Han vil legge deg på sine skuldre og bære deg hjem

Mai 2016

Han vil løfte deg på sine skuldre og bære deg hjem

Av president Dieter F. Uchtdorf

Annenrådgiver i Det første presidentskap

Akkurat som den gode hyrde finner sine bortkomne får, hvis dere bare vil oppløfte deres hjerte til verdens Frelser, vil han finne dere.

Et av mine uforglemmelige barndomsminner begynner med en hylende flyalarm i det fjerne som vekker meg. Ikke lenge etterpå hører jeg en annen lyd, snerringen og summingen av propeller, som gradvis blir sterkere til luften dirrer. Mor har gitt oss god opplæring, så vi barn griper hver vår sekk og løper opp bakken til et tilfluktsrom. Mens vi skynder oss gjennom den bekmørke natten, faller grønne og hvite bluss fra himmelen for å markere mål for bombeflyene. Merkelig nok ble alle disse blussene kalt juletrær.

Jeg er fire år gammel, og jeg er vitne til en verden i krig.

Dresden

Ikke langt fra der familien min bodde, lå byen Dresden. De som bodde der, opplevde kanskje tusen ganger mer enn det jeg så. Massive ildstormer forårsaket av tusenvis av tonn med eksplosiver, feide gjennom Dresden, ødela mer enn 90 prosent av byen og etterlot seg lite annet enn ruiner og aske i kjølvannet.

I løpet av svært kort tid var byen som en gang hadde tilnavnet “Smykkeskrinet”, helt utradert. Erich Kästner, en tysk forfatter, skrev dette om ødeleggelsene: “I tusen år ble hennes skjønnhet bygget. I løpet av en natt ble den fullstendig tilintetgjort.”¹ I min barndom kunne jeg ikke forestille meg hvordan ødeleggelsene etter en krig som vårt eget folk hadde startet, noensinne kunne overvinnes. Verden rundt oss syntes fullstendig håpløs og uten fremtid.

I fjor fikk jeg anledning til å vende tilbake til Dresden. Sytti år etter krigens slutt er den nok en gang et “smykkeskrin” av en by. Ruinene har blitt ryddet bort, og byen er gjenoppbygget og til og med forbedret.

Under mitt besøk så jeg den vakre lutherske kirken Frauenkirche, eller Vår Frues kirke. Da den ble bygget på 1700-tallet, hadde den vært en av Dresdens skinnende juveler, men krigen hadde redusert den til en ruinhaug. Slik ble den værende i mange år, til det endelig ble bestemt at Frauenkirche skulle gjenoppbygges.

Stener fra den ødelagte kirken hadde blitt lagret og katalogisert, og ble om mulig brukt i gjenoppbyggingen. I dag kan man se disse brannsotede steinene som arr på ytterveggene. Disse “arrene” er ikke bare en påminnelse om denne bygningens krigshistorie, men også et monument for håp – et fantastisk symbol på menneskenes evne til å skape nytt liv av aske.

Mens jeg har tenkt på Dresdens historie og undret meg over deres oppfinnsomhet og besluttsomhet ved å restaurerte det som hadde vært så fullstendig ødelagt, følte jeg Den hellige ånds behagelige innflytelse. Hvis mennesker kan ta ruinene og levningene av en sønderknust by og gjenoppbygge et imponerende byggverk som strekker seg mot himmelen, hvor mye mer er ikke vår allmektige Fader i stand til å restaurere sine barn som har falt, strevd eller kommet på avveie?

Det spiller ingen rolle hvor fullstendig ødelagt livet vårt kan virke. Det spiller ingen rolle hvor purpurrøde våre synder er, hvor dyp vår bitterhet er, eller hvor ensom, forlatt eller knust vi måtte føle oss. Selv de som er uten håp, som lever i fortvilelse, som har misbrukt sin tillit, oppgitt sin integritet eller vendt seg bort fra Gud, kan gjenoppbygges. Med unntak av de sjeldne fortapelsens sønner, finnes intet liv så knust at det ikke kan gjenopprettes.

Evangeliets gledelige nyhet er denne: På grunn av den evige plan for lykke som vår kjærlige himmelske Fader har tilveiebragt, og ved Jesu Kristi altomfattende forsoning, kan vi ikke bare bli forløst fra vår falne tilstand og bli gjenopprettet til renhet, men vi kan også overgå vår jordiske fatteevne og bli arvinger til det evige liv og få del i Guds ubeskrivelige herlighet.

Lignelsen om det bortkomne får

Under Frelserens virke mislikte de religiøse lederne på hans tid at Jesus tilbragte tid med folk som de hadde gitt merkelappen “syndere”.

For dem kunne det kanskje se ut som han tolererte eller gikk god for syndig oppførsel. Kanskje de trodde at den beste måten å hjelpe syndere å omvende seg på, var ved å fordømme, latterliggjøre og vanære dem.

Da Frelseren oppfattet hva fariseerne og de skriftlærde tenkte, fortalte han en historie:

“Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?

Og når han har funnet den, legger han den på sine skuldre og er veldig glad.”²

I århundrenes løp har denne lignelsen tradisjonelt blitt tolket som en oppfordring til å gjøre noe for å bringe tilbake det bortkomne fåret og strekke oss ut til de villfarne. Selv om dette absolutt er på sin plass og godt, lurer jeg på om det ikke ligger noe mer bak.

Er det mulig at Jesu hensikt først og fremst var å undervise om den gode hyrdes arbeid?

Er det mulig at han vitnet om Guds kjærlighet til sine villfarne barn?

Er det mulig at Frelserens budskap var at Gud er fullstendig oppmerksom på dem som har kommet bort – og at han vil finne dem, strekke seg ut til dem og redde dem?

Hvis det er slik, hva må fåret gjøre for å kvalifisere seg til denne guddommelige hjelp?

Må fåret vite hvordan den bruker en komplisert sekstant til å beregne koordinatene? Må den være i stand til å bruke en GPS til å definere sin posisjon? Trenger den kompetanse til å lage en app som vil tilkalle hjelp? Trenger fåret anbefalinger fra en garantist før den gode hyrde vil komme den til unnsetning?

Nei. Absolutt ikke! Fåret er verdig til guddommelig redning ganske enkelt fordi det er elsket av den gode hyrde.

For meg er lignelsen om det bortkomne får noen av de mest håpefulle vers i all hellig skrift.

Vår Frelser, den gode hyrde, kjenner og elsker oss. Han kjenner og elsker dere.

Han vet når dere har kommet bort, og han vet hvor dere er. Han kjenner deres sorg. Deres stille bønner. Deres frykt. Deres tårer.

Det spiller ingen rolle hvordan dere kom bort – om det var på grunn av deres egne dårlige valg eller omstendigheter utenfor deres kontroll.

Det som betyr noe, er at dere er hans barn. Og at han elsker dere. Han elsker sine barn.

Fordi han elsker dere, vil han finne dere. Han vil legge dere på sine skuldre og glede seg. Og når han kommer hjem med dere, vil han si til alle og enhver: “Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.”³

Hva må vi gjøre?

Dere tenker kanskje: Hva er haken? Jeg må da vel gjøre mer enn bare å vente på å bli reddet.

Selv om vår kjærlige Fader ønsker at alle hans barn skal komme tilbake til ham, vil han ikke tvinge noen til himmelen.⁴ Gud vil ikke redde oss mot vår vilje.

Hva må vi så gjøre?

Hans invitasjon er enkel:

“Vend om til meg.”⁵

“Kom til meg.”⁶

“Hold dere nær til meg, og jeg vil holde meg nær til dere.”⁷

Det er slik vi viser ham at vi ønsker å bli reddet.

Det krever litt tro. Men fortvil ikke. Hvis dere ikke klarer å mønstre tro akkurat nå, begynn med håp.

Hvis dere ikke kan si at dere vet at Gud finnes, kan dere håpe at han gjør det. Dere kan ønske å tro.⁸ Det er nok til å begynne med.

Så handler dere i tråd med dette håpet og strekker dere ut til vår himmelske Fader. Gud vil gi sin kjærlighet til dere, og hans arbeid med å redde og forvandle vil begynne.

Etter hvert vil dere se hans hånd i deres liv. Dere vil føle hans kjærlighet. Og ønsket om å vandre i hans lys og følge hans vei vil vokse for hvert skritt dere tar, i tro.

Vi kaller disse skrittene i tro for “lydighet”.

Det er ikke et populært ord nå til dags. Men lydighet er et verdsatt begrep i Jesu Kristi evangelium, fordi vi vet at “hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser”.⁹

Etter hvert som vi vokser i tro, må vi også vokse i trofasthet. Tidligere siterte jeg en tysk forfatter som sørget over ødeleggelsen av Dresden. Han skrev også ordene “Es gibt nichts Gutes, ausser: Man tut es.” For dem som ikke snakker det celestiale språk, kan dette oversettes med: “Det finnes ikke noe godt med mindre man gjør det.”¹⁰

Dere og jeg kan snakke svært veltalende om åndelige ting. Vi kan imponere folk med vår skarpe intellektuelle tolkning av religiøse emner. Vi kan snakke henrykt om religion og “drømme om himmelens hjem”.¹¹ Men hvis vår tro ikke endrer måten vi lever på – hvis våre trosoppfatninger ikke påvirker våre daglige beslutninger – er vår religion forgjeves, og vår tro er, om ikke død, så absolutt ikke frisk, og står i fare for til slutt å ebbe ut.¹²

Lydighet er selve livsnerven i troen. Det er ved lydighet at vi samler lys i vår sjel.

Men noen ganger tror jeg vi misforstår lydighet. Vi kan se på lydighet som et mål i seg selv, snarere enn et middel for å nå et mål. Eller vi kan hamre løs på budenes jernambolt med vår metaforiske hammer av lydighet i et forsøk på å forme dem vi er glad i, ved stadig oppvarming og gjentatt hamring, til en helligere, himmelsk materie.

Det finnes utvilsomt tider da vi trenger et strengt kall til omvendelse. Det finnes sikkert noen som bare kan nås på denne måten.

Men det finnes kanskje en annen metafor som kan forklare hvorfor vi adlyder Guds bud. Kanskje er ikke lydighet først og fremst prosessen med å bøye, vri og hamre vår sjel til noe vi ikke er. Det er snarere prosessen som hjelper oss å oppdage hva vi egentlig er laget av.

Vi er skapt av den allmektige Gud. Han er vår himmelske Fader. Vi er bokstavelig talt hans åndebarn. Vi er laget av overjordisk materiale som er ytterst dyrebart og svært raffinert, og dermed bærer vi i oss guddommelighetens materiale.

Her på jorden blir imidlertid våre tanker og handlinger belemret med det som er fordervet, vanhellig og urent. Verdens støv og urenhet tilsmusser vår sjel, noe som gjør det vanskelig å oppfatte og huske vår fødselsrett og hensikt.

Men alt dette kan ikke forandre hvem vi egentlig er. Vår natur er fortsatt grunnleggende guddommelig. Og i samme øyeblikk som vi velger å vende vårt hjerte til vår kjære Frelser og setter foten på disippelens vei, skjer det noe mirakuløst. Guds kjærlighet fyller vårt hjerte, sannhetens lys fyller vårt sinn, vi begynner å miste lysten til å synde, og vi ønsker ikke lenger å vandre i mørke.¹³

Vi ser ikke på lydighet som en straff, men som en frigjørende vei til vår guddommelige fremtid. Og gradvis begynner denne jordens forgjengelighet, støv og begrensninger å falle bort. Til slutt kommer den kostelige, evige ånd av det himmelske vesen i oss til syne, og vi utstråler godhet av natur.

Du er verdig til å reddes

Mine kjære brødre og søstre, mine kjære venner, jeg vitner om at Gud ser oss slik vi virkelig er – og i hans øyne er vi verdige til å reddes.

Dere kan føle at livet deres ligger i ruiner. Dere har kanskje syndet. Dere er kanskje redde, sinte, sørgende eller forpint av tvil. Men akkurat som den gode hyrde finner sine bortkomne får, hvis dere bare vil oppløfte deres hjerte til verdens Frelser, vil han finne dere.

Han vil redde dere.

Han vil løfte dere opp og legge dere på sine skuldre.

Han vil bære dere hjem.

Hvis jordiske hender kan forvandle skrot og ruiner til et vakkert gudshus, så kan vi føle trygghet og ha tillit til at vår kjærlige himmelske Fader kan og vil gjenoppbygge oss. Hans plan er å bygge oss opp til noe langt større enn det vi var – langt større enn noe vi kan forestille oss. For hvert skritt i tro på disippelens vei, kan vi vokse til de personer av evig herlighet og uendelig glede som vi var ment å bli.

Dette er mitt vitnesbyrd, min velsignelse og min ydmyke bønn, i vår Herre Jesu Kristi hellige navn. Amen.