Hva skal vi gjøre?
Av Neill F. Marriott
Annenrådgiver i Unge kvinners øverste presidentskap
Vi bygger opp riket når vi gir næring til andre. Vi bygger også opp riket når vi hever vår røst og vitner om sannheten.
Like etter Jesu Kristi oppstandelse og himmelfart, forkynte apostelen Peter, “La alle … vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet.” Det stakk menneskene i hjertet, og de spurte: “Hva skal vi gjøre, brødre?”1 Og de adlød Peters læresetninger med glede.
I morgen er det 1. påskedag, og jeg håper vi også føler en anerkjennelse av Frelseren i vårt hjerte, omvender oss, og adlyder med glede.
På denne generalkonferansen vil vi få høre inspirert rettledning fra Kirkens ledere, både menn og kvinner. Med vissheten om at vårt hjerte vil bli beveget av deres ord, spør jeg dere i kveld, “Kvinner og søstre, hva skal vi gjøre?”
Hjelpeforeningens generalpresident Eliza R. Snow sa til søstrene for nesten 150 år siden, “Herren har lagt store ansvarsoppgaver på oss.”2 Jeg vitner om at hennes erklæring fortsatt er sann.
Herrens kirke trenger kvinner som er ledet av Ånden, og som bruker sine unike egenskaper for å gi næring, og for å forsvare evangeliets sannhet. Vår inspirasjon og intuisjon er en nødvendig del av oppbyggingen av Guds rike, som egentlig innebærer å gjøre vår del for å bringe frelse til Guds barn.
Oppbygging av Riket gjennom å gi næring
Vi bygger opp riket når vi gir næring til andre. Det første av Guds barn som vi må bygge opp i det gjenopprettede evangelium, er imidlertid oss selv. Emma Smith sa, “Jeg ønsker Guds ånd for å kjenne og forstå meg selv så jeg kan overvinne enhver tradisjon eller tilbøyelighet som ikke vil bidra til min opphøyelse i de evige verdener.”3 Vi må utvikle en klippefast tro på Frelserens evangelium og gå fremover mot opphøyelse, i kraft av våre tempelpakter.
Hva om noen av våre tradisjoner ikke passer inn i Jesu Kristi gjengitte evangelium? Å gi slipp på dem kan kreve følelsesmessig støtte og næring fra andre, som det gjorde for meg.
Da jeg ble født, plantet mine foreldre et magnoliatre i bakgården slik at det kunne være magnoliablomster i mitt bryllup, som skulle holdes i mine forfedres protestantiske kirke. Men den dagen jeg skulle gifte meg, var det ingen foreldre ved min side, og ingen magnoliablomster, for som ettårig konvertitt til Kirken, hadde jeg reist til Salt Lake City, Utah, for å motta min tempelbegavelse og bli beseglet til David, min forlovede.
Da jeg dro fra Louisiana og nærmet meg Utah, kom en følelse av hjemløshet over meg. Før vielsen skulle jeg bo hos Davids ste-bestemor, som var kjent som kjære tante Carol.
Her skulle jeg, en fremmed i Utah, bo i en fremmeds hus før jeg skulle bli beseglet – for evigheten – til en familie jeg knapt kjente. (Heldigvis elsket jeg og stolte på min kommende ektemann og Herren!)
Da jeg sto ved inngangsdøren til tante Carols hus, ønsket jeg bare å trekke meg bort. Døren gikk opp – jeg sto der som en forskremt hare – og tante Carol, uten å si et ord, strakte ut armene og omfavnet meg. Hun, som ikke hadde egne barn, visste – hennes omsorgsfulle hjerte visste – at jeg trengte et sted jeg kunne føle tilhørighet. For et trøstende og vakkert øyeblikk det var! Min frykt forsvant, og jeg fikk en følelse av å bli forankret på et åndelig trygt sted.
Å vise kjærlighet betyr å gi plass til andre i ditt liv, slik tante Carol gjorde for meg.
Mødre gir bokstavelig talt plass i sitt legeme for å gi næring til et ufødt barn – og forhåpentligvis en plass i sitt hjerte når de oppdrar dem – men å gi næring er ikke begrenset til å bære frem barn. Eva ble kalt “mor” før hun fikk barn.4 Jeg tror at “å være mor” betyr “å gi liv”. Tenk på de mange måtene dere gir liv på. Det kan bety å gi følelsesmessig liv til den som er uten håp, eller åndelig liv til den som tviler. Med Den hellige ånds hjelp, kan vi skape et følelsesmessig trygt sted der den diskriminerte, den avviste, og den fremmede kan få helbredelse. På disse omsorgsfulle, men også effektive måtene, bygger vi opp Guds rike. Søstre, vi kom alle til jorden med disse livgivende og nærende gaver som tilhører morsrollen, fordi det er Guds plan.
Å følge hans plan og bli en som bygger opp Guds rike krever uselvisk offer. Eldste Orson F. Whitney skrev: “Alt som vi lider og alt vi gjennomgår, spesielt når vi holder det ut i tålmodighet, … renser vårt hjerte… og gjør oss mildere og mer nestekjærlig, …og det er ved … sorg og lidelse vi får den utdannelse … som vil gjøre oss mer lik vår Fader og Moder i himmelen.”5 Disse rensende prøvelsene bringer oss til Kristus, han som kan helbrede oss og gjøre oss nyttige i arbeidet med å frelse sjeler.
Oppbygging av Riket gjennom ord og vitnesbyrd
Vi bygger også opp riket når vi hever vår røst og vitner om sannheten. Vi følger Herrens mønster. Han snakker og underviser med makt og myndighet fra Gud. Søstre, det kan vi også. Kvinner liker som oftest å snakke og være sammen! Når vi arbeider under den delegerte prestedømsmyndighet som er oss gitt, vil det å snakke sammen og ha samvær utvikle seg til undervisning og ledelse i evangeliet.
Søster Julie B. Beck, tidligere øverste president i Hjelpeforeningen, har sagt: “Evnen til å kvalifisere seg til, motta og handle ifølge personlig åpenbaring er den aller viktigste ferdighet vi kan erverve oss i dette liv … Det krever en bevisst innsats.”6
Personlig åpenbaring fra Den hellige ånd alltid vil tilskynde oss til å lære, snakke, og handle i følge evig sannhet – Frelserens sannhet. Jo mer vi følger Kristus, desto mer vil vi føle hans kjærlighet og veiledning, jo mer vi føler hans kjærlighet og veiledning, desto mer vil vi ønske å snakke om og undervise sannhet som han gjorde, selv når vi møter motstand.
For noen år siden, da jeg mottok en anonym telefonsamtale, ba jeg om åpenbaring for å forsvare morsrollen.
Den som ringte spurte, “Er du Neill Marriot, moren i en stor familie?”
Jeg svarte glad, “Ja!” og forventet å høre henne si noe sånt som, “Det er flott!”
Men nei! Jeg kommer aldri til å glemme svaret hun ga mens stemmen knitret i telefonen: “Jeg tar sterkt anstøt av at du setter barn til verden på denne overfylte planeten!”
“Å,” stammet jeg, “jeg skjønner hva du føler.”
Hun freste, “Nei – det gjør du ikke!”
Jeg pep, “Ja vel, kanskje ikke.”
Hun begynte på en tirade om mitt tåpelige valg om å bli mor. Mens hun fortsatte, begynte jeg å be om hjelp, og en mild tanke kom til mitt sinn: “Hva ville Herren ha sagt til henne?” Jeg fikk da en følelse av at jeg sto på solid grunn, og fikk mot ved tanken på Jesus Kristus.
Jeg svarte, “Jeg er glad for å være mor, og jeg lover deg at jeg skal gjøre alt som står i min makt for å oppdra mine barn på en slik måte at de vil gjøre verden til et bedre sted.”
Hun svarte, “Det håper jeg du gjør!” og la på.
Det var ikke noen stor hendelse – jeg sto tross alt trygt i mitt eget kjøkken! Men på min egen enkle måte kunne jeg heve min røst for å forsvare familien, mødre og omsorgspersoner av to årsaker: (1) Jeg forsto og trodde på Guds lære om familien, og (2) jeg ba om ord slik at jeg kunne vitne om disse sannhetene.
Å være tydelig og forskjellig fra verdens kvinner vil gi oss noe kritikk, men vi må forankre oss i evige prinsipper og vitne om dem, uansett hvordan verden svarer.
Når vi spør oss selv, “Hva skal vi gjøre?” kan vi overveie dette spørsmålet: “Hva gjør Frelseren, alltid?” Han gir næring. Han skaper. Han oppfordrer til vekst og godhet. Kvinner og søstre, vi kan gjøre dette! Primær-piker, er det noen i familien som trenger deres omsorg og vennlighet? Vi bygger opp riket ved å gi næring til andre også.
Frelserens skapelse av jorden, under ledelse av sin Fader, var en mektig handling for å gi næring. Han tilveiebragte et sted for oss slik at vi kan vokse og utvikle tro på hans forsonende kraft. Tro på Jesus Kristus og hans forsoning er det beste sted for helbredelse og håp, vekst og hensikt. Vi trenger alle et åndelig og fysisk sted hvor vi kan føle tilhørighet. Vi, søstre i alle aldre, kan skape dette stedet, og det vil være et hellig sted.
Vår store ansvar er å bli kvinner som følger Frelseren, som gir næring ved inspirasjon, og som fryktløst etterlever sannheten. Når vi ber vår himmelske Fader om å gjøre oss til bygningsarbeidere i hans rike, vil hans kraft flomme over oss og vi vil vite hvordan vi skal gi næring, og til slutt bli lik våre himmelske foreldre. I Jesu Kristi navn. Amen.