I morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere

Av eldste Jeffrey R. Holland

i De tolv apostlers quorum

Fortsett å vise kjærlighet. Fortsett å prøve. Ha tillit. Ha tro. Fortsett å vokse. Himmelen heier på dere i dag, i morgen og for evig.

Brødre og søstre, har dere noen anelse – har dere det minste begrep om – hvor høyt vi elsker dere? I 10 timer følger dere med, med blikket festet på det ene ansiktet etter det andre ved denne talerstolen, men i de samme 10 timene sitter vi bak denne talerstolen og følger med dere. Dere gleder oss til innerst i sjelen, enten det gjelder de 21 000 her i Konferansesenteret, eller forsamlingene i møtehus og kirkesaler, eller ikke minst i de millioner av hjem rundt om i verden, kanskje samlet rundt familiens dataskjerm. Her er dere, og der er dere, i time etter time, i deres beste søndagsklær, og gjør deres beste. Dere synger og dere ber. Dere lytter og dere tror. Dere er denne kirkens mirakel. Og vi er glad i dere.

Vi har hatt nok en bemerkelsesverdig generalkonferanse. Vi har blitt særlig velsignet ved president Thomas S. Monsons tilstedeværelse og profetiske budskap. President, vi er glad i deg, vi ber for deg, vi takker deg, og fremfor alt, vi oppholder deg. Vi er takknemlig for å ha blitt undervist av deg, dine fantastiske rådgivere og så mange av våre andre flotte mannlige og kvinnelige ledere. Vi har hørt enestående musikk. Vi har blitt innstendig bedt for og oppfordret. Herrens ånd har virkelig vært her i rikt monn. Det har vært en inspirerende helg på alle måter.

Men jeg ser et par problemer. Det ene er at jeg er den eneste personen som står mellom dere og iskremen dere alltid har klar ved avslutningen av generalkonferansen. Det andre mulige problemet er fanget i dette bildet jeg så på Internett nylig.

Unnskyld til alle barna som nå gjemmer seg under sofaen, men det er jo slik at ingen av oss ønsker at morgendagen eller dagen deretter skal ødelegge de fantastiske følelsene vi har hatt denne helgen. Vi ønsker å holde fast ved de åndelige tilskyndelsene vi har mottatt, og de inspirerte læresetningene vi har hørt. Det er imidlertid uunngåelig at vi, etter himmelske øyeblikk i vårt liv, av nødvendighet må vende tilbake til jorden, for å si det slik, hvor noen ganger mindre enn ideelle omstendigheter igjen møter oss.

Forfatteren av Hebreerne advarte oss mot dette da han skrev: “Tenk nå tilbake på den første tid – den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse.”¹ De kamper og lidelser som kommer etter å ha blitt opplyst, kan komme på mange måter, og de kan komme til oss alle. Enhver misjonær som noensinne har virket, har visselig snart innsett at livet ute på marken ikke ville bli helt som den spesielle atmosfæren ved misjonæropplæringssenteret. Det samme gjelder oss alle etter en god sesjon i templet eller et spesielt åndelig nadverdsmøte.

Husk at da Moses kom ned fra sin bemerkelsesverdige opplevelse på Sinai-fjellet, oppdaget han at folket hadde “gjort en skammelig ting” og “allerede [hadde] veket av”.² Der var de ved foten av fjellet, travelt opptatt med å støpe en gullkalv for å tilbe, i samme stund som Jehova, på toppen av fjellet, hadde sagt til Moses: “Du skal ikke ha andre guder foruten meg,” og “Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde.”³ Moses var ikke fornøyd med sin flokk omvandrende israelitter den dagen!

Under sitt jordiske virke tok Jesus Peter, Jakob og Johannes med seg til Forklarelsens berg, hvor Skriftene sier at “hans ansikt skinte som solen, og hans klær ble hvite som lyset”.⁴ Himmelen åpnet seg, oldtidsprofeter kom, og Gud Faderen talte.

Hva finner Jesus når han kommer ned fra fjellet etter slik en himmelsk opplevelse? Det første han så var at disiplene og deres motstandere kranglet om en mislykket velsignelse som var gitt til en ung gutt. Så prøvde han å overbevise De tolv – uten hell, viser det seg – om at han snart skulle bli overlatt til lokale ledere som skulle drepe ham. Så nevnte noen at han skyldte en skatt, som umiddelbart ble betalt. Deretter måtte han irettesette noen av brødrene fordi de kranglet om hvem som ville være den største i hans rike. Alt dette fikk ham en gang til å si: “Du vantro og vrange slekt! Hvor lenge skal jeg… tåle dere?”⁵ Han fikk anledning til å stille dette spørsmålet mer enn én gang i løpet av sin tjenestegjerning. Ikke rart han lengtet etter å be i ensomhet på fjelltoppene!

Når vi vet at vi alle må komme ned fra toppopplevelser og forholde oss til livets vanlige omskiftelser, vil jeg gi dere denne oppmuntringen på slutten av generalkonferansen.

For det første, hvis dere i dagene fremover ikke bare ser begrensninger i menneskene rundt dere, men også finner elementer i deres eget liv som ennå ikke er i samsvar med budskapene dere har hørt denne helgen, må dere ikke bli motløse og gi opp. Evangeliet, Kirken og disse storartede halvårlige samlingene er til for å gi håp og inspirasjon. De har ikke til hensikt å ta motet fra dere. Bare motstanderen, alles fiende, vil prøve å overbevise oss om at de idealer som fremsettes på generalkonferansen, er deprimerende og urealistiske, at mennesker egentlig ikke forbedrer seg, at ingen egentlig utvikler seg. Og hvorfor holder Lucifer denne talen? Fordi han vet at han ikke kan forbedre seg, at han ikke kan ha fremgang, at han i verdener uten ende aldri vil ha en lys morgendag. Han er en ulykkelig mann bundet av evige begrensninger, og han vil at også dere skal være ulykkelige. Ikke fall for det. Med den gave som Jesu Kristi forsoning er, og himmelens styrke til å hjelpe oss, kan vi forbedre oss, og det fine med evangeliet er at vi får poeng for å prøve, selv om vi ikke alltid lykkes.

Da det var uenighet i den tidlige kirken om hvem som hadde rett til himmelens velsignelser og hvem som ikke hadde det, sa Herren til profeten Joseph Smith: “Sannelig sier jeg dere, [Guds gaver] er gitt til gavn for dem som elsker meg og holder … mine bud, samt [for dem] som søker å gjøre det.”⁶ Gjett om vi alle er takknemlig for den ekstra klausulen “samt … søker å gjøre det”! Det har vært en livredder, for noen ganger det er alt vi har å gi! Det er en trøst å vite at hvis Gud bare skulle belønne de fullstendig trofaste, ville han ikke hatt mye til distribusjonsliste.

Husk i morgen, og alle dager deretter, at Herren velsigner dem som ønsker å forbedre seg, som ser behovet for bud og prøver å holde dem, som verdsetter Kristus-lignende dyder og gjør sitt aller beste for å tilegne seg dem. Hvis dere snubler i denne anstrengelsen, så gjør alle det. Frelseren er der for å hjelpe dere å stå på videre. Hvis dere faller, kan dere kalle på hans styrke. Rop ut som Alma: “O Jesus … ha barmhjertighet med meg.”⁷ Han vil hjelpe dere å reise dere igjen. Han vil hjelpe dere å omvende dere og reparere det som må repareres, og stå på videre. Snart nok vil dere lykkes slik dere ønsker.

“Hva du enn ønsker av meg, således skal det gå deg,” har Herren erklært…

Sett din lit til den Ånd som leder til å gjøre godt, ja, til å handle rettferdig, til å vandre ydmykt, til å dømme rettferdig…

Da skal du vite [at] hva som helst du ønsker av meg [i] rettferdighet … det skal du få.”⁸

Jeg elsker denne læren! Den sier igjen og igjen at vi kommer til å bli velsignet for vårt ønske om å gjøre godt, mens vi faktisk prøver å være gode. Og det minner oss på at for å kvalifisere oss til disse velsignelsene, må vi se til at vi ikke nekter andre dem. Vi må handle rettferdig, aldri urettferdig. Vi må vandre ydmykt, aldri arrogant, aldri i stolthet. Vi må dømme rettferdig, aldri selvrettferdig og aldri urettferdig.

Mine brødre og søstre, det første og største bud i all evighet er å elske Gud av hele vårt hjerte, og av all makt, sinn og styrke – dette er det første og største bud. Men den første og største sannhet i all evighet er at Gud elsker oss av hele sitt hjerte, og av all makt, sinn og styrke. Denne kjærligheten er evighetens grunnstein, og den skulle være grunnsteinen for vårt daglige liv. Faktisk er det bare med denne forvissningen brennende i vår sjel at vi kan ha trygghet nok til å fortsette å prøve å bli bedre, fortsette å søke tilgivelse for våre synder og fortsette å vise vår neste den samme nåde.

President George Q. Cannon sa en gang: “Uansett hvor alvorlig prøvelsen er, hvor dyp nøden er, hvor stor lidelsen er, vil [Gud] aldri svikte oss. Det har han aldri, og det vil han aldri. Han kan ikke gjøre det. Det er ikke hans karakter [å gjøre det]… Han vil [alltid] stå sammen med oss. Vi kan passere gjennom den brennende ildovn, vi kan passere gjennom dype farvann, men vi skal ikke bli oppslukt eller overveldet. Vi skal komme ut av alle disse prøvelser og vanskeligheter bedre og renere på grunn av dem.”⁹

Med denne majestetiske hengivenheten rungende fra himmelen som den store konstant i livet, rent og fullkomment tilkjennegitt ved vår Herre Jesu Kristi liv, død og forsoning, kan vi unnslippe konsekvensene av både synd og dumhet – vår egen eller andres – uansett hvilken form de måtte ta i vårt daglige liv. Hvis vi gir vårt hjerte til Gud, hvis vi elsker vår Herre Jesus Kristus, hvis vi gjør det beste vi kan for å etterleve evangeliet, vil morgendagen – og alle andre dager – til syvende og sist være fantastiske, selv om vi ikke alltid ser det slik. Hvorfor? Fordi vår himmelske Fader ønsker det! Han ønsker å velsigne oss. Et givende, rikt og evig liv er selve hensikten med hans barmhjertige plan for sine barn! Det er en plan som bygger på sannheten at “alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud”.¹⁰ Så fortsett å vise kjærlighet. Fortsett å prøve. Ha tillit. Ha tro. Fortsett å vokse. Himmelen heier på dere i dag, i morgen og for evig.

“Vet du det ikke, eller har du ikke hørt det?” ropte Jesaja.

“[Gud] gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke…

De som venter på [ham], får ny kraft. De løfter vingene som ørner…

For… Herren… Gud… holder [dem] fast ved [deres] høyre hånd, og … sier til [dem]: Frykt ikke! Jeg hjelper deg.”¹¹

Brødre og søstre, måtte en kjærlig Fader i himmelen velsigne oss i morgen så vi husker det vi har følt i dag. Måtte han velsigne oss med evne til å streve med tålmodighet og utholdenhet mot de idealer vi har hørt forkynt denne konferansehelgen, vel vitende om at hans guddommelige kjærlighet og usvikelige hjelp vil være med oss også når vi strever – nei, vil være med oss særlig når vi strever.

Hvis evangeliets normer synes høye og den personlige utvikling som trengs i dagene fremover, synes utenfor rekkevidde, husk Josvas oppmuntring til sitt folk da de sto overfor en skremmende fremtid. “Hellige dere,” sa han, “for i morgen vil Herren gjøre underfulle ting blant dere.”¹² Jeg gir dere det samme løftet. Det er denne konferansens løfte. Det er denne kirkens løfte. Det er hans løfte som utfører disse undrene, som selv er “Vidunderlig, Rådgiver, Veldig Gud… Fredsfyrste.”¹³ Jeg vitner om ham. Jeg er hans vitne. Og for ham står denne konferansen som et testamente om hans pågående arbeid på denne store og siste dag. I Jesu Kristi navn. Amen.