Tror jeg?
Av Bonnie L. Oscarson
Unge kvinners øverste president
Hvis disse tingene er sanne, har vi det største budskap om håp og hjelp som verden noensinne har kjent til.
Den 30. mars, for bare et år siden, ble to år gamle Ethan Carnesecca fra American Fork i Utah innlagt på sykehus med lungebetennelse og væske rundt lungene. To dager senere hadde tilstanden hans blitt så alvorlig at han måtte flys med helikopter til Primary Children’s Hospital i Salt Lake City. Hans bekymrede mor Michele fikk lov til å sitte i forsetet og bli med sønnen sin. Hun fikk et headset slik at hun kunne kommunisere med de andre i helikopteret. Hun kunne høre førstehjelperne arbeide på sin syke lille gutt, og siden hun var pediatrisk sykepleier selv, visste Michele nok til å forstå at Ethan var i alvorlige vanskeligheter.
I dette avgjørende øyeblikket la Michele merke til at de fløy rett over Draper Utah tempel. Fra luften så hun ut over dalen og kunne også se Jordan River tempel, Oquirrh Mountain tempel og til og med Salt Lake tempel i det fjerne. En tanke slo henne: “Tror du det eller ikke?”
Hun sier om denne opplevelsen:
“Jeg hadde lært om templets velsignelser og [at] ‘familier er evige’ i Primær og i Unge kvinner. Jeg delte budskapet om familier med de gode menneskene i Mexico på min misjon. Jeg er beseglet til min evige ledsager for tid og all evighet i templet. Jeg har holdt leksjoner om familier som leder i Unge kvinner, og jeg har fortalt mine barn historier om evige familier på familiens hjemmeaften. Jeg VISSTE det, men TRODDE jeg det? Svaret kom like raskt som spørsmålet dukket opp i tankene mine: Ånden bekreftet for mitt hjerte og sinn det jeg allerede visste – jeg TRODDE det!
I samme øyeblikk utøste jeg mitt hjerte i bønn til min himmelske Fader og takket ham for den kunnskap og tro jeg hadde om at familier virkelig er evige. Jeg takket ham for hans Sønn Jesus Kristus som gjorde det hele mulig. Jeg takket ham for min sønn, og jeg lot min himmelske Fader vite at om han trengte å bringe min lille Ethan til hans himmelske hjem, var det i orden. Jeg stolte fullstendig på min himmelske Fader, og jeg visste at jeg ville få se Ethan igjen. Jeg var så takknemlig for at jeg i en krisesituasjon hadde kunnskap OG tro på at evangeliet var sant. Jeg følte fred.”1
Ethan tilbragte mange uker på sykehuset og fikk medisinsk behandling av spesialister. Hans nærmestes bønner, faste og tro, kombinert med denne pleien, gjorde ham i stand til å forlate sykehuset og komme hjem til familien. Han er sunn og frisk i dag.
Dette avgjørende øyeblikket for Michele bekreftet for henne at det hun hadde lært hele sitt liv, var mer enn bare ord. Det er sant.
Blir vi noen ganger så vant til de velsignelser vi har fått som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, at vi ikke fullt ut klarer å forstå hvor mirakuløst og stort det er å være en disippel i Herrens sanne kirke? Er vi noensinne skyldig i å være likeglad med hensyn til den største gaven vi kan tilbys i dette liv? Frelseren selv sa: “Hvis du holder mine bud og holder ut til enden, skal du få evig liv som er den største av alle Guds gaver.”2
Vi tror at denne kirken er mer enn bare et godt sted å gå på søndager og å lære å bli et godt menneske. Det er mer enn bare en flott kristen forening hvor vi kan omgås mennesker av god moralsk anseelse. Det er ikke bare et knippe gode grunntanker som foreldre kan lære sine barn hjemme, slik at de kan bli ansvarlige, hyggelige mennesker. Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er uendelig mye mer enn alt dette.
Tenk et øyeblikk på de dyptgripende påstandene vi fremsetter som religion. Vi tror at den samme kirken som Jesus Kristus opprettet mens han var på jorden, har blitt gjenopprettet av en profet kalt av Gud i vår tid, og at våre ledere har den samme kraft og myndighet til å handle i Guds navn som oldtidens apostler hadde. Det kalles Guds prestedømme. Vi hevder at vi ved denne gjengitte myndighet kan motta frelsende ordinanser som dåp, og ha Den hellige ånds rensende og foredlende gave med oss til enhver tid. Vi har apostler og profeter som leder og veileder denne kirken ved hjelp av prestedømsnøkler, og vi tror at Gud taler til sine barn gjennom disse profetene.
Vi tror også at denne prestedømskraften gjør det mulig å inngå pakter og motta ordinanser i hellige templer, som en dag vil gjøre oss i stand til å vende tilbake til Guds nærhet og bo hos ham for evig. Vi hevder også at familier ved denne kraft kan bli forenet for evigheten når par inngår den nye og evige ekteskapspakt i hellige bygninger som vi tror er Guds hus i bokstavelig forstand. Vi tror at vi kan motta disse frelsende ordinansene, ikke bare for oss selv, men også for våre forfedre som levde på jorden uten å ha muligheten til å delta i disse nødvendige frelsende ordinansene. Vi tror at vi kan utføre ordinanser for våre forfedre som stedfortredere i disse samme hellige templene.
Vi tror at vi gjennom en profet og ved Guds kraft har mottatt ytterligere hellig skrift som føyer sitt vitnesbyrd til Bibelens om at Jesus Kristus er verdens Frelser.
Vi hevder at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er Guds rike og den eneste sanne kirke på jorden. Den heter Jesu Kristi Kirke fordi han står som overhode. Det er hans kirke, og alt dette er mulig på grunn av hans sonoffer.
Vi tror ikke disse særtrekkene er å finne noe annet sted eller i noen annen organisasjon i verden. Så gode og oppriktige som andre religioner og kirkesamfunn enn er, har ingen av dem myndighet til å gi de frelsende ordinanser som er tilgjengelig i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Vi har kunnskap om disse tingene, men tror vi dem? Hvis disse tingene er sanne, har vi det største budskap om håp og hjelp som verden noensinne har kjent til. Å tro dem har evig betydning for oss og for dem vi elsker.
For å tro må vi få evangeliet fra hodet og inn i hjertet! Det er mulig for oss å bare utføre de ytre handlinger ved å etterleve evangeliet, fordi det er forventet eller fordi det er den kulturen vi har vokst opp i, eller fordi det er en vane. Noen har kanskje ikke opplevd det kong Benjamins folk følte etter hans overbevisende preken: “De ropte alle med én røst og sa: Ja, vi tror alle de ord som du har talt til oss, og vi vet også at de er pålitelige og sanne på grunn av Den Allmektige Herres Ånd som har bevirket en stor forandring i oss – eller i våre hjerter – så vi ikke har lyst til å gjøre ondt mer, men til stadig å gjøre godt.”3
Vi trenger alle å prøve å få vårt hjerte og vår natur endret slik at vi ikke lenger ønsker å følge verdens levemåte, men å behage Gud. Sann omvendelse er en prosess som foregår over en periode, og innebærer villighet til å utøve tro. Den kommer når vi gransker Skriftene istedenfor Internett. Den kommer når vi er lydige mot Guds bud. Omvendelse kommer når vi hjelper menneskene rundt oss. Den kommer når vi ber oppriktig, besøker templet regelmessig og trofast utfører våre gudgitte ansvarsoppgaver. Det krever konsekvent og daglig innsats.
Jeg blir ofte spurt: “Hva er den største utfordringen vår ungdom står overfor i dag?” Jeg svarer at jeg tror det er den alltid tilstedeværende påvirkningen fra “den store og rommelige bygningen” i deres liv.4 Hvis Mormons bok ble skrevet spesielt for vår tid, kan vi ikke overse relevansen for oss alle av budskapene i Lehis syn om livets tre og innflytelsen fra dem som peker fingre og spotter fra den store og rommelige bygningen.
Det mest hjerteskjærende for meg er beskrivelsen av dem som allerede har kjempet seg gjennom den mørke tåken på den snevre og smale sti, klamret seg til jernstangen, nådd sitt mål og har begynt å smake på den rene og velsmakende frukten på livets tre. Da sier Skriftene at de pent kledde menneskene i den store og rommelige bygningen “hånte og pekte fingre mot dem som hadde kommet og som spiste av frukten.
Og da de hadde spist av frukten, skammet de seg på grunn av dem som spottet dem, og de falt fra, gikk inn på forbudte stier og ble borte.”5
Disse versene beskriver dem av oss som allerede har Jesu Kristi evangelium i vårt liv. Enten vi ble født inn i den eller måtte kjempe oss gjennom den mørke tåken for å finne den, har vi smakt av denne frukten, som er “meget verdifull og [svært] ønskelig”6 og kan gi oss evig liv, “den største av alle Guds gaver”. Vi må bare fortsette å nyte og ikke ense dem som gjør narr av våre trosoppfatninger eller dem som har lyst til å så tvil eller dem som finner feil ved Kirkens ledere og lære. Det er et valg vi gjør daglig – å velge tro fremfor tvil. Eldste M. Russell Ballard har oppfordret oss: “Hold dere i båten, bruk redningsvest, og hold fast med begge hender.”7
Som medlemmer av Herrens sanne kirke er vi allerede i båten. Vi trenger ikke å lete gjennom verdens filosofier etter sannheten som vil gi oss trøst, hjelp og veiledning til å komme oss trygt gjennom livets prøvelser – vi har den allerede! Akkurat slik Ethans mor kunne granske sine rotfestede trosoppfatninger og frimodig erklære i en krise: “Jeg tror det,” kan også vi!
Jeg bærer vitnesbyrd om at vårt medlemskap i Herrens rike er en gave av uvurderlig verdi. Jeg vitner om at de velsignelser og den fred Herren har i vente for dem som er lydige og trofaste, overgår alt som menneskesinnet kan fatte. Jeg bærer dette vitnesbyrd i Jesu Kristi navn. Amen.