeliet. Det viste meg en norm som jeg følte at jeg kunne ha i min egen familie.”
Veronique, som ble født i Nederland, gikk på skolen sammen med vår datter Kristen da vi bodde i Tyskland. Veronique bemerket: “Elever som var medlem av Kirken, hadde et lys om seg. Jeg skjønte etter hvert at dette lyset kom av deres tro på Jesus Kristus og å etterleve hans læresetninger.”
Min venn Max ble døpt da han var åtte år gammel. Faren var ikke medlem av noen kirke, og Max kunne gå i kirken eller ikke.
Som tenåring, etter å ikke ha gått i kirken på flere måneder, følte Max at han trengte å komme tilbake til kirken, og bestemte seg en søndag morgen for at han ville vende tilbake. Men besluttsomheten avtok da han nærmet seg inngangsdøren til kirken. Magen hans knyttet seg.
Der ved døren sto den nye biskopen. Max kjente ham ikke, og han var sikker på at biskopen ikke kjente Max. Da Max nærmet seg, lyste biskopens ansikt opp, og han strakte ut hånden og sa: “Max, så godt å se deg!”
“Da han sa disse ordene,” sa Max, “fikk jeg en varm følelse, og jeg visste at jeg hadde gjort det rette.”11
Å kunne en annens navn kan være utslagsgivende.
“Og [Jesus] befalte dem at de skulle hente sine små barn…
Og han tok [dem] en for en og velsignet dem og ba til Faderen for dem.
Og da han hadde gjort dette, gråt han.”12
Ungdom som ennå ikke er døpt
Etter anmodning fra foreldrene venter mange ungdommer som er glad i evangeliet, i mange år med å bli døpt.
Emilys foreldre ble skilt mens hun var barn, og hun fikk ikke tillatelse til å bli døpt før hun var 15. Vår venn Emily snakker med glød om en leder i Unge kvinner som “alltid brydde seg og bidro til å styrke [hennes] vitnesbyrd”.13
Colten og Preston er tenåringer som bor i Utah. Foreldrene er skilt, og de har ikke fått tillatelse til å bli døpt. Selv om de ikke kan dele ut nadverden, tar de med seg brød hver uke. Og selv om de ikke kan komme inn i templet for å utføre dåp sammen med ungdommene når menigheten drar til templet, finner de to brødrene slektsnavn i slektshistorisk senter ved siden av. De som har størst innflytelse med hensyn til å hjelpe våre ungdommer å føle seg inkludert, er andre rettskafne ungdommer.
Eldste Joseph Ssengooba
Jeg avslutter med et eksempel fra en ny venn, en vi møtte for noen uker siden mens vi besøkte Zambia Lusaka misjon.
Eldste Joseph Ssengooba er fra Uganda. Hans far døde da han var syv. Da han var ni år gammel og moren og slektningene hans ikke klarte å ta vare på ham, sto han på egne ben. Tolv år gammel møtte han misjonærene og ble døpt.
Joseph fortalte meg om sin første dag i kirken: “Etter nadverdsmøtet trodde jeg det var på tide å dra hjem, men misjonærene presenterte meg for Joshua Walusimbi. Joshua fortalte meg at han ville bli min venn, og han ga meg en Barnas sangbok så jeg skulle slippe å komme tomhendt til Primær. I Primær satte Joshua en ekstra stol ved siden av sin. Primær-presidenten inviterte meg frem foran klassen og ba hele Primær synge ‘Jeg er Guds kjære barn’ for meg. Jeg følte meg svært spesiell.”
Grenspresidenten tok Joseph med til Pierre Mungozas familie, og det ble hans hjem de neste fire årene.
Åtte år senere da eldste Joseph Ssengooba tok fatt på sin misjon, ble han svært overrasket da veilederen hans var eldste Joshua Walusimbi, gutten som hadde fått ham til føle seg så velkommen på hans første dag i Primær. Og misjonspresidenten? Han er president Leif Erickson, den lille gutten som holdt seg borte fra Primær fordi han var livredd for å holde tale. Gud elsker sine barn.
Barna kom løpende
Da min hustru Kathy og jeg var i Afrika for noen uker siden, besøkte vi Mbuji-Mayi i Kongo. Ettersom kirkebygningen ikke var stor nok for de 2000 medlemmene, hadde vi møtet utendørs under store plastpresenninger holdt oppe av bambusstenger. Da møtet begynte, så vi mange barn som fulgte med på oss mens de klamret seg til smijernsgjerdet som omga eiendommen. Kathy hvisket: “Neil, tror du kanskje at du vil invitere barna inn?” Jeg gikk bort til distriktspresident Kalonji ved talerstolen og spurte ham om han ville ønske barna utenfor gjerdet velkommen inn til oss.
Etter president Kalonjis invitasjon, kom de ikke bare inn, de kom løpende – mer enn 50, kanskje 100 av dem – noen med fillete klær og bare føtter, men alle med nydelige smil og glade ansikter.
Jeg ble dypt rørt av denne opplevelsen, og så den som et symbol på vårt behov for å strekke oss ut til ungdommer som føler seg alene, etterlatt eller utenfor gjerdet. La oss tenke på dem, ønske dem velkommen, omfavne dem og gjøre alt vi kan for å styrke deres kjærlighet til Frelseren. Jesus sa: “Den som tar imot ett slikt… barn for mitt navns skyld, tar imot meg.”14 I Jesu Kristi navn. Amen.