Et mønster for fred

Av biskop W. Christopher Waddell

Annenrådgiver i Det presiderende biskopsråd

Den fred vi søker, krever at vi handler – ved å lære om Jesus Kristus, ved å lytte til hans ord og ved å gå med ham.

For noen år siden ble vår datter og svigersønn kalt til å samarbeide om å undervise en Primær-klasse med fem aktive fire år gamle gutter. Datteren vår var den utpekte læreren, og svigersønnen vår den som skulle holde orden, og de gjorde sitt beste for å opprettholde en viss ro midt under sporadisk kaos, for å undervise barna i evangeliets prinsipper.

Under en spesielt vanskelig leksjon, etter en rekke advarsler til en energisk liten gutt, eskorterte svigersønnen vår fireåringen ut av klasserommet. Da de kom utenfor rommet og han skulle snakke med den lille gutten om oppførselen hans og behovet for å finne foreldrene, stoppet denne lille gutten vår svigersønn før han fikk sagt et ord, og med løftet hånd og sterke følelser utbrøt han: “Noen ganger er det vanskelig for meg å tenke på Jesus!”

På vår reise gjennom jordelivet, selv om vårt tiltenkte mål er strålende og reisen kan være spennende, opplever vi alle prøvelser og sorg underveis. Eldste Joseph B. Wirthlin sa: “Sorgen kommer før eller siden til oss alle. En eller annen gang må alle oppleve den. Ingen er fritatt.”¹ “Herren skjermer i sin visdom ingen mot sorg eller fortvilelse.”² Hvorvidt vi ferdes på veien i fred, avhenger imidlertid i stor grad av om vi også har vanskelig for å tenke på Jesus.

Trygghet, fred i samvittigheten og fred i hjertet avgjøres ikke av vår evne til å unngå prøvelser, sorg eller hjertesorg. Til tross for våre oppriktige bønner, vil ikke ethvert uvær endre kurs eller alle skavanker bli helbredet, og vi vil kanskje ikke helt forstå alle læresetninger, prinsipper eller handlemåter som undervises av profeter, seere og åpenbarere. Likevel har vi blitt lovet fred – på én betingelse.

I Johannesevangeliet underviste Frelseren at til tross for livets prøvelser, kan vi være ved godt mot. Vi kan ha et sikkert håp, og vi trenger ikke frykte, for han erklærte: “Dere skal ha fred i meg.”³ Tro på Jesus Kristus og hans sonoffer er, og vil alltid være, evangeliets første prinsipp, og den grunnvoll som vårt håp om “fred i denne verden og evig liv i den kommende verden” er bygget på.⁴

I vår søken etter fred midt i hverdagens utfordringer, har vi fått et enkelt mønster for å holde våre tanker fokusert på Frelseren, som sa: “Lær av meg, og lytt til mine ord, gå frem i min Ånds saktmodighet, og du skal ha fred i meg. Jeg er Jesus Kristus.”⁵

Lær, lytt og gå – tre trinn med et løfte.

Første trinn: “Lær av meg”

I Jesaja leser vi: “Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier.”⁶

I det stadig økende antallet templer over hele verden lærer vi om Jesus Kristus og hans rolle i Faderens plan som denne verdens Skaper, som vår Frelser og Forløser, og som kilden til vår fred.

President Thomas S. Monson har sagt: “Verden kan være et krevende og vanskelig sted… Hvis dere og jeg kommer til Guds hellige hus, og hvis vi husker på de pakter vi inngår der, vil vi bli bedre i stand til å utholde enhver prøvelse og overvinne enhver fristelse. I dette hellige tilfluktssted vil vi finne fred.”⁷

På et stavskonferanseoppdrag mens jeg virket i Syd-Amerika for noen år siden, møtte jeg et par som sørget over sin lille sønns død.

Det var i et intervju under konferansen at jeg første gang møtte bror Tumiri og fikk høre om hans tap. Mens vi snakket sammen, fortalte han at ikke bare var han fryktelig lei seg på grunn av sin sønns død, men han var også knust ved tanken på å aldri få se ham igjen. Han forklarte at de som relativt nye medlemmer av Kirken hadde spart nok penger til å dra til templet én gang, før deres lille gutt var født, og hadde blitt beseglet som ektepar og fått sine to døtre beseglet til seg. Han beskrev så at de hadde spart penger til å dra tilbake til templet, men ennå ikke hadde vært i stand til å ta med seg den lille gutten for å bli beseglet til ham også.

Idet jeg ante en mulig misforståelse, forklarte jeg at han ville få se sønnen sin igjen hvis han holdt seg trofast, fordi beseglingsordinansen som hadde knyttet ham til hans hustru og døtre, også var tilstrekkelig til å knytte ham til sønnen, som var blitt født i pakten.

Overrasket spurte han om dette virkelig var sant, og da jeg bekreftet at det var det, spurte han om jeg ville være villig til å snakke med hans hustru, som hadde vært utrøstelig i de to ukene siden deres sønns død.

Søndag ettermiddag, etter konferansen, møtte jeg søster Tumiri og forklarte denne strålende læren for henne også. Ettersom smerten av tapet fremdeles var ny, men et håp nå var tent, spurte hun med tårer i øynene: “Vil jeg virkelig få holde min lille gutt i armene mine igjen? Er han virkelig min for alltid?” Jeg forsikret henne om at hvis hun holdt sine pakter, ville beseglingskraften som finnes i templet, som trer i kraft på grunn av Jesu Kristi myndighet, virkelig la henne være sammen med sønnen og holde ham i armene igjen.

Selv om søster Tumiri var sønderknust på grunn av sin sønns død, forlot hun møtet vårt med takknemlighetstårer og fylt med fred på grunn av templets hellige ordinanser, som er gjort mulig av vår Frelser og Forløser.

Hver gang vi går i templet – i alt vi hører, gjør og sier, i enhver ordinans vi deltar i og i enhver pakt vi inngår – blir vi vist veien til Jesus Kristus. Vi føler fred når vi hører hans ord og lærer av hans eksempel. President Gordon B. Hinckley sa: “Reis til Herrens hus og føl der Hans ånd og kommuniser med ham, så vil du føle en fred som du ikke finner noe annet sted.”⁸

Andre trinn: “Lytt til mine ord”

I Lære og pakter leser vi: “Enten ved min egen røst eller ved mine tjeneres røst, det være det samme.”⁹ Fra Adams dager og ned gjennom tidene til vår nåværende profet, Thomas Spencer Monson, har Herren talt gjennom sine bemyndigede representanter. De som velger å lytte og gi akt på Herrens ord slik de blir gitt gjennom hans profeter, vil finne trygghet og fred.

I Mormons bok finner vi mange eksempler på hvor viktig det er å følge profetenes råd og å stå sammen med profeten, herunder en lærdom vi finner i Lehis syn om livets tre, som finnes i 1 Nephi kapittel 8. Aldri har den store og rommelige bygningen vært mer overfylt, eller støyen fra dens åpne vinduer mer villedende, spottende og forvirrende enn i vår tid. I dette skriftstedet leser vi om to folkegrupper og deres reaksjon på ropene fra bygningen.

Fra og med vers 26 leser vi:

“Og jeg så meg også omkring, og på den andre siden av elven med vann fikk jeg øye på en stor og rommelig bygning…

Og den var full av folk… De var meget fint kledd, og de hånte og pekte fingre mot dem som hadde kommet og som spiste av frukten.

Og da de hadde spist av frukten, skammet de seg på grunn av dem som spottet dem, og de falt fra, gikk inn på forbudte stier og ble borte.”¹⁰

I vers 33 leser vi om andre som hadde en annen reaksjon på fingerpekingen og spottingen som kom fra bygningen. Profeten Lehi forklarer at de i bygningen “pekte … på meg i forakt og også på dem som spiste av frukten, men vi brydde oss ikke om dem”.¹¹

En viktig forskjell mellom dem som skammet seg, falt fra og ble borte, og dem som ikke brydde seg om spottingen fra bygningen, og sto sammen med profeten, finnes i to setninger: først “da de hadde spist”, og “dem som spiste”.’

Den første gruppen hadde kommet til treet og en stund stått sammen med profeten, men bare spist litt av frukten. Fordi de ikke fortsatte å spise, lot de seg påvirke av spottingen fra bygningen, og de trakk seg bort fra profeten og inn på forbudte stier, der de gikk seg vill.

I motsetning til dem som spiste og gikk sin vei, har vi dem som stadig spiste av frukten. Disse ignorerte rabalderet fra bygningen, sto sammen med profeten og nøt den sikkerhet og fred som fulgte. Vår plikttroskap overfor Herren og hans tjenere kan ikke bare gjelde på deltid. I så fall gjør vi oss sårbare for dem som ønsker å ødelegge vår fred. Når vi lytter til Herren gjennom hans bemyndigede tjenere, står vi på hellige steder og kan ikke rokkes.

Satan tilbyr falske løsninger som kan synes å gi svar, men bringer oss enda lenger bort fra den fred vi søker. Han tilbyr en luftspeiling som ser ut til å ha legitimitet og sikkerhet, men som til slutt, i likhet med den store og rommelige bygningen, vil kollapse og ødelegge alle som søker fred innenfor dens vegger.

Sannheten finnes i en enkel Primær-sang: “Lytt til profeten: Hold alle budene. Da vil vi føle trygghet og fred.”¹²

Tredje trinn: “Gå frem i min Ånds saktmodighet”

Uansett hvor langt vi måtte vandre bort fra stien, oppfordrer Frelseren oss til å vende tilbake og gå med ham. Denne invitasjonen til å gå med Jesus Kristus er en invitasjon til å følge ham til Getsemane og fra Getsemane til Golgata og fra Golgata til graven i hagen. Det er en invitasjon til å iaktta og anvende hans store sonoffer, hvis rekkevidde er like individuell som den er altomfattende. Det er en invitasjon til å omvende seg, til å anvende hans rensende kraft og til å gripe fatt i hans kjærlige, utstrakte armer. Det er en invitasjon til å føle fred.

Vi har alle på et eller annet tidspunkt i vårt liv følt den smerte og hjertesorg som kommer av synd og overtredelse, for “dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.”¹³ Men selv “om [våre] synder er som purpur”, skal de bli hvite som snø” hvis vi anvender Jesu Kristi forsoning og går med ham ved oppriktig omvendelse.¹⁴ Selv om vi har vært tynget av skyldfølelse, skal vi få fred.

Alma den yngre ble tvunget til å stå ansikt til ansikt med sine synder da en Herrens engel viste seg for ham. Han beskrev sin opplevelse med følgende ord:

“Min sjel var i høyeste grad opprørt og sønderrevet av alle mine synder…

Ja, jeg forsto at jeg hadde gjort opprør mot min Gud, og at jeg ikke hadde holdt hans hellige bud.”¹⁵

Så alvorlige som hans synder enn var, og midt i denne ildprøven, fortsetter han:

“[Jeg husket] også å ha hørt min far profetere til folket om en Jesus Kristus som skulle komme, en Guds Sønn som skulle sone for verdens synder…

[Jeg ropte] i mitt hjerte: O Jesus, du Guds Sønn, ha barmhjertighet med meg.”¹⁶

“Og ikke før jeg ropte ut til Herren, Jesus Kristus, og ba om barmhjertighet, fikk jeg forlatelse for mine synder. Men se, jeg ropte til ham, og jeg fant fred for min sjel.”¹⁷

I likhet med Alma vil også vi finne fred for vår sjel hvis vi går med Jesus Kristus, omvender oss fra våre synder og anvender hans helbredende kraft.

Den fred vi søker, krever mer enn et ønske. Den krever at vi handler – ved å lære av ham, ved å lytte til hans ord og ved å gå med ham. Vi har kanskje ikke mulighet til å kontrollere alt som skjer rundt oss, men vi kan kontrollere hvordan vi bruker mønsteret for fred som Herren har gitt – et mønster som gjør det lett å tenke ofte på Jesus.

Jeg vitner om at Jesus Kristus er “veien, sannheten og livet”¹⁸, og at bare gjennom ham kan vi oppnå sann fred i dette liv og evig liv i den kommende verden. I Jesu Kristi navn. Amen.