Eldste Gary E. Stevenson: Et forståelsesfullt hjerte
Av eldste Robert D. Hales
i De tolv apostlers quorum
Nye fotografier med tillatelse fra Kristin Murphy, Deseret News; og Sarah Jane Weaver, Church News
Da Gary Stevenson var omkring 11 år gammel, tok hans far han med på tur. “Jeg hoppet fra stein til stein foran faren min”, minnes han. “Jeg hadde til hensikt å klatre opp på en stor stein og kikke ned. Da jeg klatret mot toppen av kampesteinen, tok han tak i beltet mitt og dro meg ned.
‘Hva er i veien?’ sa jeg, og han svarte, ‘Ikke klatre opp på den steinen. La oss bare holde oss til stien.’ En stund senere da vi var kommet høyere opp på stien og kunne se ned, så vi en klapperslange på toppen av steinen, der den lå og solte seg.
‘Det var derfor jeg dro deg ned,’ forklarte far.
Senere, da vi kjørte hjem, visste jeg at han ventet på at jeg skulle spørre: ‘Hvordan visste du at det var en slange der?’ Han sa, ‘La meg lære deg om Den hellige ånd.’ Vi hadde en improvisert leksjon om rollene Den hellige ånd kan ha i vårt liv: beskytter, trøster, og en som vitner. ‘I dette tilfellet,’ fortalte faren min, ‘beskyttet Den hellige ånd deg gjennom meg. Han advarte meg om å dra deg bort derfra.’”
Denne erfaringen, selv om den var enkel, hjalp eldste Stevenson å forstå at når vi mottar tilskyndelser fra Ånden, skulle de bli forstått og iverksatt. Det var en av mange leksjoner han fikk fra faren sin.
Fantastisk mor, fantastiske mentorer
Fotografier gjengitt med tillatelse fra familien Stevenson, unntatt der annet er oppgitt; t.v.: blomster © tukkata/iStock/Thinkstock; t.h.: fotografi av Logan Utah Tempel av Jarvie Digital
I følge eldste Stevenson var moren hans et eksempel på sann godhet. ‘Hennes forventninger motiverte meg. Nesten alle mine handlinger ble målt opp mot tanken om at jeg ikke ville skuffe min mor.’”
Sammen innførte foreldrene evangeliets prinsipper gjennom familiens hjemmeaften eller andre familieaktiviteter eller samlinger. “De forankret vårt hjem i evangeliets læresetninger. Det var fundamentet i livet vårt,” sier han.
Andre bemerkelsesverdige mentorer veiledet ham også. “Jeg husker i begynnelsen av min opplæring som generalautoritet, at president Henry B. Eyring, førsterådgiver i Det første presidentskap, foreslo vi skulle lage en liste over 20 mennesker som hadde hatt en positiv innflytelse i vårt liv. Jeg tror alle kunne ha nytte av å gjøre en slik øvelse. Det var inspirerende å tenke på alle de gode menn og kvinner som var der for å hjelpe meg, spesielt i min ungdom.”
Beriket av familie og venner
Gary E. Stevenson ble født 6. august 1955, og er oppvokst i Logan, Utah, USA. Foreldrene hans, Evan og Jean Hall Stevenson, fikk fire barn. Gary var barn nummer to og eldste sønn.
“Jeg hadde et nært forhold til min bror og mine søstre. Min eldste søster, Debbie, forventet at jeg skulle gjøre det som var rett. Mine yngre søsken, Merilee og Dough, forventet at jeg skulle være et eksempel. Vi følte alle et ansvar for å leve rettferdig og delta i Kirkens aktiviteter.” Hans utvidede familie hadde også høye forventninger. “For eksempel da mitt eldste søskenbarn dro på misjon, signerte han en todollarseddel og ga den til det neste søskenbarnet som forberdte seg til å dra. Denne todollarseddelen gikk gjennom 16 søskenbarn som utførte misjoner over hele verden, og minnet hver og en om at vi sto sammen om å tjene Herren.”
Venner i prestedømmet ga ham også god innflytelse. “Jeg lærte tidlig i livet hva det betyr å tilhøre et quorum, ikke bare på søndag, men også i nabolaget og på skolen,” sier han. “Det ga meg en følelse av identitet, tilhørighet, brorskap, og tjeneste.” Han husker spesielt at han ledsaget et quorumsmedlem i innsamlingen av fasteoffer fra en søster i menigheten som var lenket til hjemmet, blind, og med liten inntekt. “Til tross for sine omstendigheter, hadde hun alltid en mynt eller to til fasteoffer,” minnes han.
En gave som krever arbeid
Etter uteksamineringen fra videregående skole og en kort periode ved Utah State universitetet, ble eldste Stevenson kalt til å tjene i Japan Fukuoka misjon. “Jeg var engstelig for å lære japansk. Mine bekymringer fortsatte på opplæringssenteret for misjonærer. Allikevel ledet omtrent seks uker, gjentatte bønner og intenst studium meg til en slags fred om at Herren ville velsigne meg til å lære japansk, men ikke uten hardt arbeid. Dette lærte meg at tungemålsgaven er som tro og arbeid og andre av evangeliets prinsipper. Etter at du har gjort alt du kan, blir du begavet med velsignelsen.”
Etter misjonen utviklet eldste Stevenson en lidenskap for Kirkens historie mens han studerte Mormons bok og Lære og pakter, og mens han gravde seg ned i historiske opptegnelser og familiehistorie. Han ble spesielt interessert i Joseph Smith og hans familie, familien Whitmer, Oliver Cowdery, og Martin Harris. Han studerte oversettelsen og publiseringen av de forskjellige utgavene av Mormons bok.
Enda en gang lærte han at tro og hardt arbeid går hånd i hånd. “Ethvert svar til ethvert spørsmål i evangeliet kommer ikke med en gang,” underviser han. “Herren forventer at vi skal lese, studere, grunne og be. Når vi gjør dette med tro og et rettferdig ønske, vil det, med tiden, komme et vitne.”
Gjennom årene har han følt seg spesielt velsignet når han har vært kalt som lærer til Juniorsøndagsskolen, Evangeliets prinsipper, og Unge menn klasser. Disse kallene har gitt ham mulighet til å vitne som sine dype følelser for Skriftenes sannferdighet, en overbevisning som har utviklet seg fra flere års studium.
Tilbake på Utah State universitetet, gikk eldste Stevenson tilbake til sine studier i forrretningsadministrasjon og markedsføring. Han tilbragte lange timer på biblioteket. “Hver gang jeg gikk inn der, ble jeg hilst velkommen med et skilt … som sa, ‘Kjøp forstand for alt ditt gods’ [Ordspråkene 4:7].” Dette skriftstedet ble innprentet i hjertet hans og mange år senere ble det teamet for en andakt han holdt på Brigham Young universitetet.
“Denne forståelsen kommer gjennom studium og bønn i gjensidig avhengighet,” forklarte han ved den anledningen. “Når vi stoler på Herren, vil en større forståelse komme fra ham og inn i hjertet vårt.”1
En Institutt romanse
I løpet av et instituttkurs i Det gamle testamente, traff han Lesa Jean Higley, som hadde flyttet fra California til Idaho og var nå en student ved Utah State. “Læreren spurte Lesa og å rollespille Eva og meg om å spille Satan som fristet henne. På grunn av dette tok det litt tid å overbevise henne om å gå ut med meg,” minnes han med et smil. De gikk ut sammen i litt over et år og deretter giftet de seg i Idaho Falls Idaho Tempel i 1979.
Eldste Stevensons øyne lyser opp når han snakker om Lesa. Han viser til henne som “solskinnet i livet mitt.”2 Søster Stevenson ble uteksaminert med udannelse som husøkonom, underviste i skolen tidlig i ekteskapet, og bidro kontinuerlig frivillig med sin tid og sine talenter til skoler, private og offentlige styrer, organisasjoner, og andre. Eldste Stevenson betrakter imidlertid hennes talenter som husmor til å være hennes største gudgitte gaver. “Hun har en evne til å skape et evangeliesentrert hjem, et trygt og innbydende miljø det Ånden dveler.” Denne evnen, sammen med en dyp forståelse av at sann glede kommer gjennom tjeneste for andre, har velsignet livet til hennes mann, hennes familie, og mange rundt henne.
Eldste og søster Stevenson ble foreldre til fire sønner. “Vi har gledet oss sammen om alt opp gjennom årene,” sier han. “Guttene spilte basketball, fotball, baseball, og tennis. Vi er alle sammen glade i utendørsaktiviteter slik som fire-hjulinger, snøscootere, ski, snowbord, og forskjellig vannsport. Lesa påvirket dem imidlertid også med kulturelle aktiviteter, noe som utviklet seg til glede over musikk og kunst. Og for å bidra med tjeneste til andre i familien, ble det nødvendig at hun dro nytte av ‘hestekreftene’ til guttene.”
Bygging av en bedrift
Eldste Stevensons yrkeskarriere vokste fram fra hans kjærlighet til det asiatiske folket. Da han kom hjem fra misjon, begynte han og noen venner å importere gaveartikler fra Asia. Dette utviklet seg til salg av fitness produkter. I løpet av de neste tre tiår, vokste deres beskjedne forretning til en suksessrikt bedrift som hadde over 2 500 ansatte.
En av de ansatte husker hva som bodde i eldste Stevensons hjerte som forretningsmann. “Vi diskuterte en vanskelig forretningsavgjørelse. Jeg sa at vi måtte forsikre oss om å gjøre det som var lovlig. Han sa til meg at vi måtte ikke bare gjøre det som var lovlig, men også det som var riktig.”
“Å omgi seg med gode prinsipper i forretningslivet er bra for forretningen,” konstaterer eldste Stevenson. “Integritet, hardt arbeid, medfølelse, behandle mennesker med respekt – og samtidig kreve ansvarlighet – er begrep du ikke bare snakker om eller praktiserer på søndagene. De må praktiseres hver dag i uken.”
Ettersom bedriften vokste, økte også etterspørselen etter hans tid. “Jeg var en ung biskop med små barn, som også hadde mange reisedager til Asia hvert år. Faren min kom til meg og sa, ‘Jeg ser at når du er sammen med familien, er du ikke ordentlig sammen med dem. Jeg er redd det kan bety at når du er på jobb, så er du ikke helt fokusert der, og når du utøver ditt kall som biskop, er du kanskje bekymret for jobben eller familien. Du trenger større balanse i livet ditt.’”
Dette rådet fikk stor betydning. Eldste Stevenson sier, “Jeg lærte at det er viktig å vedlikeholde balansen mellom familie, yrkesliv, og kall i Kirken, og sikre at du tar vare på deg selv også.”
Kalt til å tjene – igjen og igjen
En ansett leder i forretningslivet oppmuntret en gang eldste Stevenson til å “lære, tjene penger og yte tjeneste.” I 2004 ble “yte tjeneste” delen satt på prøve da både eldste Stevenson og hans forretningspartner gjennom mange år, Scott Watterson, ble kalt til å tjene som misjonspresidenter. De følte at de måtte forklare til forskjellige berørte parter og kunder hvorfor de midlertidig måtte forlate bedriften. De besøkte dem en etter en.
“Da vi redegjorde for vårt kall og at vi skulle tjene i tre år uten godtgjørelse fra Kirken, respekterte de godheten i det,” sier han. De forlot bedriften under ledelse av en betrodd ledergruppe, og den vokste.
Som president over Japan Nagoya misjon, fant eldste Stevenson ut at hans kjærlighet for Asia vokste. “Jeg betrakter det som mitt andre hjem,” sier han. Dybden i hans kjærlighet til sin kone økte også mens han så henne omfavne den lokale kulturen, strekke seg ut til andre, også misjonærer og medlemmer, og fortsette å oppdra de to sønnene de hadde med seg. Flere konvertitter ble døpt som følge av hennes anstrengelser for å bli venner med dem som var rundt henne.
De hadde vært hjemme etter misjonen i bare sju måneder da eldste Stevenson ble kalt til å tjene i De syttis første quorum i 2008.
“Jeg ble målløs og ydmyk. Jeg tenkte, ‘det er mange andre som kan tjene mye bedre enn det jeg kan.’ Men så tenkte jeg på tidligere tider – som eldstenes quorumspresident, høyrådsmedlem, biskop,og rådgiver i et stavspresidentskap – der jeg følte at jeg ikke var moden nok til å utføre de tingene jeg ble bedt om. Jeg har lært at før vi blir kalt, er vi kanskje ikke kvalifisert, men at med kallet starter en himmelsk kvalifikasjon.
“Et av mine favorittskriftsteder forteller oss to ting vi skulle gjøre når vi blir kalt. Først, ‘vær trofast.’ For det andre, arbeid i det kallet du er innsatt i (se L&P 81:5). For meg betyr dette å utøve tro, lære det som er nødvendig, og så gjøre alt du kan for å foredle kallet. Hvis vi gjør dette, vil Herren foredle oss og gjøre oss i stand til å velsigne andre.”
Til Asia igjen
Som en av de sytti, fikk eldste Stevenson i oppdrag å være rådgiver i områdepresidentskapet og deretter områdepresident i Asia nord område.
I mars 2011, bragte et jordskjelv og en tsunami store ødeleggelser over Japan. Jordskjelvet med en størrelse på 9.0 genererte en seismisk havbølge som førte til 20 000 omkomne, forflyttet tusener, og la 550 000 hjem i ruiner.
Han besøkte katastrofeområdet mange ganger. “Etter hvert som vi møtte mennesker, løp følelsene våre fra den ene enden av skalaen til den andre,” minnes han. “På samme tid som vi så tragedie og tap, så vi også håp og gjenoppbyggelse. Om og om igjen ble vi rørt når vi var vitne til den helbredende balsam i vår Frelsers kjærlighet.”
I tillegg fikk ble han også et førstehånds vitne til hvordan Kirken hjelper de som er i nød. “Å være i stand til å reagere på en ulykke, og å bidra til å gi hjelp – det var en manifestasjon av at Jesu Kristi Kirke fyller et av sine guddommelig pålagte ansvar om å ha omsorg for de fattige og trengende.” Han beskrev det som et hellig privilegium å få hjelpe de som var i nød og se andre gjøre det samme. “Vi lærte mye om menneskehetens godhet.”
Biskopers arv
Hans forståelse av medfølelse trengte dypere inn i hans hjerte da han i 2012 ble kalt som Presiderende biskop. I denne rollen ledet han et stort nettverk i Kirken som yter velferdshjelp og krisehjelp til siste-dagers-hellige og andre, så vel som humanitærhjelp til vår himmelske Faders barn på “noen av de vanskeligste steder, noen av de fattigste steder, noen av de mest undertrykte steder rundt om i verden.”3
Biskopens rolle har en spesiell betydning for eldste Stevenson. “Da jeg var 12, ble faren min kalt som biskop,” minnes han. “Meningheten hadde mange enker, og far tok meg ofte med da han besøkte dem. Han ba meg ta hånd om søppelbøtter, gjøre rent i huset, eller få med meg vennene mine til å rake løv eller måke snø. Da vi dro, hadde jeg alltid en veldig god følelse. Å besøke enkene hjalp meg å forstå at en del av biskopens rolle er å hjelpe mennesker en-til-en. Kirkens biskoper er mine helter.”
Et løfte fra en profet
Tirsdag før oktoberkonferansen i 2015, fikk daværende biskop Stevenson en telefon med forespørsel om han ville møte med President Thomas S. Monson og hans rådgivere.
“President Monson kalte meg som medlem av De tolv apostlers quorum. Han spurte meg om jeg ville akseptere dette kallet … jeg svarte bekreftende. Deretter … forklarte President Monson meg vennlig hvordan han følte seg da han for mange år siden ble kalt som apostel, … han følte seg også utilstrekkelig. Han instruerte meg rolig, ‘Biskop Stevenson, Herren vil kvalifisere dem han kaller.’ Disse trøstende ord fra en profet har vært en kilde til fred [siden den gang].”4
Eldste Gary E. Stevenson er i sannhet en mann uten svik. Som apostel vil han fortsette å strekke seg ut mot de fattige og trengende, akkurat som han gjorde som presiderende biskop, som en av de sytti, som han har gjort hele livet. Han vil følge Skriftens oppfordring om å “styrk[e] de svake, løft[e] de hengende hender, og gi kraft til de vaklende knær” (L&p 81:5). Det er et utfordrende kall, men et kall han passer godt til fordi han har et forståelsesfullt hjerte.