Tilflukt fra stormen

Av eldste Patrick Kearon

i De sytti

Denne stunden definerer ikke hvem flyktningene er, men måten vi svarer på den, vil bidra til å definere oss.

“For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg.

Jeg var naken, og dere kledde meg …

“… Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg”¹

Det er finnes omtrent 60 millioner flyktninger i verden i dag. Det vil si at “1 av 122 mennesker … har blitt tvunget til å flykte fra sine hjem,”² og halvparten av disse er barn.³ Det er sjokkerende å tenke på antallet dette gjelder og hva dette vil si for hvert individuelle liv. Mitt nåværende oppdrag er i Europa, der en og en kvart million av disse flyktningene har ankommet i løpet av det siste året fra krigsherjede deler av Midtøsten og Afrika.⁴ Vi ser at mange av dem kommer bare med klærne de har på seg og det de kan bære i en liten sekk. En stor andel av dem er godt utdannet og alle har måttet forlate hjem, skole og jobb.

Under ledelse av Det første presidentskap, samarbeider Kirken med 75 organisasjoner i 17 europeiske land. Disse organisasjonene er alt fra store internasjonale institusjoner til små samfunnsbaserte initiativer, fra offentlige etater til trosbaserte og sekulære veldedige organisasjoner. Vi er heldige som kan arbeide med og lære fra andre som har arbeidet med flyktninger verden over i mange år.

Som medlemmer av Kirken, som et folk, er det ikke langt vi må se tilbake i vår historie for å huske tider da vi var flyktninger som ble fordrevet med vold fra våre hjem og gårder igjen og igjen. Forrige helg, mens hun snakket om flyktninger, ba søster Linda Burton kvinnene i Kirken å tenke, “Hva om deres historie var min historie?”⁵ Deres historie er vår historie, for ikke så mange år siden.

Det finnes veldig følelsesladede argumenter blant regjeringer og i samfunnet generelt angående hva som er definisjonen på en flyktning og hva som burde gjøres for å hjelpe flyktningene. Mine bemerkninger er ikke ment som et bidrag til den opphetede diskusjonen, ei heller som en kommentar til innvandringspolitikk, men jeg ønsker heller å fokusere på menneskene som har blitt drevet fra sine hjem og land av kriger som de ikke selv startet.

Frelseren vet hvordan det føles å være en flyktning, for han var en flyktning. Som et lite barn flyktet Jesus og hans familie til Egypt for å unnslippe Herodes sine morderiske sverd. På forskjellige tider i hans tjenestegjerning var Jesus truet og hans liv var i fare, og til sist overga han seg til planene til de onde menneskene som hadde planlagt hans død. Kanskje er det derfor enda mer vidunderlig for oss at han gjentatte ganger underviste oss å elske hverandre slik han elsker oss, og elske vår neste som oss selv. Sannelig, “en ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød”⁶ og å “se til de fattige og trengende og hjelpe dem, så de ikke skal lide.”⁷

Det har vært inspirerende å være vitne til det Kirkens medlemmer fra hele verden gavmildt har gitt for å hjelpe disse enkeltmenneskene og familiene som har mistet så mye. Spesielt over hele Europa har jeg sett mange medlemmer av Kirken som har opplevd en gledelig oppvåkning og berikelse av sin sjel når de har fått tilfredstilt det dype, latente ønske om å strekke seg ut og betjene dem som lider slik ekstrem nød rundt dem. Kirken har gitt ly og medisinsk hjelp. Staver og misjoner har satt sammen mange tusen hygienepakker. Andre staver har gitt mat og vann, klær, vanntette jakker, sykler, bøker, ryggsekker, lesebriller og mye mer.

Enkelpersoner fra Scotland til Sicilia har inntatt hver tenkelige hjelperolle. Leger og sykepleiere har arbeidet frivillig der flyktningene ankommer våte, frosne, og ofte traumatisert fra sin ferd over vannet. Mens flyktningene starter et nytt liv, hjelper lokale medlemmer dem å lære språket i landet de har kommet til, mens andre oppmuntrer både barn og foreldre ved å tilveiebringe leketøy, tegnesett, musikk og lek. Noen tar med garn, strikkepinner og heklenåler, og lærer bort disse ferdighetene til unge og eldre flyktninger.

Rutinerte medlemmer av Kirken som har tjent og ledet i mange år forteller om hvordan det å tjene disse menneskene som har så presserende behov har gitt dem den dypeste og mest tilfredsstillende opplevelsen i deres tjenestegjerning hittil.

Noen ganger må virkeligheten i disse situasjonene bli sett for å bli trodd. Om vinteren møtte jeg, blant andre, en gravid kvinne fra Syria i et mottakssenter, som desperat søkte forsikring om at hun ikke måtte føde barnet sitt på det kalde gulvet i den store hallen der hun bodde. I Syria hadde hun vært professor på universitetet. Og i Hellas snakket jeg med en familie som fortsatt var våte og redde etter å ha krysset over med en liten gummibåt fra Tyrkia. Etter å ha sett inn i deres øyne og hørt deres historier, både om terroren de hadde flyktet fra og den farefulle reisen for å finne tilflukt, vil jeg aldri være den samme igjen.

Et stort omfang av engasjerte hjelpearbeidere gir omsorg og hjelp. Mange av dem er frivillige. Jeg så et medlem av Kirken i aksjon som, i mange måneder, arbeidet natten gjennom og dekket de meste pressderende behov til dem som kom fra Tyrkia til Hellas. Blant utallige tjenestegjerninger ga hun førstehjelp til dem som hadde størst medisinsk behov, hun passet på at barna og kvinnene som reiste alene var sørget for, hun holdt rundt dem som hadde mistet familie og venner på veien, og gjorde sitt beste for å bruke begrensede midler for å dekke ubegrenset nød. Hun, som mange andre lik henne, har bokstavelig talt vært en tjenende engel. Og hennes gjeringer har hverken blitt glemt av dem som hun tjente eller Herren, som hun tjente på vegne av.

Alle som har gitt av seg selv for å hjelpe dem som lider rundt dem, ligner Alma sitt folk: “Og slik, i sine heldige omstendigheter sendte de ikke bort noen som var nakne eller som var sultne eller som var tørste eller som var syke eller manglet pleie … derfor var de gavmilde mot alle, både gammel og ung, både trell og fri, både mann og kvinne, enten de var utenfor kirken eller i kirken, og hadde ingen persons anseelse overfor dem som var i nød.”⁸

Vi må passe på at nyhetene om flyktningenes nød ikke på noen måte blir dagligdags, etter at det første sjokket gir seg, selv om krigene fortsetter og familiene fortsetter å komme. Millioner av flyktninger verden over, som ikke lenger blir dekket av nyhetene, har fortsatt et desperat behov for hjelp.

Om du spør, “Hva kan jeg gjøre?” la oss først huske at vi ikke burde yte tjeneste på bekostning av vår familie eller annet ansvar,⁹ ei heller skulle vi forvente at våre ledere planlegger hjelpeprosjekter for oss. Men som ungdom, menn, kvinner og familier, kan vi selv bli med på dette store humanitære arbeidet.

Som svar på invitasjonen fra Det første presidentskap om å delta i Kristus-lik tjeneste for flyktninger over hele verden,¹⁰ har de øverste presidentskapene for Hjelpeforeningen, Unge Kvinner og Primær organisert et hjelpeprosjekt som heter “Jeg var en fremmed.” Søster Burton introduserte dette til kvinnene i Kirken forrige helg på Kvinnenes fellesmøte. Det finnes flere gode ideer, ressurser og forslag til tjeneste på IWasAStranger.lds.org.

Begynn på knærne, i bønn. Tenk så på hvordan du kan gjøre noe nær der du bor, i ditt eget lokalsamfunn, der du kan finne mennesker som trenger hjelp med å tilvenne seg seg til sine nye omstendigheter. Målet er at de kan få et produktivt og selvhjulpent liv.

Mulighetene for oss til å gi en hjelpsom hånd og være en venn er uendelige. Du kan kanskje hjelpe flyktninger å lære språket i landet de har kommet til, fornye sine arbeidsferdigheter, eller øve seg på jobbintervjuer. Du kunne tilby å lære en familie eller en enslig mor om den ukjente kulturen de skal venne seg til, eller noe så enkelt som å gå med dem til matbutikken eller skolen. Noen menigheter og staver har allerede organisasjoner som de samarbeider med. Og, etter evne, kan du gi et bidrag til Kirkens ekstraordinære humanitære innsats.

I tillegg kan hver og en av oss øke vår kunnskap om hva som skjer i verden og som driver disse menneskene fra sine hjem. Vi må ta et standpunkt mot intoleranse og oppfordre til respekt og forståelse på tvers av kultur og tradisjoner. Å møte flyktningfamilier og høre deres historier med dine egne ører, ikke gjennom skjermen eller en avis, vil forandre deg. Virkelige vennskap vil bli utviklet og vil fostre medfølelse og vellykket integrasjon.

Herren har instruert oss at Sions staver skal være “et forsvar” og “en tilflukt fra stormen.”¹¹ Vi har funnet tilflukt. La oss komme ut av våre trygge steder og dele med dem, av vår overflod, håp om en bedre fremtid, tro på Gud og på våre medmennesker, og kjærlighet som ser forbi kulturelle og ideologiske forskjeller og frem til den strålende sannhet at vi alle er barn av vår himmelske Fader.

“For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets ånd.”¹²

Å være en flyktning er kanskje et definerende øyeblikk i livet til de som er flyktninger, men å være en flyktning definerer ikke hvem de er. Som utallige tusen før dem vil dette være en periode, forhåpentligvis en kort periode, av deres liv. Noen av dem vil gå videre til å bli Nobelprisvinnere, politikere, fysikere, vitenskapsmenn, musikere, artister, religiøse ledere og bidragsytere på andre områder. Mange av dem var faktisk dette før de mistet alt. Denne stunden definerer ikke flyktningene, men måten vi svarer på den vil bidra til å definere oss.

“Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg”¹³ I Jesu Kristi navn. Amen.

For mer informasjon, se IWasAStranger.lds.org og mormonchannel.org/blog/post/40-ways-to-help-refugees-in-your-community.