Fedre
Av eldste D. Todd Christofferson
i De tolv apostlers quorum
Jeg fokuserer i dag på det gode som menn kan gjøre i den viktigste funksjon en mann kan ha – som ektemann og far.
Jeg taler i dag om fedre. Fedre er avgjørende i den guddommelige plan for lykke, og jeg ønsker å gi oppmuntring til dem som strever med å utføre dette kallet godt. Å berømme og oppmuntre farskap og fedre er ikke å bringe skam over eller se bort fra noen. Jeg fokuserer i dag ganske enkelt på det gode som menn kan gjøre i den viktigste funksjon en mann kan ha – som ektemann og far.
David Blankenhorn, forfatter av Fatherless America, har sagt: “I dag er det amerikanske samfunn fundamentalt splittet og ambivalent med hensyn til farskap. Noen tenker ikke engang over det. Andre blir fornærmet av det. Andre, herunder mer enn noen få familieforskere, forsømmer det eller forakter det. Mange andre er ikke spesielt imot det, men de er heller ikke spesielt opptatt av det. Mange skulle ønske vi kunne ta hensyn til det, men mener at vårt samfunn rett og slett ikke lenger kan eller vil.”1
Som kirkesamfunn tror vi på fedre. Vi tror på “idealet om mannen som setter familien først”.2 Vi tror at “etter guddommelig forordning skal fedre presidere over sin familie i kjærlighet og rettferdighet, og de er ansvarlige for å sørge for livets nødvendigheter og beskyttelse for sin familie”.3 Vi tror at i deres utfyllende familieplikter, “er fedre og mødre forpliktet til å hjelpe hverandre som likeverdige partnere.”4 Vi mener at fedre slett ikke er overflødige, men unike og uerstattelige.
Noen ser farsrollens nytte i et samfunnsperspektiv, noe som knytter menn til sitt avkom, driver dem til å være gode borgere og tenke på andres behov, og supplerer “mors investering i barn med fars investering i barn… Kort sagt er nøkkelen for menn å være fedre. Nøkkelen for barn er å ha fedre. Nøkkelen for samfunnet er å skape fedre.”5 Selv om disse hensynene utvilsomt er sanne og viktige, vet vi at farskap er mye mer enn en samfunnskonstruksjon eller et produkt av evolusjonen. Rollen som far er av guddommelig opprinnelse fra og med en Fader i himmelen, og i denne jordiske tilværelse, med far Adam.
Det fullkomne, guddommelige uttrykk for farskap er vår himmelske Fader. Hans karakter og egenskaper omfatter overveldende godhet og fullkommen kjærlighet. Hans gjerning og herlighet er hans barns utvikling, lykke og evige liv.6 Fedre i denne falne verden kan ikke sammenlignes med Majesteten i det høye, men på sitt beste prøver de å etterligne ham, og de arbeider virkelig i hans verk. De blir hedret med en bemerkelsesverdig og tankevekkende tillit.
Farskapet utsetter oss menn for våre egne svakheter og vårt behov for å forbedre oss. Farskap krever offer, men det er en kilde til makeløs tilfredsstillelse og glede. Igjen er det fremste forbilde vår himmelske Fader, som elsket oss, sine åndebarn, så høyt at han ga oss sin enbårne Sønn for vår frelse og opphøyelse.7 Jesus sa: “Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.”8 Fedre viser den slags kjærlighet når de legger ned sitt liv dag etter dag når de arbeider for å forsørge sin familie.
Kanskje det mest grunnleggende arbeidet en far kan gjøre, er å vende sine barns hjerte til deres himmelske Fader. Hvis en far ved sitt eksempel og sine ord kan vise hvordan troskap til Gud ser ut i hverdagen, vil denne faren ha gitt sine barn nøkkelen til fred i dette liv og evig liv i den kommende verden.9 En far som leser Skriftene for og sammen med sine barn, gjør dem kjent med Herrens røst.10
I Skriftene finner vi en gjentatt vektlegging av foreldrenes plikt til å undervise sine barn:
“Og videre, i den grad foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder…
Og de skal også lære sine barn å be og vandre rettskaffent for Herren.”11
I 1833 refset Herren medlemmene av Det første presidentskap fordi de ikke hadde viet nok oppmerksomhet til å undervise sine barn. Til den ene sa han nærmere bestemt: “Du har ikke lært dine barn lys og sannhet ifølge budene, og den onde har ennå makt over deg, og dette er grunnen til din lidelse.”12
Fedre skal undervise hver generasjon om Guds lov og gjerninger på nytt. Som salmisten sa:
“Han har reist et vitnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre for sine barn,
for at den kommende slekt, de barn som skulle bli født, skulle lære å kjenne dem, så de igjen kunne stå fram og fortelle dem for sine barn.
Slik skulle de sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.”13
Å undervise i evangeliet er så absolutt en felles plikt for fedre og mødre, men Herren er tydelig på at han forventer at fedre leder an i å gjøre det til en høy prioritet. (Og la oss huske at uformelle samtaler mens vi arbeider og leker sammen, og å lytte, er viktige elementer i undervisning.) Herren forventer at fedre former sine barn, og barn ønsker og trenger et forbilde.
Selv var jeg velsignet med en eksemplarisk far. Jeg husker at da jeg var rundt 12 år gammel, var far kandidat til bystyret i vårt nokså lille samfunn. Han gjennomførte ingen omfattende valgkamp – alt jeg husker, er at pappa fikk mine brødre og meg til å dele ut flygeblader fra dør til dør, som oppfordret folk til å stemme på Paul Christofferson. Det var mange voksne jeg leverte et flygeblad til, som bemerket at Paul var en god og ærlig mann, og at de ikke ville ha noe problem med å stemme på ham. Mitt unge guttehjerte svulmet av stolthet over far. Det ga meg selvtillit og et ønske om å følge i hans fotspor. Han var ikke fullkommen – det er ingen – men han var rettskaffen og god og et eksempel for en sønn å strekke seg etter.
Disiplinering og irettesettelse er en del av undervisningen. Paulus sa: “For den Herren elsker, den tukter han.”14 Men ved disiplinering må en far utvise særlig aktsomhet så det ikke finnes noe som kan minne om overgrep. Overgrep er aldri berettiget. Når en far gir irettesettelse, må hans motivasjon være kjærlighet og hans veiledning Den hellige ånd:
“Irettesett i tide, klart og tydelig når Den Hellige Ånd tilskynder, og vis deretter større kjærlighet mot den som du har irettesatt, for at han ikke skal betrakte deg som sin fiende,
så han kan vite at din trofasthet er sterkere enn dødens bånd.”15
Disiplinering i det guddommelige mønster handler ikke så mye om å straffe som om å hjelpe en man er glad i, på veien til selvbeherskelse.
Herren har sagt at “alle barn har krav på underhold av sine foreldre inntil de er myndige”.16 Å forsørge er en hellig aktivitet. Å forsørge familien, selv om det vanligvis medfører tid borte fra familien, er ikke uforenlig med farskap – det er avgjørende for å være en god far. “Arbeid og familie er overlappende områder.”17 Dette rettferdiggjør naturligvis ikke en mann som forsømmer sin familie for karrieren, eller på den andre ytterligheten, en som ikke vil anstrenge seg og er tilfreds med å legge ansvaret på andre. Husk kong Benjamins ord:
“Dere vil ikke tillate at deres barn går sultne eller nakne, heller ikke vil dere tillate at de overtrer Guds lover og slåss og tretter med hverandre…
Men dere vil lære dem å vandre på sannhetens og sindighetens veier, dere vil lære dem å elske hverandre og tjene hverandre.”18
Vi er klar over smerten til menn som ikke klarer å finne måter og muligheter som er tilstrekkelig til å forsørge sin familie. Det er ingen skam for dem som på et gitt tidspunkt, til tross for sin beste innsats, ikke klarer å oppfylle alle en fars plikter og funksjoner. “Uførhet, død eller andre forhold kan nødvendiggjøre individuell tilpasning. Andre slektninger skulle gi sin støtte når det er behov for det.”19
Å elske sine barns mor – og vise denne kjærligheten – er to av de beste tingene en far kan gjøre for sine barn. Dette bekrefter og styrker det ekteskapet som er grunnlaget for deres familieliv og sikkerhet.
Noen menn er enslige fedre, fosterfedre eller stefedre. Mange av dem anstrenger seg og gjør sitt aller beste i en ofte vanskelig rolle. Vi hedrer dem som gjør alt som kan gjøres i kjærlighet, tålmodighet og selvoppofrelse for å dekke den enkeltes og familiens behov. Vi må ikke glemme at Gud selv betrodde en fosterfar med sin enbårne Sønn. Utvilsomt går litt av æren til Josef for den kjensgjerning at da Jesus vokste, “gikk [han] frem i visdom og alder og i velvilje hos Gud og mennesker.”20
På grunn av død, oppgivelse eller skilsmisse er det dessverre noen barn som ikke har en far som bor sammen med seg. Noen kan ha fedre som er fysisk tilstede, men følelsesmessig fraværende eller på andre måter uoppmerksomme eller lite støttende. Vi oppfordrer alle fedre til å gjøre det bedre og bli bedre. Vi ber media og underholdningskanaler om å skildre hengivne og dyktige fedre som virkelig elsker sin hustru og veileder sine barn på intelligent vis, istedenfor rotekoppene og bajasene, eller “gutta som skaper trøbbel”, slik fedre altfor ofte fremstilles.
Til barn i en vanskelig familiesituasjon sier vi: Dette gjør ikke dere noe mindre. Utfordringer er til tider en indikasjon på Herrens tillit til dere. Han kan hjelpe dere, direkte og gjennom andre, å takle det dere står overfor. Dere kan bli den generasjonen, kanskje den første i deres familie, der guddommelige mønstre som Gud har fastsatt for familier, virkelig tar form og velsigner alle generasjoner etter dere.
Unge menn, med tanke på den rollen dere vil ha som forsørger og beskytter, ber vi dere forberede dere nå ved å være flittige på skolen, og planlegge videre utdannelse. Utdannelse, enten ved et universitet, en yrkesrettet skole, læretid eller et lignende program, er nøkkelen til å utvikle de ferdigheter og evner dere trenger. Benytt anledninger til å omgås med folk i alle aldre, også barn, og lær å utvikle sunne og givende forhold. Det betyr vanligvis å snakke ansikt til ansikt med mennesker, og noen ganger gjøre ting sammen, ikke bare å perfeksjonere SMS-ferdighetene deres. Lev slik at dere som mann vil bringe renhet til deres ekteskap og deres barn.
Til hele den oppvoksende generasjon sier vi: Uansett hvordan dere rangerer deres egen far på skalaen bra, bedre, best (og jeg antar rangeringen stiger etter hvert som dere blir eldre og klokere), bestem dere for å gjøre ære på ham og deres mor ved deres eget liv. Husk en fars lengsel og håp som uttrykt av Johannes: “Større glede har jeg ikke enn dette at jeg hører mine barn vandrer i sannheten.”21 Deres rettskaffenhet er den største heder noen far kan motta.
Til mine brødre, fedre i denne kirken, sier jeg: Jeg vet at dere gjerne skulle vært en mer fullkommen far. Jeg vet at jeg skulle ønske jeg var det. Men til tross for våre begrensninger, la oss gå fremover. La oss legge til side de overdrevne forestillingene om individualisme og selvstendighet i dagens kultur, og tenke først på andres lykke og velbefinnende. Til tross for vår utilstrekkelighet, vil vår himmelske Fader visselig foredle oss og få våre enkle anstrengelser til å bære frukt. Jeg blir oppmuntret av en historie som sto i New Era for noen år siden. Forfatteren fortalte følgende:
“Da jeg var ung, bodde vår lille familie i en ett-roms leilighet i andre etasje. Jeg sov på sofaen i stuen…
Far, en stålarbeider, dro svært tidlig på jobb hver dag. Hver morgen brettet han dynen rundt meg og stoppet opp et øyeblikk. Jeg halvsov da jeg følte at far sto ved siden av sofaen og så på meg. Da jeg sakte våknet, syntes jeg det var pinlig å ha ham der. Jeg prøvde å late som jeg fremdeles sov… Jeg fant ut at da han sto ved siden av sengen min, ba han med all oppmerksomhet, energi og fokus – for meg.
Hver morgen ba pappa for meg. Han ba om at jeg måtte ha en god dag, at jeg måtte være trygg, at jeg måtte lære og forberede meg til fremtiden. Og siden han ikke kunne være sammen med meg før mot kvelden, ba han for lærerne og vennene som jeg skulle være sammen med den dagen…
I begynnelsen forsto jeg egentlig ikke hva pappa gjorde disse morgenene da han ba for meg. Men da jeg ble eldre, begynte jeg å føle hans kjærlighet og interesse for meg og alt jeg gjorde. Det er et av mine beste minner. Det var ikke før mange år senere, etter at jeg var gift og hadde egne barn, og gikk inn på rommene deres mens de sov og ba for dem, at jeg forsto fullt ut hva far følte for meg.”22
Alma vitnet for sin sønn:
“Se, jeg sier til deg at det er [Kristus] som visselig skal komme… Ja, han kommer for å forkynne det glade budskap om frelse til sitt folk.
Og nå, min sønn, dette var den tjenestegjerning du var kalt til, å forkynne dette glade budskap til dette folk for å berede deres sinn – eller rettere sagt … så de kan berede sine barns sinn til å høre ordet ved hans komme.”23
Dette er fedres tjenestegjerning i dag. Måtte Gud velsigne og gjøre dem i stand til det, i Jesu Kristi navn. Amen.